Alle innlegg postet under: Terrengsykling

Sykkelradio

– Skal vi ikke ta grusveien? foreslår jeg. – Nei, vi skal sykle sti! Smiler Øyvind Bækkevold i Nitimen. Så vi sykler sti. Ikke langt. Om du kan holde på en hemmelighet: Faktisk svært kort. Men det holder, det duger, for det er akkurat nok til å høre lyden av de feite dekkene på Øyvinds sykkel rulle knasende bortover snøen og krabbe over tjukke røtter mens vi prater direkte på Nitimen om villmarkssyklingens gleder. Og selv om grusveien bare er et steinkast unna, det er joggere nedi hellet og turgåere oppi bakken, og byens evige brumming og susing ligger som et svakt teppe av lyd i tåka mot sør, ja, så er vi langt, langt vekk inni villmarka. I hvert fall på radio. Du kan høre innslaget på NRKs nettsider.

Bokslipp Villmarkssykling

Hva skjer om du blander det tradisjonelle norske friluftslivet med hjul og pedaler? Erstatter turstøvler og fjellski med felger og feit gummi, pakker bålkjelen og soveposen, forlater asfalten og grusveiene og styrer hjulene ut i skogen, opp på fjellet og inn i villmarka? Tirsdag 8. november lanserer jeg den nye boken min Villmarkssykling på Roleur i Oslo. Er du på de kantene, så kom gjerne innom klokka sju på kvelden. Da holder jeg et lite foredrag om tursykling utenfor allfarvei, svarer på spørsmål, signerer bøker og prater sykkel til krampa tar meg. Villmarkssykling er en hyllest til den enkle gleden ved å bare ha med seg det aller mest nødvendige og være fri til å dra hvor man vil. Boka dukker forhåpentligvis opp i en bokhandel nær deg, men ellers er den tilgjengelig rett fra forlaget. Du kan lese mer om lanseringen her.  

Forbudt glede på to hjul

– Hæ, kan man ikke sykle her? Jeg kikker vanntro på kartet og vernebestemmelsene som lyser mot meg på skjermen: «Utenom eksisterende skogsbilveger er bruk av sykkel, hest og kjerre samt ridning forbudt». Den samme setningen. Igjen. For det er ikke første gang jeg møter på den og kommer i sterk konflikt med meg selv. Jeg er utdannet biolog og burde klappe i hendene hver gang jeg dumper over et naturreservat, en nasjonalpark eller et landskapsvernområde. Jeg gjør for det meste det. Vi trenger virkelig å ta vare på de stumpene av gammelskog vi har eller sørge for at Europas siste villreinstamme ikke forsvinner. Presset sjøfugl trenger ro i yngletida.  Sårbare planters siste levesteder må sikres. Det er like mange gode eksempler som det er beskyttede områder, og enda fler, for norsk natur er under hardt press. Derfor føles det litt som om jeg ikke burde skrive dette. Litt egoistisk. – Okay, greit nok, det er sikkert en god grunn til at det ikke er lov å sykle i dette naturreservatet, tenker jeg og leter …

Femundløpet på sykkel

– Dette kommer jo ikke til å gå! Vinden kommer susende over fjellet, hvisler forbi hundekjøreløypa og legger igjen lange faner av snø. Det er kav umulig å sykle. Og turen har bare så vidt begynt. Jeg dytter sykkelen langsomt oppover. Nå og da ser jeg ikke merkepinnene foran meg, og overgangen mellom bakke og himmel hviskes ut i de verste vindkulene. Det virket ellers som en god ide da jeg tok tog og buss til Grimsbu i Folldal seint kvelden før: Å sykle de siste par hundre kilometerne av Femundløpet langs hundekjøreløypa. Restene fra spor etter hundepoter og en slede står som et stadig svakere, langstrakt vitnesbyrd over den siste ekvipasjen som skranglet avgårde over fjellet for noen dager siden. På halen av Femundløpet. Og nå kommer jeg. Halen på halen av Femundløpet. Hvordan det gikk videre kan du lese mer om i A-magasinet #10 (krever abonnement). Men jeg kan røpe dette: Det var en knakende fin tur.

Tapas og terrengsykling

Terrengsykling. Adrenalinsusende utforkjøringer, stupbratte klatringer, kronglete steinrøyser, blodsmak, knastedekk og gjørme? Ja, det kan det absolutt være. Men på en overnattingstur på terrengsykkel gjennom Nordmarka med Stian, Christian og Sverre i mai ble det åpenbart at terrengsykling også kan være mer: – Har noen sett slikkepotten? Stian gjør klar til å bake bannock, et rundt, flatt brød med aner tilbake til Nord-England, Skottland og Irland. – Akkurat det der har det ikke blitt sagt mange ganger i Nordmarka! Utbryter Christian. Antakelig har han helt rett. Slikkepott hører neppe til standardutrustningen til vanlige turfolk. Så er da heller ikke Christian, Stian og Sverre helt vanlige turfolk. Fram fra bittesmå sekker og rammevesker dukker det opp pølser av flere slag, hjemmelagede kjøttkaker i brun saus, spekemat, mel, et par bokser øl til middagen, olivenolje, oliven, svisker, Rørossmør og ost. Masse ost. Jeg mister oversikten et sted etter ost nummer fem. Hele opptrinnet minner litt om når tryllekunstnere drar den ene hvite duen ut av ermet etter den andre. Ikke lenge etter sitter vi rundt bålet i vårnatta …

Nytt terrengsykkelprosjekt på gang

Ved siden av mikroeventyrprosjektet Marius Nergård Pettersen og jeg samarbeider om, har et annet prosjekt sakte, men sikkert, begynt å røre på seg: Et prosjekt om tursykling i Norge. Eller bikepacking, som det heter på nynorsk. Jeg har likegodt opprettet et nytt nettsted for prosjektet. I disse internasjonale tider har jeg valgt å la teksten være på engelsk, men bildene vil fortsatt være på norsk, om du skjønner: Jeg hadde blitt superglad om du stakk innom.

Mikroeventyr – topptur på sykkel

Idéen er like knakende god og sprø som det vi har ventet på lenge. Skare. Endelig er den her. Det er jo topp, bortsett fra at tiden ikke er der. Eller, selvsagt er tiden der. Men den må brukes på andre og viktigere ting enn lek på skaren. Og dermed ser det  ut til at det ikke går. At vi er for sent ute. At vi ikke rekker det før sola får overtaket. Men så: Frelsende kuldegrader de siste nettene gir snøen og oss en ny sjanse. Endelig blir det vår tur. Vi er på vei. Håkon og jeg. Vi skal på topptur. På sykkel.                     Og der kunne dette lille blogginnlegget sluttet, hvis det da ikke var for at kulda kommer tilbake igjen uka etter. Om det skyldes dårlig hukommelse eller bare korttenkt naivitet, vet jeg ikke, men jeg klarer ikke la være å gi toppturen en sjanse til. Tanken på å måtte vente ett år til kan jo også være en forklaring.      

Telt, tarp eller bivuak på sykkeltur med lett oppakning?

Jeg har ikke noe religiøst forhold til noen av delene, enten det er telt, tarp, eller bivuak (på godt norsk rett og slett soveposeovertrekk). De har alle sine fordeler og ulemper. Og det har vært lett å velge det ene framfor det andre til ulike turer. Inntil nå. For på overnattingstur med terrengsykkel blir vekt, og ikke minst volum, helt avgjørende. Det er rett og slett grenser for hva det er praktisk mulig å ha med seg på sykkelen dersom den skal kunne håndtere terreng. Minst og lettest blir plutselig mye viktigere enn før, der et kilo fra eller til ikke var så avgjørende på fottur, skitur, i kano eller packraft. Samtidig stiller ulike årstider og vind og vær fortsatt sine krav. I tabellen under har jeg listet opp noen punkter til sammenlikning. Jeg må straks ile til og innrømme at min erfaring med tarp begrenser seg til svære presenninger fra byggevarekjeder. De er velegnet til båltur, men ikke til sykkeltur med lett oppakning, også kalt bikepacking, om vi skal være litt internasjonale (om du har …