Alle innlegg postet under: Mikroeventyr

Solsnu

– Jeg vil på tur! Sier hun. – Ja, la oss dra på tur, sier jeg. – Lover du? – Ja, jeg lover. Og jeg gjør virkelig det. Noen løfter må man bare holde. Også selv om det nok ikke er mindre å gjøre nå i desember enn alle de andre foregående månedene i høst, da det ikke ble til noen tur. – Ryggsekken din er jo større enn da vi gikk Norge på tvers i fjor, gliser hun da jeg tar på sekken. – Litt kos må man vel unne seg, smiler jeg. Det er tross alt solsnu. Eller vintersolverv, om du vil. Da gjør det heller ikke så mye at vi er litt seint ute. Vi har årets lengste natt foran oss. Jeg prøvde å få tak i et par parafinlykter før vi dro, tenkte at det kunne være litt koselig, men måtte gå forgjeves. Det nærmeste jeg kom i den lille byen vår var en lykt fra Clas Ohlson. Den liknet riktignok på en parafinlykt, ja, jeg hadde glatt trodd at den …

Buskbasking med sykkel og packraft over Hemmeligfjellet

Vi er midt i overgangen mellom natt og dag. Stien forsvinner i skumringen foran oss. Normalt ville det vært krise og foranlediget intense diskusjoner om høyre eller venstre. Om vi skal dra tilbake dit vi tror vi mistet stien. Eller ikke. Men vi gir blaffen, Håkon og jeg, tronende på hver vår tjukkesykkel. Eller traktorsykkel, om du vil. For det er det det handler om: Traksjon og flyt i bøtter og spann. Og sva. For mistanken er bekreftet: Vi har havnet i et jomfruelig, digert område med sva. Nakent fjell som striper gjennom den tørre lyngen i den åpne furuskogen. Små, myke veier over runde berg. Ikke et sykkelspor å se noe sted. – Kan det være mulig? I stisykkelbyen Kongsberg? Vi får servert et mangfold av naturskapte stier fra øverste hylle og blir enige om å holde oppdagelsen for oss selv. Hemmeligfjellet.     Tanken om å nå vassdraget før kvelden fordufter i den fuktige tordenlufta. Vi tar imot regnet med presenningene våres og myggen med bar hud. Regn er bra. Det gir forhåpentlig …

Mikroeventyr – topptur på sykkel

Idéen er like knakende god og sprø som det vi har ventet på lenge. Skare. Endelig er den her. Det er jo topp, bortsett fra at tiden ikke er der. Eller, selvsagt er tiden der. Men den må brukes på andre og viktigere ting enn lek på skaren. Og dermed ser det  ut til at det ikke går. At vi er for sent ute. At vi ikke rekker det før sola får overtaket. Men så: Frelsende kuldegrader de siste nettene gir snøen og oss en ny sjanse. Endelig blir det vår tur. Vi er på vei. Håkon og jeg. Vi skal på topptur. På sykkel.                     Og der kunne dette lille blogginnlegget sluttet, hvis det da ikke var for at kulda kommer tilbake igjen uka etter. Om det skyldes dårlig hukommelse eller bare korttenkt naivitet, vet jeg ikke, men jeg klarer ikke la være å gi toppturen en sjanse til. Tanken på å måtte vente ett år til kan jo også være en forklaring.      

Et mikroeventyr på sykkel med bismak

Jeg skulle egentlig vært på tur forrige helg. Eller var det helgen før der igjen? Det var i hvert fall helt sikkert ikke helgen før der igjen, for da hadde jeg planlagt en annen tur. Som det heller ikke ble noe av.   Men tilbake til denne helgen, for denne helgen skal jeg faktisk på tur. Sykkeltur. Bikepacking, som det heter på nymotens norsk. Hadde det ikke vært for den blytunge tjukkesykkelen og alt fotostæsjet på styret og i sekken, ja da kunne jeg ha sagt at jeg har pakket lett. Svært lett.   Denne turen skulle altså egentlig vært en annen gang, men den helgen ble det i stedet til at det meste ble pakket ut igjen og lagt i en liten haug i entreen. På vent. Min bedre halvdel er av typen som ikke liker hauger i entreen. Det gjør jeg i og for seg ikke selv heller, men dette var nå altså min haug, og de stiller det seg som oftest litt annerledes med. Detektivarbeidet bærer likevel frukt og jeg kan etterhvert …

Årets sprøeste bokprosjekt innen friluftsliv?

Høsten 2013 sitter undertegnede smilende for seg selv og fikler med et nytt bokprosjekt om korte, miniekspedisjoner i nærområdene. Samtidig, et sted inne i storbyjungelen i Oslo, jobber journalist, skribent og fotograf Marius Nergård Pettersen med samme tematikk. Antakelig også med et lurt smil om munnen. En dag oppdager vi at det faktisk er nøyaktig samme prosjekt vi jobber med på hver vår kant. Her kunne det vært duket for et brutalt oppgjør i en mørk avkrok av norsk friluftslitteratur. I stedet velger vi å slå oss sammen. Marius er en knakende god fotograf og skribent (stikk innom manepe.no og se selv) og aktuell med den nydelige boka Oslos nære villmark. I et halvt år har vi nå eltet og knadd, ruget på og pleiet prosjektet. Og gledet oss. Veldig. Nå er det endelig tid for å lansere det:     Eventyrere. Vi ser dem overalt. I bøker, blader. På film. På de høyeste toppene, i de fjerneste land. Men vi. Vi er låst i hverdagen. Vi er foreldre. Vi er arbeidsmaur. Stort sett drømmer vi …

På tur med Cecilie

Vinterferie. Vi vil til fjells med Cecilie, men været er bare tåkete og trist. Det blir nærskogen. Men først må jeg montere skibindinger. Det går. Nesten. Bra. Det lille hullet i sålen på undersiden av skien kan jeg lappe med litt epoksy ved anledning. Cecilie er heldigvis like blid.     Det er tåkete i nærskogen også. Universalklister sitter som spiker på den kramme nysnøen. En kilometer innover i skogen har en myr med overvann tatt en god jafs av skiløypa. Vi går rundt. Meter for meter åpenbarer nedsnødde skispor seg foran oss i lyskjeglen fra hodelyktene. Jentene synes det er kult å være på tur i mørket, humøret feiler ingenting. Og Cecilie, hun stråler i mot oss på vei innover. Det går jevnt oppover. Litt etter seteren tar vi av fra løypa, sklir inn mellom furuene. Over en myr, over en kolle. Ned på enda en liten myr. Bekken går åpen og svart i sørenden, men midt utpå finner vi et fint leirsted. Pyramideteltet kommer raskt opp, liggeunderlagene kommer på plass, hvert vårt rom …

Bålpremiere – et mikroeventyr i hverdagen

Det er en helt vanlig mandag, attpåtil en nokså grå en, og jeg er hjemme fra jobben i femtida. Becky har nettopp kommet med toget og hentet jentene i SFO og barnehage på veien. Vi ville normalt hatt en kjapp middag foran oss, etterfulgt av oppvask og barne-TV, kveldsstell, godnatthistorie, smøring av matpakker til neste skole- og arbeidsdag, og kanskje litt henging foran PC eller TV. Ja, hvis ikke vasketøyet og arbeidet vi har tatt med hjem tar for lang tid, før senga endegyldig kaller. Men slik blir det ikke i dag. Vi får oss en rask matbit og pakker kjapt pølser og potetmos, en presenning, soveposer og litt forskjellig smårusk, før vi går rett inn i skogen hjemmefra. Det er 15. september 2008 og tid for å markere starten på en ny bålsessong. Skumringen er ikke langt unna, men det gjør ikke noe, for i dag skal vi bare gå en snau kilometer innover. Vi finner en furumo til gapahuken, vi finner ved, vi finner fram maten. Vi finner roen. Den nye bålkjelen innvies …

Det ligger en mann i hagen

«Halvveis til åtti», var det en som sa. «Fyrre, fed og færdig», sier de i Danmark. «Tretti-ti», sa jeg. Førtiårskrise. Midtlivskrise. Det var i det hele tatt mat for lange stunder med refleksjon og metaperspektiv på egen livssituasjon nå som jeg fylte rundt for fjerde gang. Spørsmålet var bare når. Og hvor. Ikke at det var så mange valgmuligheter: En lang, begivenhetsrik og fin dag med familie, jobb og foredrag fylte til slutt hele merkedagen. Planen om å dra til skogs og legge meg ved et lite bål etter at familien hadde gått til sengs måtte til slutt skrinlegges etterhvert som tiden gikk. Så da ble det hagen. Jeg listet meg stille ut kjøkkendøra og inn i den mørke rekkehushagen, rullet ut liggeunderlagene på den vesle plenen. La soveposen oppå. Himmelhvelvingen funklet av stjerner. En svak, varm lysstripe fra nabohuset lyste opp skogbrynet, og det dampet av pusten min da jeg smøg meg inn i den myke soveposen og la en tøybylt under hodet. Det var klart for å tenke store tanker. Jeg ville forsøke …