Alle innlegg postet under: Turberetninger

Her finner du beretninger fra korte og lange turer, fra turer i nærområdet til langturer, sommer som vinter.

Hengekøye i sommernatta

Det er mye som ikke er lurt. Og å dra på overnattingstur med hengekøye midt i knottsesongen er definitivt ikke det smarteste man kan gjøre. Vi gjorde det likevel – det var da ikke så mye knott ute i skogen lenger? Men det var det. Vi hadde en plan om å henge opp alle de fire hengekøyene i en vakker, urgammel furu vi visste om. Minnet om det flotte treet hadde åpenbart vokst seg større enn virkeligheten, for da vi til slutt fant tilbake til furua, ble det fort klart at det ville bli vanskelig å sette opp hengekøyene der. Jeg måtte selvfølgelig prøve likevel. Knotten gjorde hva den kunne for å spolere prosjektet. Det ble total resignasjon – det var rett og slett ikke mulig å få satt opp hengekøyene i treet. Istedet fant vi en fin klynge med furuer høyere oppe på kollen. Nå kunne jeg skrevet at «kort etter hang de fire hengekøyene i trærne», men det ville vært å skjønnmale, det ville ikke vært ærlig, for det tok lang tid: Snart …

Bæremeis til besvær – småbarn på telttur

Det er tilløp til lett panikk kort før avreise. Det er år 2002, og vi skal på telttur i Vålådalen naturreservat med Sif – nettopp fylt 2 år. Jeg gjør et nytt forsøk med ryggsekken, bøyer knærne, løfter den opp med en rask bevegelse, svinger meg inn under den og humper den på plass over hoftekammen. Med litt over førti kilo på ryggen svaier min forholdsvis spinkle kropp fordelt på noen-og-seksti kilo: Løpetrening er bra for kondisen, men nå skulle jeg gjerne hatt mer kjøtt på beina. Jeg ser lettere fortvilt på Becky: – Dette går ikke! Jeg har båret tung sekk mange ganger, men kjenner at dette er over grensen for hva som er både lurt og hensiktsmessig på en ferietur. Men hva gjør vi? Det er ikke plass til mer i Beckys bæremeis som Sif skal sitte i. – Du, vi dropper bæremeisen, sier Becky. – Hæ? Svarer jeg tvilende. Sif kan vel ikke gå selv? Men det er nettopp det hun kan: De korte to år gamle beina er vant til å …

Små stryk, stor glede – en kjærlighetshistorie

Så sitter vi der. På elva. En svak strøm trekker i packraftene, vi seiler stille mot de første små strykene, mens smilene våres lyser forventningsfulle opp i ansiktene. Det er ikke rare strykene. Men det er nok. Vi ler og gliser som to små unger. Så slipper vannet opp, elva blir bred og steinete, og vi må bære et par kilometer nedover elva. Vi vandrer mellom hvitstammete bjørker, smyger oss under grantrær og balanserer bortover rullesteinene langs elva. Så er det endelig nok vann igjen. Vi subber over en og annen stein, men det går. Dette går bra! Et lengre, uoversiktlig parti synfares fra land. Elva har delt seg, det er smalt og steinete, strømmen er sterkere, og vi må finne rett rute, sikksakke mellom stein og små valser. Det hadde blitt vanskelig i kajakk med alle steinene, men packraftene glir fint igjennom. Vi suges inn i det lille stryket på høyre side, padler hardt over mot venstre, lurer oss forbi det veltede treet og akselererer ned det siste stykket. Det er ikke vanskelig. Det …

Rendez-vous i en lavvo

Vi er to familier som går innover furumoene. Åtte barn og voksne som endelig er på tur sammen igjen. Og med forventningen om orrfuglleik setter vi opp lavvoen på en liten skogkledd odde i myrhavet. Barna går entusiastisk i gang med å ordne ved til bålet og hogger seg gjennom den tørre furua så flisene spruter. Å sitte ved et bål i skumringen med noen du ser altfor sjeldent. Å sove sammen i en stor lavvo. Vi våkner tidlig på morgenen av orrfuglleik ute på myra, kikker ut av teltåpningen og hører barna juble over snøen som har lagt seg over det vårlige landskapet. Etterpå lager barna i stand morgenbålet. Vi tar godt vare på øyeblikket. Det kan bli lenge til neste gang.  

Under åpen himmel

Det er eldstejenta som foreslår det: Sesongens siste båltur. La presenningen og teltet bli igjen hjemme og sove under åpen himmel, før myggen og knotten inntar skogen. Hvilken far kan si nei til slikt? Det blir sent før vi kommer oss avgårde. Igjen. Men det er vi likeglade med. Det er fredag, det er slutten på uka og det er deilig vær. Det er tre glade vandrere som tar fatt på en liten gåtur gjennom vårskogen i den begynnende skumringen, med rugda flyvende fram og tilbake over tretoppene mot den stadig mørkere himmelen. Den lille barnålstien leder oss gjennom nærskogen, tar oss ned den bratte bakken mot skiløypa og geleider oss over den lille broen. Så tar vi farvel med stien, går inn i natten mellom ranke furustammer og over lyng og lav. Følelsen av å sitte ved et bål som døtrene dine har laget, nesten helt selv, se gleden over ansvaret gløde om kapp med tyriveden. Å legge seg i soveposen og la øynene finne hvile i nattehimmelen over, høre den lette pusten fra …

Skuffelse på vårisen

– Til våren, når varmen kommer, og vi kan kose oss på isen, da skal vi pilke! Men hvem hadde vel trodd at varmen skulle komme slik den gjorde i år? Det begynner å spøke litt for pilketuren vår. Isen i lavlandet er skummel, hvis det da er noen is, men ferske rapporter gir grønt lys i høyden. Vi labber innover på truger. Helt unødvendig i grunnen, nærmest et desperat forsøk på å holde fast på vinteren. Mellom Kongsdammen og Stordammen er det ikke snø og vi setter digre fotavtrykk i lyngen. Isen er dekket av et tykt lag slaps etter de siste mange dagene med varme. Og så regn! Vårt nye superlette hjem på 1,3 kilo kommer fram i en fart og er nesten oppe før det slutter å regne. Vi borer opp en rekke hull i en fart, trer maggot på krokene og drar forventningsfulle i gang vårt kollektive fiske-prosjekt – en pilkearmada klar til å erobre abboren, ja, og kanskje en og annen slenger av en ørret. Pimplene glimter i den lave …

Vintertelting med barn – Nordlys og sangsvaner over Blefjell

Det var vinter. Det var snø. Og foran oss lå en hvit uke uten de store planene – vinterferien 2011. Idéene var mange, men valget lett: Vi dro til Blefjell. Soveposer, liggeunderlag, telt, mat, klær, kokeutstyr, kosebamser og radio ble fordelt på ryggsekker og pulken. Fjellet ga oss fire uforglemmelige dager med lav puls og høy himmel. Les reportasjen og se flere bilder i Snø & Ski nr 1 2012.

Kveldstur på ski med Herr Kamikaze

Vi nærmer oss den. Rundt en sving, opp en liten kneik: Den råeste utforkjøringen du finner i en langrennskonkurranse. Helt sikkert. 6,2 kilometer med et fall på nesten 500 meter, krydret med en frisk blanding av hårnålsving, tett skog på alle kanter og en og annen rest av ødelagt ski-materiell fra tidligere forulykkede. Og Svingen. Den med feil dosering. Den som alltid dukker opp når den ikke skulle, sekundet etter at man tenker «dette går jo i grunnen ganske glatt». Det hele begynner med en tekstmelding: Hei! Ønsker å markere at eg er halvvegs til 70 år med kveldsskitur rundt Knuten. Starter 18.00 fra parkeringa i Funkelia førskommande fredag ved skiltet. Opp Korsveien, Eriksløypa, Rennene, Rundløypa rundt Knuten og ned Kemneren. Ikkje kjørt scooter i terrenget så gode trinser, hodelykt mat og drikke gir komfort. Vil du bli med? Bjørn Inge Et uimotståelig tilbud. Klokka seks er vi fem stykker som står klare på parkeringsplassen. Foran oss venter 540 høydemeter på ski. Vi følger lysløypa et stykke. Så skjærer vi inn på Korsveien og lar …