Alle innlegg postet under: Sykling

Knuteløpet på fatbike. Morten Kongsgård peiser på.

Knuteløpet på fatbike

Hva gjør man når været er grått, vått og trist og det ikke frister å dra på overnattingstur med fatbike, det man jo egentlig har gått og drømt om i ukevis? Man lar oppakningen bli igjen hjemme og slenger seg på Knuteløpet i Kongsberg på fatbike i stedet.     Nede ved bussen på parkeringsplassen i Hasbergtjerndalen møter jeg en broket forsamling på ti andre fatbikere. Fellesnevneren er feite hjul. Der slutter likheten. Her er det rådyre, fjærlette konkurransemonstre av karbon. Treningsmaskiner i aluminium. Og en håndfull halvtunge sykler med stålrammer. Jeg hører til sistnevnte gruppe. Jeg kan ikke skilte med karbon, men har til gjengjeld bagasjebrett foran. Og kameraveske hengende på styret. For ikke å snakke om rammeveska. Egentlig ser det ut som om jeg skal på langtur. I hvert fall nesten. Jeg føler meg med andre ord forholdsvis sidrompa med en 17 kilos tjukkesykkel rigget til tursykling ved siden av 12 kilos konkurransesykler. Med nervøs mine avmonterer jeg forhjulet og setter sykkelen opp i tilhengeren. Det kunne jeg spart meg. Å være nervøs, …

Brumle

Tynn(h)juling og feit glede

Det er tirsdag morgen. Det er travelt. Og det er snø. I mengder. I det jeg setter meg på den spinkle crossykkelen med de tynne dekkene føler jeg likevel at jeg har rikelig med tid til å sykle gjennom snøværet og til jobben. Ok. Jeg må riktignok trille de første meterne ut fra bebyggelsen og ut på veien. Og jo, jeg får riktignok bare syklet to-tre meter før jeg må av igjen, men hei, det ordner seg sikkert lenger framme. Men det gjør det ikke. Overhodet ikke. Jeg overdriver ikke mye når jeg sier at jeg sykler mer på tvers av veien enn rett fram. Hadde det vært promillekontroll hadde jeg antakelig blitt stoppet for å blåse tvert, der jeg vingler meg bortover snøen. På et eller annet vis kommer jeg meg ned bakken og forbi skolen. Ved barnehagen stopper jeg. Da har jeg kavet meg fram 700 meter. Dette. Går. Ikke.  Løsningen ligger 700 meter unna. I stikk motsatt retning: Hjemme venter tjukkesykkelen Brumle. Eller fatbike, som det heter på godt norsk. En knallgul …

Fatbike, skuterkjøring og stille natur

Jeg er svanger med en fatbike, kan nedkomme vært øyeblikk nå. Fatbike, du vet, disse monstrøse syklene med hjul breie som bildekk, klare til å flyte bortover på snøen. I hvert fall hardpakket snø. Hardpakket snø som etter en snøskuter. Da skulle en kanskje tro at jeg bejubler at regjeringen utvider forsøksordningen som gir kommuner adgang til å etablere snøskuterløyper til fornøyelseskjøring slik at alle kommuner som vil nå kan gi full gass (selv om denne endringen vel strengt tatt fordrer en lovendring gjennom en demokratisk prosess i stortinget). Men jeg gjør ikke det. For magien ved å være ute blir på en måte borte når du er omgitt av snøskutere der du egentlig kom for å søke stillhet. En gang i forrige årtusen, nærmere bestemt vinteren 1998, gikk Becky og jeg på trugetur fra Undersåker (det ligger rett ved skidestinasjonen Åre), gjennom ville Rekdalen og fram til Vålådalen i Sverige. Underveis krysset vi en skuterløype et par ganger. Du føler deg passe teit når du kommer vaggende med ti-dagers oppakning på ryggen på jakt …

Sykkelmoro tre heile dagar til ende

Det begynte tidlig ettermiddag søndag: Den nye singlespeed’en til vintersykling skulle settes sammen, en elegant Surly Cross Check med ramme av stål, to hjul og ett gir. Ja, det meste var gjort allerede, men gaffelen måtte kuttes til riktig lengde, styrelager, styre og pedaler måtte på og skjermer monteres («det må da for svingende gå an å standardisere disse skjermene!»). De kliss nye dekkene på hjulene gikk rett i garasjen til fordel for like kliss nye piggdekk. Etter en rask testtur i regnvær i titida ble det krystallklart at utvekslingen var beregnet på flat mark, ikke de seige stigningene i Kongsberg. Ikke at jeg var overrasket, men det kunne jo være at det ikke var helt håpløst. Det var det. I går var det tid for å få på piggdekk på eldstejentas sykkel. En punktert slange ble samtidig byttet ut i det svinnende lyset fra en sliten hodelykt. I dag var bakhjulet hennes punktert igjen. Ny runde ute i høstmørket. Og det er da jeg tenker tilbake på sykkelturen vår Norge på tvers i sommer, …

Konkurranseinstinkt

– Vi kan kanskje klare runden på under to timer, sier jeg til datteren der foran, men biter raskt ordene mine i meg igjen, for dette skal jo være en kosetur, og da må pappaer bare glemme alt om stoppeklokker og prestasjonsjag. Lurdalstrimmen er et upretensiøst sykkeløp med glidende start for familier, ikke NM i melkesyre. Det går i bedagelig tempo innover mellom furutrærne, først på god asfalt, så litt mer lurvete. Jeg har nesten hvilepuls. Så drar hun på litt, men matstasjonen med vafler, saft og kaffe dukker raskt opp. Etterpå øker hun farta enda litt til, slipper på ned bakkene, tråkker hardt i pedalene nede i Numedal på vei tilbake til Kongsberg. Så blir vi syklet forbi av en ung kvinne som ligger nede i bukkehornstyret. Praten stilner helt hos datteren foran, tråkkene blir mer innbitte, hun lener seg framover, farta øker eksponensielt. – Hva skjedde egentlig da hun på racersykkel passerte, du tok jo helt av? Spør jeg i mål. – Jeg har da litt konkurranseinstinkt, svarer Sif.