Alle innlegg postet under: Fiske

Fisketur uten snøring

Vi ville på fisketur. Jeg ordnet fiskestang, fiskefluer og fiskekort. Men ikke fiskesnøre. Og den slags oppdager man som regel først når man er framme ved elva. Vi fikk med andre ord ingen fisk. Så hva vi fikk vi da? Vi fikk dette: Bergkrystaller i et lite skjerp. En tørr, grønn eng med hvitveis … … passe til å ta en strekk på. Kråkefot voksende som iltre hattifnatter. En elv som bare måtte vades (mulig Lars Monsen bør ta noe av skylda). Et lett regn og en presenning … … og en liten hvil etter lunsjen. Alt i alt en ganske fin fisketur. Med eller uten snøre.

Debut

Det kan hende at vi ikke vil være like strålende fornøyd med en slik fisketur en gang utpå sommeren, tenker jeg, mens Siri åler seg over bekken på en trestamme og den stille forventningen av sommer sniker seg under huden på oss. For det ble ikke fisk. Men det blåveis i en grøftekant. Det ble en svarttrost som solstrålene akkurat streifet i toppen av en høy, mørk gran. Det ble gleden av å følge veiens meandersving gjennom vårskogen på sykkel. Og jeg lyver ikke hvis jeg sier at dette holdt, det var bra nok, det var en fin kveld: Årets første fisketur.  

Vill gledes aktivitetsjulekalender 13. desember – mere moro på isen

  Vinteren har festet grepet her i desember, ja, så hardt at det har lagt litt begrensninger på uteaktiviteten til tider. Men det kan vi leve med, for ikke bare har skiføret vært godt, men isen på vannene har for alvor begynt å legge seg. Det kan man selvsagt utnytte til en tur på skøyter. Eller man kan prøve lykken. Fiskelykken. Jeg skal ikke late som om vi er eksperter på pilking, for det er vi ikke. Men vi har lurt noen abborer. Den første gangen gikk det omtrent slik: Isboret skjærer seg ned i isen – snart har vi boret opp en god håndfull hull og kan endelig gå i gang med pimpler og pilkestikker. Jeg gjør klar en pilkestikke til Siri, som får æren av å prøve seg først. Hun lar snøret synke forsiktig ned gjennom hullet i isen. – Mamma, pappa, det drar i snøret, sier hun få sekunder senere. Til alles overraskelse haler hun opp en liten abbor. Ballet kan begynne. Deretter gikk det slag i slag, og vi dro opp …

Fiskeløs

  Vi står og kikker ned i det beksvarte vannet en sen ettermiddag i påsken. Mars har vært god og varm, snøen er for det meste smeltet unna og vårløsningen over før den riktig kom i gang. Jeg har latt tenkara-stangen bli igjen hjemme og tatt med kraftigere midler – mark og spinner bør vel kunne lure en dorsk vår-ørret. Og det er viktig at vi gjør akkurat det, lurer en ørret, for vi har besøk fra Danmark, besøk som gjerne vil ha en fiskeopplevelse her på tampen av påsken. Selv om våren er godt i gang, er det fortsatt is på vannene. Derfor står vi her. Ved lurebekken. Jeg burde egentlig visst at det var fåfengt. Riktignok lurte jeg noen hyggelige små-ørret her i midten av november, men når vannet renner kaldt og svart på våren har ørreten åpenbart vært i vinterdvale for lenge. Det er likegyldig hva vi gir den av muligheter, her, i god-kulpen, det er ikke den minste antydning til liv dernede. Det hjelper ikke at jeg peker på den bittelille …

Skuffelse på vårisen

– Til våren, når varmen kommer, og vi kan kose oss på isen, da skal vi pilke! Men hvem hadde vel trodd at varmen skulle komme slik den gjorde i år? Det begynner å spøke litt for pilketuren vår. Isen i lavlandet er skummel, hvis det da er noen is, men ferske rapporter gir grønt lys i høyden. Vi labber innover på truger. Helt unødvendig i grunnen, nærmest et desperat forsøk på å holde fast på vinteren. Mellom Kongsdammen og Stordammen er det ikke snø og vi setter digre fotavtrykk i lyngen. Isen er dekket av et tykt lag slaps etter de siste mange dagene med varme. Og så regn! Vårt nye superlette hjem på 1,3 kilo kommer fram i en fart og er nesten oppe før det slutter å regne. Vi borer opp en rekke hull i en fart, trer maggot på krokene og drar forventningsfulle i gang vårt kollektive fiske-prosjekt – en pilkearmada klar til å erobre abboren, ja, og kanskje en og annen slenger av en ørret. Pimplene glimter i den lave …

Fiskefeber

Det har vært en lang, fin vinter i år. Stabilt skiføre siden slutten av oktober. Både fjellski og konkurranseski har fått lufte seg. Og ennå er ikke vinteren over i fjellet. Men jeg tror ikke jeg kommer til å oppsøke den til fjells denne påsken. Jeg har fått feber. Fiskefeber. Jeg er ikke typen som i løpet av vinteren sitter og ruger tungt over bindestikka og kreerer den ene flua etter den andre, alt imens dagdrømmene snurrer som en film i bakhodet med bilder av silkemyke presentasjoner og elegante buktninger på fluesnøret. Jeg fantaserer ikke om drømmefisken, det digre ørretmonsteret som venter på meg et eller annet sted. Jeg stirrer ikke lengselsfullt på bilder av lystfiskere som poserer med grove ørreter og tenker ikke «bare det var meg». Jeg har ikke handlet fiskeutstyr i store kvanta for å dulme abstinensene. Likefullt kjenner jeg på meg at jeg har fått et akutt tilfelle av fiskefeber. Jeg har nemlig et bilde i hodet. Ikke av stor fisk. Ikke av mellomstor fisk en gang. Ei heller et bilde …