Alle innlegg postet under: Villmarka rundt hjørnet

Under åpen himmel

Det er eldstejenta som foreslår det: Sesongens siste båltur. La presenningen og teltet bli igjen hjemme og sove under åpen himmel, før myggen og knotten inntar skogen. Hvilken far kan si nei til slikt? Det blir sent før vi kommer oss avgårde. Igjen. Men det er vi likeglade med. Det er fredag, det er slutten på uka og det er deilig vær. Det er tre glade vandrere som tar fatt på en liten gåtur gjennom vårskogen i den begynnende skumringen, med rugda flyvende fram og tilbake over tretoppene mot den stadig mørkere himmelen. Den lille barnålstien leder oss gjennom nærskogen, tar oss ned den bratte bakken mot skiløypa og geleider oss over den lille broen. Så tar vi farvel med stien, går inn i natten mellom ranke furustammer og over lyng og lav. Følelsen av å sitte ved et bål som døtrene dine har laget, nesten helt selv, se gleden over ansvaret gløde om kapp med tyriveden. Å legge seg i soveposen og la øynene finne hvile i nattehimmelen over, høre den lette pusten fra …

Shangrila i snøen

Det er tirsdag. Vinterferien ligger foran oss og venter bare noen få dager unna. En vinterferie litt ut over det sedvanlige: Vi skal på et reportasjeoppdrag til Rondane. Fjelltur, med andre ord. Vinterstid. Det betyr en haug med soveposer, liggeunderlag og hva vet jeg for å holde varmen. Vi har et ønske om å droppe pulken for å slippe å slåss med den på togturen opp til Otta. Da må vi slanke ryggsekkene så mye vi kan, men innenfor det forsvarlige – vi skal tross alt opp på høyfjellet. Vårt nyinnkjøpte pyramidetelt GoLite Shangri-la 5 kapper fort tre kilo av vekten til vårt allerede lette Helsport Fjellheimen Camp 4. Men vil det duge på fjellet? Første bud er å teste ut hvordan det er sove i teltet uten innerteltet. Siri innvilger i å være prøvekanin. Med en helg full av skirenn har vi blinket ut denne tirsdagen til vår lille test. Teltet reises et par meter fra husveggen. Liggeunderlagene kommer på plass, doble soveposer likeså, og litt senere kan en ullkledd Siri legge seg for …

70 sekunders turlykke – en kortfilm om vintertelting med barn

«… Og denne helgen har man egentlig ikke tid, men det nytter ikke å tenke over det nå, støvlene synker ned i snøen, sekken ligger tungt over ryggen og i hånden holder man et barn. Vi forlater den lille villaveien og går inn i natten. Ranke furustammer glir fram fra det svarte og inn i lyset fra hodelyktene. Når skyene et øyeblikk åpner seg, dukker månen opp, oransje, halvveis dekket av jordskyggen: måneformørkelse.» Overnatting i telt på vinteren med barn trenger ikke være noe stort, uoverkommelig prosjekt. En ekstra sovepose, et tykt liggeunderlag, varme klær og støvler. Eventyret venter rett der ute. Filmet med Nikon D7000 og 35mm f1,8 DX Timelapse med Nikon D300 og 16-85mm DX Videoen er redigert i Vegas Movie Studio HD Platinum 11

Lykke under vintermånen

Et utstillingsvindu. Jeg viser deg akkurat det jeg vil. Her, på bloggen, jeg kan male opp en illusjon om et liv fritt for bekymringer, der familieliv, arbeid og fritid forener seg i et plettfritt, fjærlett hele, øverst i bloggosfæren. Jeg kan la være å vise deg dager nedtynget av arbeid, høstmørket, den vemmelige følelsen når tiden renner ut mellom fingrene. Hvordan man prøver å være effektiv, strekke til. Man griper ut etter den gjennomsiktige tiden. Nattemørket har ikke gitt plass til dagen når man sykler på den våte asfalten til arbeidet om morgenen, og før man har kommet seg hjem, har natten allerede stjålet himmelen. Og søvnen, som var din venn, mens bladene slapp taket i bjørketrærne og lot seg falle, den forlater deg nå. Så, en kveld, et kikk ut av vinduet: Himmelen er ugjennomtrengelig svart, lyktestolpene sender sitt gylne lys ut over gaten, ett forsiktig dryss av hvitt danser inn i lyskjeglen. Og denne helgen har man egentlig ikke tid, men det nytter ikke å tenke over det nå, støvlene synker ned i …

Helgeekspedisjonen – drømmerens redningsplanke

Norge på langs. Norge på tvers. Opp Mount Everest. Ned Mount Everest. Verdens lengste tur på longboard. Sykkeltur rundt jorda. Det skorter ikke på imponerende turprosjekter. De dumper ned i fanget på oss i lind strøm: når vi sitter på jobben og egentlig burde gjort noe annet enn å drømme oss bort, i en sen nattetime foran PC’en, der skjønnhetssøvnen egentlig skulle hatt første prioritet, eller fra bøker, blader og filmer. Fulle av misunnelse blir vi overøst med folk som tar seg fri fra jobb og forpliktelser og drar på langtur. Og selv om solen skinner er det gråvær, hverdagen knuger over oss og vi klarer knapt å puste og … … stopp en halv. Det går jo an å utfordre seg selv litt uten å dra til den andre siden av kloden. Og vi trenger ikke nødvendigvis være vekk i lang tid. Opplevelsene står i kø et sted nær deg. Nå er det overhengende fare for at surmagede kverulanter vil innvende at en tur må ha en lenger varighet enn en helg for å …

Video: Noen ganger er halve distansen dobbelt så godt

Vi hadde store planer for denne helgen. Med avklaring på hjemmefronten ventet et lite eventyr på Bjørn Inge, Håkon og meg. Men så blir Bjørn Inge forhindret, og det var uaktuelt å gjennomføre prosjektet uten ham. Hva gjør vi nå? – Håkon, jeg har en idé! Vi drar til Drammen! – Til Drammen? Håkons stemme oser ikke akkurat av begeistring gjennom telefonen. Og jeg skjønner ham godt. Drammen, med all respekt – det blir på et vis feil retning i forhold til Kongsberg, vekk fra villmarka. Bli med på et lite eventyr fra Drammen til – ja, det får du se.

En våt erfaring – friluftsliv på høsten

Tåken smyger seg plutselig mellom husene og gjennom gaten, der solen for kort tid siden varmet og ledet tankene hen på sommer. Det er sen ettermiddag når vi styrer syklene ned bakken – mamma, pappa og to jenter – forbi villaene, skolen og barnehagen, opp bakken, opp og inn mellom trærne. Jeg smiler når jeg ser jentene sykle lett innover, med begeistring i hvert tråkk og ryggsekk på ryggen. Dette har de gledet seg til lenge. Målet er egentlig Holtefjell, men dit når vi nok først neste dag. Ørsmå vanndråper treffer oss som kalde, små prikk i ansiktet når farten øker ned en bratt bakke. Så kjenner vi det i nesen: det er lukten av fuktig jord, våte blader og vissent gress. Det er lukten av sopp. Av tåke. Det er lukten av høst. Vi passerer en bjørkeallé, et par stubbmarker, elva, sikkert full av gytende ørret, et par enslige beboelseshus. Så skjærer vi av asfalten og forsvinner inn i skumringen på en grusvei. Der oppe et sted ligger det lille tjernet og venter på …

Når halve distansen er dobbelt så godt

  Vi hadde store planer for denne helgen. Med avklaring på hjemmefronten ventet et lite eventyr på Bjørn Inge, Håkon og meg. Men så blir Bjørn Inge forhindret, og det er uaktuelt å gjennomføre prosjektet uten ham. Hva gjør vi nå? – Håkon, jeg har en idé! Vi drar til Drammen! – Til Drammen? Håkons stemme oser ikke av begeistring gjennom telefonen. Og jeg skjønner ham godt. Drammen, med all respekt – det blir på et vis feil retning i forhold til Kongsberg, vekk fra villmarka.     Ikke desto mindre står vi en sen ettermiddag noen dager senere på Drammen stasjon. I sekkene har vi hver vår packraft. Det skumrer allerede på vei vekk fra stasjonen. Hverken Håkon eller jeg sprudler akkurat av energi etter en travel uke med jobbing, og det går smått med å komme seg gjennom byen. Vi handler litt nøtter i et supermarked, tar oss en kaffe utenfor en bensinstasjon, og før vi vet ordet av det, har mørket lagt seg over Drammen by. – Du, vi kan stikke innom …