Alle innlegg postet under: Turberetninger

Her finner du beretninger fra korte og lange turer, fra turer i nærområdet til langturer, sommer som vinter.

Norge på tvers på ski

Etter bokprosjektet Vill glede, fikk vi lyst til å prøve oss på litt lengre turer. Ikke bare være på tur i dager, men i uker. Kunne vi lære noe om oss selv, om vår familie, ved å leve som burhøns med en flortynn hinne av polyamid som ramme om livet vårt: dag etter dag; i regn, i sol, i snø og kulde? Og hva ville skje når vi en dag våknet opp på langtur med en tenåring i teltet? Vi bestemte oss for å dra Norge på tvers. Fire ganger. Til fots. På sykkel. I packraft. Og på ski. Vi ville ha mer tid til nærhet. Vi ville se hva som skjedde om vi strakk oss lenger enn noen sinne, mot felles mål, vel vitende at det ville være alt vi opplevde mellom A og B som var det vi egentlig var på jakt etter. Vi ville at barna våre skulle kjenne på følelsen av å være en del av noe større, der deres innsats og mestring var viktig. Vi var klar over at dette var høyt …

Vårklassiker

Vi triller ut av byen, Siris venninne, Siri og jeg, mens proffene er i gang med vårklassikeren Flandern rundt i Belgia. Sykkeltur. Først triller vi bedagelig langs vestsiden av Lågen. Vi runder Labro en mil sør for byen. På østsiden tar vi inn på barnålstier på den store morenen langs elva. Jeg har hørt rykter om de fine stiene her i årevis. Det er her mange terrengsyklister i Kongsberg starter sesongen (om de ikke har syklet på snø hele vinteren, da). En slags vårklassiker, om du vil. Om jeg ikke tar feil har Barnas Turlag i den lokale avdelingen av Turistforeningen også vært på sykkeltur her. Og det er sant nok, du finner ikke finere barnålstier i byen enn dette. Vi meandrerer mykt mellom grovbarkete furuer og høyreiste bjørker, slipper oss ned til elvekanten. Svinger nordover. Det er da det skjer. Vi merker det ikke riktig i starten. En rot her og en rot der blir til røtter både her og der. Vi må av syklene og gå litt nå og da. Umerkelig går vi …

Padleglede i packraft

  Jeg skal gjøre det kort: Vi blir kjørt opp til Pikerfoss i Numedalsågen. Siri og jeg. Inn mellom snorrette furuer på en flat morene, så tar vi oss ned til elva. Vi blåser liv i packraftene, slipper oss ned i hver vår båt og lar strømmen føre oss av gårde. Så spiser vi, side om side, mens vi driver nedover på den flomstore vannveien. Kvinender, blå himmel, et varmt drag i lufta, latter. En vegg av grønn frodighet på hver side. Og så: En bever slipper oss tett innpå, før den avfeier oss med et klask med halen. Det går ikke fort. Det er ikke elegant som i en kajakk. Men padleglede, det er det.  

Tørketiden avsluttet i villmarka rundt hjørnet

En presenning, fire par truger, noen liggeunderlag, litt enkel mat, en liten tursag og en sportsøks. Et vann ikke langt fra der vi bor. Kulda slapp endelig taket i helgen, og tiden var overmoden for å dra på trugetur i nærskogen. Jeg skulle gjerne fortalt deg om hvordan vi satte bortimot Norgesrekord i sen avgang, om hvordan vi luntet avgårde på truger over furumoer og mellom gamle graner med hodelykter i mørket. Jeg burde fortalt deg om hvordan vi fant en fin liten plass inne i skogen, et steinkast fra vannet, om hvordan vi gravde oss gjennom snøen og ned til bakken, spente ut presenningen og hentet ved, om hvordan bålet fikk natta til å trekke seg tilbake mellom trestammene. Jeg burde gitt deg den gode følelsen av å ligge i soveposen, mens det knitret og spraket fra grankubbene i morgenbålet. Jeg kunne fortalt deg om hvordan vi gjorde et optimistisk forsøk på pilking denne grå januarsøndagen, med snøvær og lite bitevillig fisk, eller om hvordan vi var enige om at dette var en av …

Turåret 2012 – et tilbakeblikk

Da er det på tide å følge opp blogginnlegget for ett år siden og ta et tilbakeblikk på turåret 2012. En av de første fine opplevelsene var ikke noen overnattingstur, men kveldsturen på ski med Herr Kamikaze og kompani ble en minneverdig tur på racingski i puddersnø rundt Jonsknuten på Knutefjell. Årets første overnattingstur var heller beskjeden. Vi ville teste ut vårt nye GoLite Shangri-La 5 telt før vinterferien og dro likegodt på overnattingstur i hagen. I vinterferien dro vi på reportasjeoppdrag i Rondane. Det ble til seks dager på ski i hytte og telt ved foten av Rondane. Den fine turen til Rondane ble fulgt opp litt senere med en liten overnattingstur med pilking på Knutefjellet før vinteren rant vekk. Ikke lenge etter var det duket for en årets fineste overnattingsturer, attpåtil under åpen himmel: I påsken fikk vi hyggelig besøk av gode venner fra Danmark og dermed vanket det lavvotur med håp om orrfuglleik:   Da vårflommen var på retur fikk Håkon og jeg endelig tatt en etterlengtet tur i packraft. Det ble …

Romantikk på rullestein

Det er tjue år siden vi møtte hverandre. Det er lang tid, synes jeg. En lang, men fin tid. Det må selvsagt feires. Hvordan skal man så feire at man har vært et par i tjue år? Vi kunne for eksempel dratt til fjells, latt oss begeistre av hvitt i hvitt i det uforutsigbare tomrommet mellom høst og vinter. Og det er akkurat det vi gjør: Vi tar båten til Danmark. Møns Klint ligger som en opptil 128 meter høy kritthvit vegg dannet av coccolitter, ørsmå kalkskall fra alger som en gang levde her. Nå tenker du kanskje at ja-ja, 128 meter høyt, det er ikke akkurat noe å skryte av og neppe et imponerende syn. Men jeg kan love deg at når du står på den smale stripen av strand med en glatt, hvit vegg tårnende opp over hodet, da er ordet imponerende lett å ta i sin munn. Og når du i tillegg vet at det årlig går skred her, da får du respekt også for danske fjell. Med slike majestetiske omgivelser kan …

Farvel til posesuppene

Etter å ha lest blogginnlegget om en høstferie preget av jobbing og lite utetid kunne en kanskje få den tanke at høstferiens høydepunkt var en enkelt upretensiøs liten sykkeltur en stille ettermiddag midt i høstferien, og at vi resten av ferien henslepte oss til en stillesittende tilværelse innenfor husets fire vegger. Men helt så ille var det ikke. Vi fikk oss nemlig en tur til. En tur som lett kan karakteriseres som upretensiøs, den også, der vi gikk et par knappe kilometer innover i skogen hjemmefra. Leiren ble satt i skumringen bare noen få hundre meter fra hus og vei, akkurat langt nok vekk til at vi forsvant inn i vår egen verden da mørket spredde seg mellom furustammene. Det var på denne turen at Sif trådte i karakter som familiens villmarkskokk. Om det var fordi hun var lei av frysetørret mat, couscous, ris, pølser, havregryn eller annen lite oppfinnsom turmat vet jeg ikke. Det jeg vet er at hun brukte det meste av ettermiddagen hjemme på å steke kjøttdeig, karamellisere løk, rive ost, skjære …

Vannveien gjennom Rondane

Jeg vet ikke hva det er, men jeg har en fascinasjon for blå streker på kartet. Kanskje har det noe å gjøre med at det er et klart definert turmål, ikke helt ulikt en topptur. Jeg bruker lang tid på å følge dem med fingeren eller øynene, fantasere over nye padlemuligheter, finne nye vannveier gjennom landskapet. De fleste blå strekene er enten for smale eller for bratte for padling over lengre strekk. Men det er unntak. Og i Rondane finner du to av dem: Grimse og Atna. Begge padleperler på hver deres måte. Så hvorfor ikke padle begge på samme tur? Med packrafter blir en slik tur nokså grei. Lars og jeg startet med å gå opp fra Dovre, satte båtene i vannet på andre siden av vannskillet og padlet oss ned gjennom vakre Grimsdalen, bare avbrutt av en og annen bæring. Før Grimse ble for rufsete, passet det fint å pakke sammen båtene, bære fem kilometer over vannskillet til nydelige Atna og sette ut på vannet der, rett etter det bratte juvet, som er …