Alle innlegg postet under: Norge på tvers

Norge på tvers på ski

Etter bokprosjektet Vill glede, fikk vi lyst til å prøve oss på litt lengre turer. Ikke bare være på tur i dager, men i uker. Kunne vi lære noe om oss selv, om vår familie, ved å leve som burhøns med en flortynn hinne av polyamid som ramme om livet vårt: dag etter dag; i regn, i sol, i snø og kulde? Og hva ville skje når vi en dag våknet opp på langtur med en tenåring i teltet? Vi bestemte oss for å dra Norge på tvers. Fire ganger. Til fots. På sykkel. I packraft. Og på ski. Vi ville ha mer tid til nærhet. Vi ville se hva som skjedde om vi strakk oss lenger enn noen sinne, mot felles mål, vel vitende at det ville være alt vi opplevde mellom A og B som var det vi egentlig var på jakt etter. Vi ville at barna våre skulle kjenne på følelsen av å være en del av noe større, der deres innsats og mestring var viktig. Vi var klar over at dette var høyt …

Knott

Vi er i gang med andre uka på vei Norge på tvers fra Porsgrunnfjorden til Lysefjorden. En pappa og to døtre. Det er lange dager. Varme dager. Våte dager. Men det er ikke ensomme dager. For knotten er der hele tiden. Særlig når vi stopper opp. Og aldri mer nærværende enn i det øyeblikket du ønsker å bare være. Litt knott må man tåle om man er glad i friluftsliv. Likevel må vi innrømme at vi synes det er litt mye i år. Så ille er det at NRK i beste agurktid lager en reportasje om camping- og hytteturister i Treungen og omegn, turister som får ferien ødelagt av å ikke kunne være ute, og avbryter ferien sin og reiser hjem. Vi er med andre ord midt i smørøyet, et sted i heiene mellom Treungen og Kilegrend. Det har vært en lang dag. En fin dag. Teltet kommer opp på en smal odde i et lite vann i den begynnende skumringen, og vi gjør klar til å søke tilflukt som alle de andre dagene. Det …

Norge på tvers og Danmark på skrå

Det går sjelden lenge før det klør i kroppen etter nye eventyr etter hjemkomst fra tur. Denne gangen gikk det ikke en gang 24 timer. Etter fem uker på tur? Hvor skal dette ende? Det startet ellers forsiktig med en togtur til Porsgrunn og en liten tur med lokalbuss til Vol i Porsgrunnfjorden. Så dyppet vi hendene i fjorden, snudde ansiktene mot vest, dro i gang beintøyet og satte kursen mot solnedgangen. Godt og vel tre uker senere dyppet vi de samme hendene i Lysefjorden etter å ha gått Norge på tvers. Blide. Fornøyde. Men ikke mette. Tre dager senere tok vi derfor båt til Frederikshavn, syklet vestover til Løkken for å krysse Danmark på sykkel. Og det gjorde vi. Dype skoger, bratte berg, knott, tørrmat og friske fjellbad ble byttet ut med sandstrender, tretti varmegrader, fersk mat og sykkelglede. Nå burde jeg servert et potpourri av anekdoter krydret med noen av de to og et halvt tusen bildene vi sitter igjen med etter turene. Det er bare det at jeg akkurat nå ikke helt vet …

Norge på tvers på liksom

Det daglige ritualet i januar og februar: Å sjekke værmeldinga for et område 500 kilometer nord for hjembyen vår i håp om at nå, NÅ kommer snøen. Det kan virke provoserende for folk i Trondhjemsområdet at vi sutrer over mangelen på snø i Stjørdal og omegn når vi har mer enn nok snø her i Kongsberg. Jeg ser den. Det er bare det at vi har planlagt et aldri så lite vintereventyr der oppe i Trøndelag, nærmere bestemt fra Sylan til Stjørdal. I vinterferien. Norge på tvers, liksom. Derfor har yr.no fått besøk opptil flere ganger daglig mens fingre har vært krysset og panner rynket i håp om telepatisk bearbeiding av værgudene i nord. Nå må da kuldegradene komme. Og snøen. På tross av at pannen er mer rynket en noensinne er det bare å konstatere at det er et totalt fravær av jomfruelig hvitt der i nord. Vi kunne selvsagt gått litt på ski i Sylanområdet og så tatt resten av turen til fots, men det får heller være en halvdårlig plan B. Aller …

Norge på tvers i packraft

Sykkelturen vår Norge på tvers i sommer kunne lett ha vært sommerens høydepunkt. Uten problem. Men når mamma endelig får fri fra jobben og blir med på å krysse Norge vannveien, er det duket for et tureventyr vi aldri kommer til å glemme: Å vasse i vannkanten i Eidfjord før vi padler under loddrette fjellsider over Eidfjordvannet; tung overbæring gjennom Hjølmodalen og opp på fjellet; å stå ved foten av Hardangerviddaplatået og se ned på Eidfjord tusen meter under oss, eller vandre langs gresskledde morenerygger i Sildabudalen. Å sette båtene på vannet for første gang på fjellet og la strømmen ta tak i båten. Joda, det er lange dager, det er slitsomme dager, men mest av alt er det dager med denne gode følelsen av å vite at vi fortsatt skal være på tur. Lenge. Og likevel: Å være usikker på om vi har med nok mat. Om vi slipper storm og vannrett regn, sludd eller snø. Følelsen av å nå Imingfjell, av å ha krysset Hardangervidda og vite at vi bare er halvveis. Knapt …

Norge på tvers vannveien

Tilbake etter over tre uker på tur. Vi har padlet Norge på tvers, fra fjord til fjord. Over ser du det siste bildet fra turen. Men det er alle de andre bildene jeg helst vil vise deg. Da vi fortsatt var underveis. Midt i turen. Midt i naturen. Bilder som det du ser under. Jeg må bare komme meg gjennom fire tusen andre bilder først.

Norge på tvers på sykkel

Plutselig ble det stille her på bloggen. Veldig stille. Hva har skjedd? Har vi gått under jorda, rotet oss bort på vår vei Norge på tvers eller har vi rett og slett gått lei av friluftsliv og ligger på stranda med smarttelefonen i den ene hånda og brusen i den andre? Her er det fort gjort å skrive at sannheten ligger midt i mellom, men det blir helt feil, for mens bloggen har ført en vanskjøttet tilværelse har rent faktisk tre av oss syklet Norge på tvers. Mamma ble hjemme for å jobbe. Vi kunne selvsagt blogget underveis, men det å ta bilder i ett vekk er ille nok om vi ikke også skulle fokusere på annet enn å være tilstede i øyeblikket. Det ville på en måte blitt helt feil. I hvert fall denne gangen. Ikke at vi hadde hatt tid, uansett. Ja, egentlig skulle vi laget film fra turen. Det ble et par kjappe klipp med GoPro’en den første kvelden. Så skjønte jeg at det bare ville bli stress og mas. Og droppet …

Packraft eller kano Norge på tvers?

Så var vi der igjen, med tvilen nagende i bakhodet og sinnet oversvømmet av usikkerhet. Kalkulator, kart og regneark gir forskjellige svar annenhver dag: Skal vi ta packraft eller kano Norge på tvers? I henhold til nitid oppmålingsvirksomhet i seine nattetimer ligger det klart at litt over en fjerdedel av ruta vår vil innebære landtransport. Gjennom omlag 75 kilometer kan vi altså ikke belage oss på å ha oppakningen liggende i en eller flere båter, men må frakte alt på land. På ryggen. Eller på kanotralle om lag halvparten av veien, om vi da går for kano. Ikke nok med det, men opp fra startstedet innerst i en Vestlandsfjord venter 1300 høydemeter på oss. Kjapt, bratt og brutalt. Med kano og kanotralle på tilsammen 26,5 kg i tillegg til mat til fire personer i åtte–ti dager begynner regnestykket å se dårlig ut og jakten på alternativer har begynt i det stille. Og alternativene finnes. Packraften er en ultralett liten båt, nærmest som en blanding mellom en kajakk og en badering og med en framdrift omtrent …