Alle innlegg postet under: Rotekassa

Her finner du litt av hvert.

(Tur)året 2013

De siste årene har vi hatt en jevn spredning av turer over hele året. Det er fristende å skrive «så også i 2013». Men slik gikk det ikke. Det var ikke nødvendigvis noen ulempe. I hvert fall ikke mens vi var på tur. For vi fikk over seks uker i telt eller under åpen himmel i år. Det meste fordelte seg på de to langturene vi hadde Norge på tvers i år, men mer om det senere. På årets første overnattingstur i slutten av januar tok vi nemlig fram kjepphesten og dro på trugetur i villmarka rundt hjørnet. Under mørke granheng et steinkast unna et tjern fant vi vintermagien ved en enkel gapahuk mens bålet lyste opp skogen rundt. I februar tok Siri og jeg trugene fatt igjen hjemmefra, tuslet inn i vinterskogen og sov under åpen himmel. Det blir ikke enklere. Og det skal vanskelig gjøres å få mer turglede ut av så lite forberedelser (Denne turen fant aldri veien til bloggen, men kanskje den dukker opp en tur i 2014?). Det var den …

Desember. Kontroll. Ikke

Det er desember. Det er juleavslutninger. Det er bekmørke morgener på vei til jobben. Det er bekmørke ettermiddager på vei hjem fra jobben. Det er alt du ikke har rukket å gjøre i huset som du må se å bli ferdig med nå. Det er alt du ikke har rukket å gjøre på jobben som du må se å bli ferdig med nå. Det er å ta stilling til om det skal stå strømper med striper eller strømper uten striper på barnas ønskelister. Det er å ha dårlig samvittighet over ikke å ha kjøpt pakke til pakkekalenderen til kona. Det er å ha enda dårligere samvittighet over ikke å ha kjøpt gaver til barnas pakkekalender, men det kan jeg ikke skrive her, for det kan jo hende at min bedre halvdel leser dette. Det er julebord, julekort, julekaker og julegaver. Det er julebesøkskabalen som aldri går opp. Det er for mye. For noen i hvert fall. Så mye for mye at noen skriver «drit og dra» på sjokoladekakene de skal gi med seg barna til …

Et rikt liv

Jeg snublet over denne filmen på bloggen til Alastair Humphreys i dag (du har vel sjekket ut bloggen hans?). Det er en fin liten film (som kan minne bittelitt om denne): Greit nok, vi kan ikke alle henge i en fjellvegg dag ut og dag inn: Det er for eksempel fint om det er noen som kan lappe oss sammen igjen om vi skulle dette ned. Samfunnet vi er en del av fungerer antakelig neppe særlig bra om vi alle skal leve som klatrebomser. Men det handler vel i bunn å grunn om at vi ikke bare skal gå der og drømme, men prøve å gjøre noe med det. Om å lære seg å spille tennis eller gitar, begynne å padle kajakk eller gå drømmeturen. Om hva vi legger i det å leve et rikt liv. Slå av TV’en og slå heller opp teltet.

Sykkelmoro tre heile dagar til ende

Det begynte tidlig ettermiddag søndag: Den nye singlespeed’en til vintersykling skulle settes sammen, en elegant Surly Cross Check med ramme av stål, to hjul og ett gir. Ja, det meste var gjort allerede, men gaffelen måtte kuttes til riktig lengde, styrelager, styre og pedaler måtte på og skjermer monteres («det må da for svingende gå an å standardisere disse skjermene!»). De kliss nye dekkene på hjulene gikk rett i garasjen til fordel for like kliss nye piggdekk. Etter en rask testtur i regnvær i titida ble det krystallklart at utvekslingen var beregnet på flat mark, ikke de seige stigningene i Kongsberg. Ikke at jeg var overrasket, men det kunne jo være at det ikke var helt håpløst. Det var det. I går var det tid for å få på piggdekk på eldstejentas sykkel. En punktert slange ble samtidig byttet ut i det svinnende lyset fra en sliten hodelykt. I dag var bakhjulet hennes punktert igjen. Ny runde ute i høstmørket. Og det er da jeg tenker tilbake på sykkelturen vår Norge på tvers i sommer, …

Tretten dårlige tips til tur med barn

Her er vår politisk ukorrekte liste over dårlige tips til turer med barn. De er ikke framkommet gjennom dyptpløyende vitenskapelig arbeid, men likevel har de antakelig godt potensial til å forsure enhver tur med barn. Vi skal ikke skryte på oss at vi har prøvd alle tipsene selv, men vi har selvsagt i lettere ubetenksomme øyeblikk vært innom et tips eller to gjennom årene: Gå langt og hardt Dropp alt som heter pauser Det er en selvfølge at barna bærer blytung sekk Ikke stopp og kikk på ting dere kommer over Det skal være stille i naturen – sang og plystring hører hjemme i musikktimen på skolen eller i Melodi Grand Prix, ikke på tur Bade kan man gjøre hjemme når det er barne-TV Glem tursjokoladen – det får holde med grovbrødskiver Litt vann har aldri skadet noen, regntøy er for pyser Sørg for at skoene gnager, og legg igjen den varme genseren hjemme Fortell aldri hvor dere skal, og si alltid at det er langt igjen dersom barna spør Skismøring er oppskrytt Gå alltid …

Å skrive seg ut

En tiltagende rastløshet har bitt meg i helene den siste tida. Jeg tror jeg vet hva det er. Et mylder av ideer og planer: planer som forkastes, planer som settes på vent. Planer som materialiseres i håndfaste prosjekter, et håndtrykk med en makker, et håndtrykk med en redaktør, et håndtrykk med enda en redaktør. Og likevel denne rastløsheten. Uventede og ventede reiser. For lite hverdag. Og likevel for mye hverdag. Hva er egentlig min hverdag? Jeg tror jeg vet hva det er. Rastløsheten. Jeg trenger til å skrive. Jeg trenger til å hente dagboka. Legge hendene på tastaturet. La fingrene forsiktig bølge over tastene mens jeg skriver et tre. Jeg vil skrive en skog. Jeg vil skrive en elv, et fjell, et vann. Jeg vil skrive meg ut.

Jeg, en vekstbrems

Dette innlegget burde jeg sannsynligvis avstå fra å skrive. Jeg har nemlig bidratt til at samfunnshjulene har gått litt langsommere rundt. I lengre tid. Ja, egentlig i hele min tid. Landets økonomiske vekst kunne antakelig vært en anelse bedre om mitt forbruk hadde vært større. Det gikk galt allerede på barneskolen, da jeg drømte om å bli biolog. For noe tull. Og det er flaut å innrømme at jeg på tross av mange år med mulighet til å velge en mer fornuftig vei i livet tviholdt på denne retningen. Du har nok helt rett, det er overveiende sannsynlig at mitt hovedfag på habitatseleksjon hos kattugler antakelig ikke har bidratt til økonomisk vekst. At jeg i tillegg pendlet til studiestedet på sykkel det meste av tiden gjør ikke saken bedre. Jeg skammer meg over å innrømme at jeg faktisk fortsatt ikke har tatt kjørekortet, men pendler til jobb på sykkel og til alle små ærend jeg skal. Og det attpåtil i Kongsberg, teknologibyen, der en ikke uvesentlig del av den arbeidsføre befolkningen jobber på spreng for …