Alle innlegg postet under: Friluftsliv

24 timer til skogs – film fra Marka24 2014

I år tok vi med et lite GoPro-kamera og en liten mikrofon på årets Marka24 for å lage en minidokumentar fra vår 80 km lange tur. For en sjel som for tiden er nokså lite opptatt av konkurranser, er det litt paradoksalt å skulle anbefale et 24-timers arrangement i skogen, men Marka24 er for alle, unge som gamle, spreke som mindre spreke. Om du vil gå kort eller langt. Og det at man er sammen om strabasene som lag, gir det hele en ekstra dimensjon. Anbefales på det varmeste med gode venner eller familie.

Marka24 2014

  Jeg kunne si mye om Marka24 år 2014. Om far og eldstedatter på tur. Jeg kunne snakket om været, det fine været, om sol og blå himmel. Om de blide deltakerne. Den struttende energien man føler i starten. Og mangelen på samme på den andre siden av midnatt. Jeg kunne snakket om å sitte på Gyrihaugen i solnedgangen. Eller om å akkurat rekke siste servering på Løvlia. Om mygg og knott, såre føtter og ømme bein. Og om vannblemmer, ikke glem vannblemmene. Om å gå inn i skumringen og ut av natta, kjenne kroppen våkne i takt med landskapet rundt. Om å gå i mål. Men det er dette jeg tror jeg kommer til å huske best: To hender som holder hverandre, kilometer etter kilometer, mil etter mil. P.S. Vi hadde med kamera og filmet underveis i år. Filmen dukker antakelig opp på bloggen om ikke så lenge. Må bare få sovet litt først. [Edit 24.06.2014: Filmen kan sees i dette innlegget].

Buskbasking med sykkel og packraft over Hemmeligfjellet

Vi er midt i overgangen mellom natt og dag. Stien forsvinner i skumringen foran oss. Normalt ville det vært krise og foranlediget intense diskusjoner om høyre eller venstre. Om vi skal dra tilbake dit vi tror vi mistet stien. Eller ikke. Men vi gir blaffen, Håkon og jeg, tronende på hver vår tjukkesykkel. Eller traktorsykkel, om du vil. For det er det det handler om: Traksjon og flyt i bøtter og spann. Og sva. For mistanken er bekreftet: Vi har havnet i et jomfruelig, digert område med sva. Nakent fjell som striper gjennom den tørre lyngen i den åpne furuskogen. Små, myke veier over runde berg. Ikke et sykkelspor å se noe sted. – Kan det være mulig? I stisykkelbyen Kongsberg? Vi får servert et mangfold av naturskapte stier fra øverste hylle og blir enige om å holde oppdagelsen for oss selv. Hemmeligfjellet.     Tanken om å nå vassdraget før kvelden fordufter i den fuktige tordenlufta. Vi tar imot regnet med presenningene våres og myggen med bar hud. Regn er bra. Det gir forhåpentlig …

Mikroeventyr – topptur på sykkel

Idéen er like knakende god og sprø som det vi har ventet på lenge. Skare. Endelig er den her. Det er jo topp, bortsett fra at tiden ikke er der. Eller, selvsagt er tiden der. Men den må brukes på andre og viktigere ting enn lek på skaren. Og dermed ser det  ut til at det ikke går. At vi er for sent ute. At vi ikke rekker det før sola får overtaket. Men så: Frelsende kuldegrader de siste nettene gir snøen og oss en ny sjanse. Endelig blir det vår tur. Vi er på vei. Håkon og jeg. Vi skal på topptur. På sykkel.                     Og der kunne dette lille blogginnlegget sluttet, hvis det da ikke var for at kulda kommer tilbake igjen uka etter. Om det skyldes dårlig hukommelse eller bare korttenkt naivitet, vet jeg ikke, men jeg klarer ikke la være å gi toppturen en sjanse til. Tanken på å måtte vente ett år til kan jo også være en forklaring.      

Et mikroeventyr på sykkel med bismak

Jeg skulle egentlig vært på tur forrige helg. Eller var det helgen før der igjen? Det var i hvert fall helt sikkert ikke helgen før der igjen, for da hadde jeg planlagt en annen tur. Som det heller ikke ble noe av.   Men tilbake til denne helgen, for denne helgen skal jeg faktisk på tur. Sykkeltur. Bikepacking, som det heter på nymotens norsk. Hadde det ikke vært for den blytunge tjukkesykkelen og alt fotostæsjet på styret og i sekken, ja da kunne jeg ha sagt at jeg har pakket lett. Svært lett.   Denne turen skulle altså egentlig vært en annen gang, men den helgen ble det i stedet til at det meste ble pakket ut igjen og lagt i en liten haug i entreen. På vent. Min bedre halvdel er av typen som ikke liker hauger i entreen. Det gjør jeg i og for seg ikke selv heller, men dette var nå altså min haug, og de stiller det seg som oftest litt annerledes med. Detektivarbeidet bærer likevel frukt og jeg kan etterhvert …

Råtten sykkeltur

Vi skjønner det så snart vi triller vekk fra parkeringsplassen. Dette kommer til å bli en råtten tur. Eldstejenta Sif har fått låne mammas fatbike. Du vet, tjukkesykkel eller feithjuling. Nå skal vi teste ut hva de er gode for. Med minnene om vinterferiens fine skitur i nærskogen i bakhodet styrer vi de brede dekkene inn i skiløypa. Det er over to uker siden de sist ble preparert. Nå ligger de før så stramme trikkeskinnene som forvrengte avrundede togskinner med solslyng. Dype hull etter støvler mellom sporene avslører i enda større grad at vårvarmen har gjort sitt. Feite hjul eller ikke, vi synker igjennom. Men ikke hele tiden. Det er håp. I starten er Sif mest på tvers av løypa, eller stående med føttene dypt plantet i snøen. – Bakhjulet bare spinner, sier hun oppgitt. Men så finner hun Tråkket. En merkelig hybrid mellom rå kraft og myk kattepote. Vi smyger oss gjennom snøen. Og i dag kan vi med god samvittighet sykle midt i skisporene. Sannsynligheten for å få en stav stukket inn i …

Knuteløpet på fatbike. Morten Kongsgård peiser på.

Knuteløpet på fatbike

Hva gjør man når været er grått, vått og trist og det ikke frister å dra på overnattingstur med fatbike, det man jo egentlig har gått og drømt om i ukevis? Man lar oppakningen bli igjen hjemme og slenger seg på Knuteløpet i Kongsberg på fatbike i stedet.     Nede ved bussen på parkeringsplassen i Hasbergtjerndalen møter jeg en broket forsamling på ti andre fatbikere. Fellesnevneren er feite hjul. Der slutter likheten. Her er det rådyre, fjærlette konkurransemonstre av karbon. Treningsmaskiner i aluminium. Og en håndfull halvtunge sykler med stålrammer. Jeg hører til sistnevnte gruppe. Jeg kan ikke skilte med karbon, men har til gjengjeld bagasjebrett foran. Og kameraveske hengende på styret. For ikke å snakke om rammeveska. Egentlig ser det ut som om jeg skal på langtur. I hvert fall nesten. Jeg føler meg med andre ord forholdsvis sidrompa med en 17 kilos tjukkesykkel rigget til tursykling ved siden av 12 kilos konkurransesykler. Med nervøs mine avmonterer jeg forhjulet og setter sykkelen opp i tilhengeren. Det kunne jeg spart meg. Å være nervøs, …

Siri gliser bredt når hun tester ut mammas fatbike, en Surly Pugsley i størrelse XS.

Trugesykkelsøndag

Da skilandslaget bommer på smøringa i Sotsji, er det på tide å dra på tur selv. I snøen. Uten smøring. Det er vår i lufta. Vi labber bortover villaveien. Siri og jeg. Ved den vesle stien spenner vi på oss trugene, tar fatt på det igjensnødde scootersporet som bukter seg over den våte, kramme snøen og vekk fra husene. Labber. Sakte. Sakte nok til at vi hører våryre kjøttmeiser syngende av full hals oppe i furutrærne. Sakte nok til at vi kjenner det milde draget i lufta. – Jeg vil gå vilt, sier Siri. – Ja, sier jeg. Etterpå. Etter at vi har tråkket en liten rundløype. – Jeg blir her, sier Siri. Og blir her. Jeg tråkker rundløype og treffer henne igjen noen minutter senere. I midten av en liten snøborg. Vi går vilt. Vi forlater den lille rundløypa, sklir ned en skrent, detter inn i en liten kløft. Finner rådyrets dagleie. Spettehull. Lavkledde, gamle grantrær. En bekk som sildrer under snøen. Finner roen. I hvert fall for en stund. Så skynder vi oss …