Alle innlegg postet under: Natur

Her finner du innlegg om zoologi og botanikk.

Lørdagstur på havets bunn

Vi hadde skrytt uhemmet i lengre tid. Så mye at faren for hybris var overveldende. Våre danske venner ville ha syn for sagn: – Var det virkelig mulig at vi kjente til et sted i nærheten, der man i løpet av få minutter kunne finne så mange trilobitter at man ikke kunne bære dem med seg? Det var det. Vi befant oss i paleontolog Jørn Hurums gamle jaktmarker på Fiskum i et område med gammel havbunn fra kambrosilur-tiden. Her finner man mange rester etter dyrelivet som svømte rundt her for bortimot en halv milliard år siden. Det gikk ikke mange sekundene før vi hadde vår første trilobitt mellom hendene. Har du litt tid, kan du foreta deg en paleontologisk reise gjennom flere millioner år her. Det gjorde vi ikke denne gangen. Men vi kommer tilbake. Igjen. Og igjen.

Å gå over bekken etter våren

Den viste seg fram litt før vinterferien, kom så forbi oss i bjørkebeltet til fjells i Rondane, og nå, nå er våren her for godt. Jada, det kommer kanskje en snøbyge eller to til, men det tenker vi ikke på nå, Siri og jeg, mens vi går innover stien bak huset. Å kjenne støvlene treffe barmark, blåbærlyng som stryker langs beina, en dompap synger et sted derinne og en varm vind gir oss en klem bakfra. Og lukker man øynene, kan man høre våren klukke og le under snøen, det risler i små bekkesig og drypper fra mosen. Så er vi framme ved bekken. En svart stripe gjennom den hvite vårsnøen. Det glimter i litt sand på bunnen. Vi følger vannet litt nedover, smiler, sprudler om kapp med bekken, snakker om alle planene vi har for sommerhalvåret. En enkel glede. På den andre siden av bekken har våren fått enda bedre tak.

Å vandre gjennom et forlatt sommerland

Høstferie 2010. Luften er tykk av forventninger og vissent løv, sekkene er pakket og døren låst bak oss. Nå burde vi reist på fjellet. Nå burde vi vandret i skogen, nytt fargeeksplosjonen i gult og rødt. Nå burde vi reist nordover, oppover, innover. Vi gjorde det motsatte. Etter en forholdsvis kort togreise endte vi opp i Larvik. En busstur senere ankom vi Stavern. Foran oss ventet kyststien til Helgeroa. Og hadde vi noensinne lovet oss at vi aldri ville gå langt med jentene, så brøt vi det på denne turen. Hadde vi noe valg? Kyststien. Hyttestien. De forlatte campingplassers sti. Asfaltstien. Du slår ikke opp teltet på gresset til en hytteeier du ikke har møtt, du ruller ikke ut liggeunderlaget sammen med spøkelsene mellom de tomme campingvognene. Du legger deg ikke til å sove på et åpent jorde. Du går. Du går gjennom ettermiddagen, bortover en øde strand, forbi hyttefeltet, over gressmatten, der sommergjestene måneder tidligere hadde parkert bil og telt, langs en landevei, forbi en stubbmark, mellom krokete eiketrær. Du går over gylne sva …

Hvem spiste humlen?

– Kom og se, larven har blitt til en sommerfugl! Siri løper ut av rommet sitt i fyr og flamme. For en ukes tid siden hadde alle larvene i terrariet forpuppet seg, bare et par dager før vi skulle på telttur. I går var vi så tilbake igjen. Mysteriet om hvem som spiste humlen nærmet seg en oppklaring. Og der, inne i terrariet, så vi svaret med en gang. En mørk sommerfugl satt med vingene slått sammen. Fra vingen lyste det hvitt fra et lite halvmåneformet mønster – Polygonia c-album, eller Hvit c. I dag hadde en til forlatt puppen sin. Vi slapp de vakre sommerfuglene ut i solskinnet. Humlen vår bespiser dem gjerne neste år også.

Hvem spiser humlen?

Ute foran huset vokser det en humle. Humulus lupulus er på mange vis en fin plante. En ting er at den er en ikke uvesentlig ingrediens i en kjent gyllen drikk, men den vinner nå mitt hjerte fordi den har det så travelt med å vokse. Etter å ha tilbragt vinteren som sørgelige, visne rester fra forrige sommer, skyter den i været med rekordfart ved vårens ankomst. Vel hjemme fra jobben kan vi konstatere at den har strukket seg i lengden i løpet av dagen. Den nakne veggen fylles på et øyeblikk med grønn frodighet. De seneste dagene har Siri funnet ut at det ikke bare er vi som er glad i humlen. Etter en rask inspeksjon på planten kom hun inn med åtte mellomstore larver i en bøtte. Vi konsulterte ymse insektbøker, men greide ikke med sikkerhet å artsbestemme dem. Men vi hadde et ess i ermet – vi visste jo hva som var på spiseseddelen. Dermed kunne larvene ta inn på luksushotell med nonstop blad- buffét i vårt lille terrarium. Nå henger det …

Mikro-ekspedisjon i nærskogen

Grønne, fyldige bregner omgir oss, mens vi følger den lille bekken gjennom skogen. Om sommeren er det bare så vidt det sildrer litt vann i den, men i dag har den svulmet opp av regnet – en langstrakt oase gjennom tørre furumoer og lyng. Luften er tykk av frodighet, og plantene strutter saftspente opp fra bakken. – Pappa, se der! Siri peker på en praktvannymfe som svever fjærlett gjennom luften. Kort etter har hun den i håven. Fargene på vingene er ikke så kraftige, men mon tro om ikke det er den flotte blåvingevannymfen vi har fanget? Den holder til nettopp langs slike småbekker, ofte i nærheten av der den ble klekket. Vi studerer den litt, før den får fortsette sin grasiøse flukt gjennom skogen. Vi lar oss fascinere av småkryp og planter nedover langs bekken. Vårfluelarvene vrikker seg over den fine sanden på bunden, skogsnellene vokser som en miniatyrskog i den fuktige jorden langs bekkefaret og små snegler tar for seg av den fyldige vegetasjonen. Vi tar oss god tid, stopper nærmest for annenhvert …

I kano fra Labro til Larvik

Sommerferie. Vi vil på kanotur. Østlandet saumfares på kartet på jakt etter et passende sted. Mulighetene er overveldende. Men hvorfor gå over bekken etter vann – hva med å padle Numedalslågen, fra Labro i Kongsberg til Larvik? Sommeren 2010 gjorde vi alvor av tanken og padlet turen i kano med barna. Det ble til fem dager spekket med naturopplevelser: En fiskeørn sveiper over hodene våre, en råbukk kikker på oss når vi glir forbi og Sif får øye på et par grevlinger som krabber opp brinken. Strandsnipa hilser rundt hver en sving og beverne glir avgårde i kveldslyset. Vårfluene glitrer over vannet og sanden på Gullkysten gløder i solas siste stråler. Det er som om Lågen vil vise seg fram fra sin beste side. Selv om bilveiene aldri er langt unna, hører vi lite til dem, og fra vannsiden er Lågen vill og vakker. Frådende fosser, helleristninger, laksefiskere og idylliske leirplasser krydret reisen ned vannveien til Larvikfjorden. Kanoturen ble et lite minne for livet for både voksne og barn. Artikkelen i sin helhet kan du …

Gaupe rundt hushjørnet?

Gaupa har alltid fascinert meg. Jeg liker tanken om et svært kattedyr som lever i skogene rundt oss, men bare sjeldent lar seg beskue. Sannsynligheten for at vi noensinne skal få sett en gaupe er ikke stor, men det er nå ikke så verst å i hvertfall få sett sporene etter den: Skarpt avtegnede poteavtrykk med merker etter de vasse klørne i elvesanden gjennom dalen Sarvesvagge i Sarek, spor som stikker opp av vindblåst snø i Vassfaret, nærmest som ordentlige poter, ferske spor i mudderet eller dype avtrykk i snøen i Vålådalen, eller over en forblåst snøflate på Knutefjellet i hjemlige trakter i Kongsberg. Undersøkelser med radiotelemetri og GPS-sendere har avslørt at gaupa kan komme forbausende nær innpå bebyggelse. Kanskje flere av oss har gaupa tettere på enn vi tror? Nedenfor finner du noen lenker som kanskje kan gi deg svaret på om du har gaupe rett rundt hushjørnet. Og får vi ikke sett gaupa med egne øyne, kan naturfotografen Terje Hellesøs bilder kanskje være en erstatning. Han fanger mystikken dette spennende dyret omgir seg …