Alle innlegg postet under: Natur

Her finner du innlegg om zoologi og botanikk.

Drømmen om Tasmania

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Altså, jeg vet når det begynte: For 23 år siden, da jeg møtte Becky i Danmark. Halvt britisk, halvt australsk. Nærmere bestemt tasmansk. Jeg har ikke tall på alle gangene vi sammen har drømt om å reise tilbake til hennes barndoms eventyrøy, men det har alltid blitt utsatt. Inntil desember i fjor. Da gjorde vi alvor av det. I fire uker. – Fire uker er lenge, sa folk. Skal dere også til fastlands-Australia? – Nei, sa vi. Tasmania holder lenge. Og det gjorde det. En måned kjentes bare som en liten smakebit. Og likevel så grenseløst overveldende. Så derfor blir det foreløpig bare dette. En liten smakebit. Tasmania er: Skumle dyr …   … og søte dyr.   Tasmania er kalde netter i fjellene …   … og varme dager i lavlandet.   Tasmania er langbeinte skapninger …   … og kortbeinte skapninger.   Tasmania er noen ganger litt vel mye vann …   … og noen ganger helt ok med vann.   Tasmania er frodige regnskoger …   … …

(Na)turmedisin

Etter å ha pløyd meg gjennom rettebunkene, eller kanskje snarere rettebergene, i lang tid, har helgen bydd på en fin nostalgireise: Lørdag 20. april skal jeg holde foredrag på UTEcamp om barn og friluftsliv. Dermed har jeg fått enda en anledning til å dykke ned i bildearkivet. Det er i og for seg ingen dårlig ting nå som turabstinensene har meldt seg med fornyet styrke. Ja, egentlig kribler det enda mer nå. Da er det godt å vite at det finnes medisin mot slikt. (Na)turmedisin.  

Trillemarkas framtid kan avhenge av din stemme

Store, sammenhengende skogområder med innslag av gammelskog er blitt en sjeldenhet som følge av at det moderne, intensive skogbruket med flatehogster brer seg i landskapet. Trillemarka er derfor et svært viktig område for arter knyttet til gammelskog. Det har opp igjennom historien blitt hogd her, noen steder i stor grad, men mange områder har likevel i dag lite spor av hogst og har innslag av trær med svært høy alder. Her inne finner du blant annet Norges eldste grantrær med en alder på omlag 500 år. Det er gammelt. Skogen er dermed en biologisk skattekiste som huser mange av de artene som har gått tapt over store deler av Østlandet. De siste par årene har det blitt til en flott vintertur med en kammerat inne i reservatet og en liten villmarkstur med familien i fjor sommer, der vi snublet over noe som minnet mistenkelig mye på en bjørnebæsj. Dette er et område du fort kommer til å lengte tilbake til, om du først har vært der én gang. For tiden ligger utkastet til forvaltningsplanen for …

På truger blant nakne stammer – en dagdrøm

Det er gnistrende fint vintervær ute, men jeg har en jobb å gjøre inne. En kjapp liten løpetur er alt det blir til. Men tankene mine, de vandrer ut. Ut og opp, til Kolknutfjellet, til en kald februardag i 2010, der Lars og jeg er på trugetur. Vi har gått fra Meheia mellom Kongsberg og Notodden, trasket langs en nedsnødd skogsbilvei langs østsiden av Kolsjø, stabbet oss oppover i dyp løssnø på brede truger, jobbet oss gjennom tett, ung bjørkeskog og opp til gammelskogen. Det er pilking, det er trær så vakre at man må stryke håndflata over stammen, det er et bål som lyser gyllent i den blå vinternatta. Men mest av alt er det enkel glede ved bare å være. Ute.    

Vill Gledes aktivitetsjulekalender 10. desember – hvem skal få husrom?

Noen ganger må vi ta et tøft valg. Et valg vi vet får konsekvenser. Et valg som kan bli et være eller ikke være for de det gjelder. Skal vi gå for 27 mm eller 32 mm? Vinteren er tid for oppsetting av fuglekasser. Og har man noen hengende ute, skal det i parentes bemerkes at det kan være lurt å få tømt disse nå, mens fugleloppene er sløve i vinterkulda. På Norsk Ornitologisk Forenings nettsted finner du en god veiledning til bygging og oppsetting av kasser. Men så var det valget da – hvilke arter ønsker vi å gi husrom? Kjøttmeisen er en tøffing som jager bort alle som greier å komme inn i et hull med en diameter på 32 mm. I et hull med en diameter på 27 mm er det fritt fram for blåmeiser, svartmeiser og andre av de små meisene, for her kommer ikke kjøttmeisen inn – ei heller den vakre svarthvite fluesnapperen. Nei, det er ikke enkelt. Godt valg!

Du vet du er i trøbbel når barna avslører hykleriet – Levende skog

Jeg husker det tydelig: Vi var på fottur gjennom de lokale skogene våres og var kommet fram til et stort hogstfelt i Øvre Eiker. Jentene fant et skilt ved siden av der de vantro leste om «levende skog»-standarden. Etterpå stod de og stirret utover hogstflaten, som mest av alt liknet på de sørgelige restene av en krigssone: Et kaos av forvridde og brukne greiner, nakne stubber over alt og ett og annet glissent tre, som komiske rester av det som en gang var. Ja, egentlig var de priviligerte, disse spinkle einstøingene, for de var blitt livsløpstrær og skulle som de heldige utvalgte få lov til å bli gamle og dø av alderdom. Ja, hvis de ikke ble tatt av en høststorm lenge innen den tid. Jeg trengte ikke si noe om det groteske i å kalle en slik skog «levende skog». Jentene, som hvilke som helst andre barn ville gjort, gjennomskuet den absurde bløffen på et blunk. I stedet viklet jeg meg inn i en slags forsvarstale for skogbruket, for vi trenger tømmer, ingen tvil …

Mørkets gjerninger

Det er vel egentlig bare å konstatere det: Sommeren er på hell. Det blir stadig tidligere mørkt, og de lange lyse sommerkveldene er i ferd med å vike plassen for kjølige høstkvelder. Men i stedet for å la tungsinnet over det tapte få overtaket, får en prøve åpne øynene for hvilke nye muligheter som åpner seg. Riktignok blir det tidligere mørkt, men vi trenger ikke sitte inne og kjede oss likevel. På starten av høsten er den tidlige natta fortsatt full av liv. Og med det rette utstyret kan du få et fascinerende innblikk i en mørk verden uten å måtte vente til midnatt. Det er tid for flaggermussafari!

Bamsefar i Buskerud

Det er kveld. Resten av familien slapper av i leiren på teltturens første dag, mens jeg på død og liv skal krabbe rundt med kameraet nede i en mørk bekkekløft. Jeg er ikke alene. Horder av knott holder meg med selskap. Huldrestryen henger trolsk ned fra mørke graner, og et tykt teppe av mose dekker steinene som en gang har rast ned i kløften. Jeg prøver å fotografere, men er trøtt og stressa fordi jeg snart må være tilbake i leiren. Attpåtil gjør knotten sitt for å distrahere meg. Det er ikke rart at jeg nesten tråkker i den. Bæsjen. Et digert lass. Jeg får øye på de med en gang, barnålene. – Barnåler i en bæsj? – Bjørn! Ja, for hvilke andre dyr slurper i seg barnåler enn nettopp bjørnen, der den jobber seg innover i maurtua? Nå burde jeg helt klart tatt flere bilder enn gjør. Jeg burde tatt en pinne og rotet rundt i møkka for å se hva som gjemte seg i den. Ja, jeg burde prøvd å få med meg …