Alle innlegg postet under: Terrengsykling

Vårklassiker

Vi triller ut av byen, Siris venninne, Siri og jeg, mens proffene er i gang med vårklassikeren Flandern rundt i Belgia. Sykkeltur. Først triller vi bedagelig langs vestsiden av Lågen. Vi runder Labro en mil sør for byen. På østsiden tar vi inn på barnålstier på den store morenen langs elva. Jeg har hørt rykter om de fine stiene her i årevis. Det er her mange terrengsyklister i Kongsberg starter sesongen (om de ikke har syklet på snø hele vinteren, da). En slags vårklassiker, om du vil. Om jeg ikke tar feil har Barnas Turlag i den lokale avdelingen av Turistforeningen også vært på sykkeltur her. Og det er sant nok, du finner ikke finere barnålstier i byen enn dette. Vi meandrerer mykt mellom grovbarkete furuer og høyreiste bjørker, slipper oss ned til elvekanten. Svinger nordover. Det er da det skjer. Vi merker det ikke riktig i starten. En rot her og en rot der blir til røtter både her og der. Vi må av syklene og gå litt nå og da. Umerkelig går vi …

En pyses bekjennelser

Jeg kan fortsatt se det for meg: Håkon og Bjørn Inge skrensende elegante ned den ene hårnålsvingen etter den andre ned gjennom Dammyrdalen mens latteren deres gir gjenlyd i skogen. Selv synes jeg at jeg sykler farlig tett til grensa der bak, men må likevel se dem gli fra meg i skumringen på terrengsykkelturen vår fra Kongsberg til Oslo. Kanskje det skyldes morfaren min. Ja, han har i og for seg ikke gjort noe annet i denne henseende enn å være lam. Det var han til gjengjeld til gangs. Det startet med litt lett murring i hender og føtter, kopper som falt ut av hånden, bilturer som ble vanskeligere og vanskeligere å gjennomføre. Helt til man skjønte at noe var alvorlig galt. Nervene i nakken var sammenklemt som følge av avleiringer der det ikke burde være avleiringer. Det ble operasjon. Han skjønte det antakelig med én gang. At det ikke hadde gått bra. Fra han våknet den dagen etter operasjonen var han helt og holdent avhengig av andre. Tjuefiresju. Lam fra halsen og ned. Jeg …

Et mikroeventyr på sykkel med bismak

Jeg skulle egentlig vært på tur forrige helg. Eller var det helgen før der igjen? Det var i hvert fall helt sikkert ikke helgen før der igjen, for da hadde jeg planlagt en annen tur. Som det heller ikke ble noe av.   Men tilbake til denne helgen, for denne helgen skal jeg faktisk på tur. Sykkeltur. Bikepacking, som det heter på nymotens norsk. Hadde det ikke vært for den blytunge tjukkesykkelen og alt fotostæsjet på styret og i sekken, ja da kunne jeg ha sagt at jeg har pakket lett. Svært lett.   Denne turen skulle altså egentlig vært en annen gang, men den helgen ble det i stedet til at det meste ble pakket ut igjen og lagt i en liten haug i entreen. På vent. Min bedre halvdel er av typen som ikke liker hauger i entreen. Det gjør jeg i og for seg ikke selv heller, men dette var nå altså min haug, og de stiller det seg som oftest litt annerledes med. Detektivarbeidet bærer likevel frukt og jeg kan etterhvert …

Råtten sykkeltur

Vi skjønner det så snart vi triller vekk fra parkeringsplassen. Dette kommer til å bli en råtten tur. Eldstejenta Sif har fått låne mammas fatbike. Du vet, tjukkesykkel eller feithjuling. Nå skal vi teste ut hva de er gode for. Med minnene om vinterferiens fine skitur i nærskogen i bakhodet styrer vi de brede dekkene inn i skiløypa. Det er over to uker siden de sist ble preparert. Nå ligger de før så stramme trikkeskinnene som forvrengte avrundede togskinner med solslyng. Dype hull etter støvler mellom sporene avslører i enda større grad at vårvarmen har gjort sitt. Feite hjul eller ikke, vi synker igjennom. Men ikke hele tiden. Det er håp. I starten er Sif mest på tvers av løypa, eller stående med føttene dypt plantet i snøen. – Bakhjulet bare spinner, sier hun oppgitt. Men så finner hun Tråkket. En merkelig hybrid mellom rå kraft og myk kattepote. Vi smyger oss gjennom snøen. Og i dag kan vi med god samvittighet sykle midt i skisporene. Sannsynligheten for å få en stav stukket inn i …

Knuteløpet på fatbike. Morten Kongsgård peiser på.

Knuteløpet på fatbike

Hva gjør man når været er grått, vått og trist og det ikke frister å dra på overnattingstur med fatbike, det man jo egentlig har gått og drømt om i ukevis? Man lar oppakningen bli igjen hjemme og slenger seg på Knuteløpet i Kongsberg på fatbike i stedet.     Nede ved bussen på parkeringsplassen i Hasbergtjerndalen møter jeg en broket forsamling på ti andre fatbikere. Fellesnevneren er feite hjul. Der slutter likheten. Her er det rådyre, fjærlette konkurransemonstre av karbon. Treningsmaskiner i aluminium. Og en håndfull halvtunge sykler med stålrammer. Jeg hører til sistnevnte gruppe. Jeg kan ikke skilte med karbon, men har til gjengjeld bagasjebrett foran. Og kameraveske hengende på styret. For ikke å snakke om rammeveska. Egentlig ser det ut som om jeg skal på langtur. I hvert fall nesten. Jeg føler meg med andre ord forholdsvis sidrompa med en 17 kilos tjukkesykkel rigget til tursykling ved siden av 12 kilos konkurransesykler. Med nervøs mine avmonterer jeg forhjulet og setter sykkelen opp i tilhengeren. Det kunne jeg spart meg. Å være nervøs, …

Siri gliser bredt når hun tester ut mammas fatbike, en Surly Pugsley i størrelse XS.

Trugesykkelsøndag

Da skilandslaget bommer på smøringa i Sotsji, er det på tide å dra på tur selv. I snøen. Uten smøring. Det er vår i lufta. Vi labber bortover villaveien. Siri og jeg. Ved den vesle stien spenner vi på oss trugene, tar fatt på det igjensnødde scootersporet som bukter seg over den våte, kramme snøen og vekk fra husene. Labber. Sakte. Sakte nok til at vi hører våryre kjøttmeiser syngende av full hals oppe i furutrærne. Sakte nok til at vi kjenner det milde draget i lufta. – Jeg vil gå vilt, sier Siri. – Ja, sier jeg. Etterpå. Etter at vi har tråkket en liten rundløype. – Jeg blir her, sier Siri. Og blir her. Jeg tråkker rundløype og treffer henne igjen noen minutter senere. I midten av en liten snøborg. Vi går vilt. Vi forlater den lille rundløypa, sklir ned en skrent, detter inn i en liten kløft. Finner rådyrets dagleie. Spettehull. Lavkledde, gamle grantrær. En bekk som sildrer under snøen. Finner roen. I hvert fall for en stund. Så skynder vi oss …

Brumle

Tynn(h)juling og feit glede

Det er tirsdag morgen. Det er travelt. Og det er snø. I mengder. I det jeg setter meg på den spinkle crossykkelen med de tynne dekkene føler jeg likevel at jeg har rikelig med tid til å sykle gjennom snøværet og til jobben. Ok. Jeg må riktignok trille de første meterne ut fra bebyggelsen og ut på veien. Og jo, jeg får riktignok bare syklet to-tre meter før jeg må av igjen, men hei, det ordner seg sikkert lenger framme. Men det gjør det ikke. Overhodet ikke. Jeg overdriver ikke mye når jeg sier at jeg sykler mer på tvers av veien enn rett fram. Hadde det vært promillekontroll hadde jeg antakelig blitt stoppet for å blåse tvert, der jeg vingler meg bortover snøen. På et eller annet vis kommer jeg meg ned bakken og forbi skolen. Ved barnehagen stopper jeg. Da har jeg kavet meg fram 700 meter. Dette. Går. Ikke.  Løsningen ligger 700 meter unna. I stikk motsatt retning: Hjemme venter tjukkesykkelen Brumle. Eller fatbike, som det heter på godt norsk. En knallgul …

En bitteliten testtur på fatbiken Brumle bak i skogen.

Fatbiken Brumle nedkommet etter trang fødsel

Den som venter på noe godt og alt det der: Etter en testtur i forfjor høst gikk jeg til innkjøp av ei ramme for å bygge min første fatbike, eller tjukkesykkel om du vil, etter å ha sittet på gjerdet i et par år. Først for et par uker siden var den endelig ferdig. Nå kan en tro at jeg er en totalt talentløs sykkelbygger. Det er ikke umulig. Men hovedårsaken til at det tok så lang tid var nok snarere at det hele tiden kom noe i veien, sånn rent tidsmessig. Og hver gang jeg endelig fikk tatt opp tråden igjen, manglet jeg et stykke verktøy, en liten del her eller en skrue der. Altså sykkelen, ikke jeg. Den nådde akkurat å bli klar til den siste snøen forsvant rett før jul og etterlot seg såpeglatte stier dekket av is. Jeg fant likevel en bar flekk med nesten hundre meter sammenhengende sti og fikk testet ut farkosten før en mageinfeksjon satte en stopper for mer moro. Nå går tida med til å finne ut …