Alle innlegg postet under: Padling

Buskbasking med sykkel og packraft over Hemmeligfjellet

Vi er midt i overgangen mellom natt og dag. Stien forsvinner i skumringen foran oss. Normalt ville det vært krise og foranlediget intense diskusjoner om høyre eller venstre. Om vi skal dra tilbake dit vi tror vi mistet stien. Eller ikke. Men vi gir blaffen, Håkon og jeg, tronende på hver vår tjukkesykkel. Eller traktorsykkel, om du vil. For det er det det handler om: Traksjon og flyt i bøtter og spann. Og sva. For mistanken er bekreftet: Vi har havnet i et jomfruelig, digert område med sva. Nakent fjell som striper gjennom den tørre lyngen i den åpne furuskogen. Små, myke veier over runde berg. Ikke et sykkelspor å se noe sted. – Kan det være mulig? I stisykkelbyen Kongsberg? Vi får servert et mangfold av naturskapte stier fra øverste hylle og blir enige om å holde oppdagelsen for oss selv. Hemmeligfjellet.     Tanken om å nå vassdraget før kvelden fordufter i den fuktige tordenlufta. Vi tar imot regnet med presenningene våres og myggen med bar hud. Regn er bra. Det gir forhåpentlig …

Norge på tvers vannveien

Tilbake etter over tre uker på tur. Vi har padlet Norge på tvers, fra fjord til fjord. Over ser du det siste bildet fra turen. Men det er alle de andre bildene jeg helst vil vise deg. Da vi fortsatt var underveis. Midt i turen. Midt i naturen. Bilder som det du ser under. Jeg må bare komme meg gjennom fire tusen andre bilder først.

Padleglede i packraft

  Jeg skal gjøre det kort: Vi blir kjørt opp til Pikerfoss i Numedalsågen. Siri og jeg. Inn mellom snorrette furuer på en flat morene, så tar vi oss ned til elva. Vi blåser liv i packraftene, slipper oss ned i hver vår båt og lar strømmen føre oss av gårde. Så spiser vi, side om side, mens vi driver nedover på den flomstore vannveien. Kvinender, blå himmel, et varmt drag i lufta, latter. En vegg av grønn frodighet på hver side. Og så: En bever slipper oss tett innpå, før den avfeier oss med et klask med halen. Det går ikke fort. Det er ikke elegant som i en kajakk. Men padleglede, det er det.  

Packraft eller kano Norge på tvers?

Så var vi der igjen, med tvilen nagende i bakhodet og sinnet oversvømmet av usikkerhet. Kalkulator, kart og regneark gir forskjellige svar annenhver dag: Skal vi ta packraft eller kano Norge på tvers? I henhold til nitid oppmålingsvirksomhet i seine nattetimer ligger det klart at litt over en fjerdedel av ruta vår vil innebære landtransport. Gjennom omlag 75 kilometer kan vi altså ikke belage oss på å ha oppakningen liggende i en eller flere båter, men må frakte alt på land. På ryggen. Eller på kanotralle om lag halvparten av veien, om vi da går for kano. Ikke nok med det, men opp fra startstedet innerst i en Vestlandsfjord venter 1300 høydemeter på oss. Kjapt, bratt og brutalt. Med kano og kanotralle på tilsammen 26,5 kg i tillegg til mat til fire personer i åtte–ti dager begynner regnestykket å se dårlig ut og jakten på alternativer har begynt i det stille. Og alternativene finnes. Packraften er en ultralett liten båt, nærmest som en blanding mellom en kajakk og en badering og med en framdrift omtrent …

Luftmadrass på Pecha Kucha kveld i Oslo

Egentlig var jeg bare litt nysgjerrig og klar for å utvide min horisont. Og når man da snubler over en spennende, tynn, blå strek på et kart en sen nattetime og man er venn med Håkon, som alltid er klar for tur, da er veien kort til å iføre seg våtdrakt, blåse opp luftmadrassen og dra på oppdagelse ned en leirete vannvei fra Holmestrand til Tønsberg. Der kunne historien stoppet. I stedet fortsetter den. Onsdag 29. august går Pecha Kucha Night vol. 23 av stabelen på DogA i Oslo. I et Pecha Kucha arrengement har hver foredragsholder 20 lysbilder, som hver især vises i 20 sekunder. Altså varer hvert foredrag i nøyaktig 6 minutter og 40 sekunder. Det blir det forhåpentligvis gode, konsise, varierte og inspirerende foredrag ut av. Midt i gruppen av spennende foredrag har jeg blitt forespurt om å fortelle om turen vår. Så nå går jeg og gru-gleder meg og håper at jeg kan bringe litt mer dybde til en reise ned en vannvei på luftmadrass. Billetter koster 80,- og selges i …

Lyden av en åre

Det er i ferd med å bli kveld, og vi mangler bare de siste få hundre meterne ned til brygga da hun sier det. Vi holder på å avslutte en tur i kajakk på Numedalslågen. I stedet for å spise kveldsmat hjemme, har vi tatt pastasalaten i sekken, syklet ned til brygga og padlet oppover til den lille øya vi vet om. Der ute fant ikke myggen oss, og vi kunne sitte på det varme svaberget og spise, mens vi så på strømmen som tegnet mønstre på vannoverflaten rundt øya. Ville hyl bredte seg utover vannspeilet etterpå, da jentene lekte seg i strømmen med kajakkene. Så pekte vi kajakkene sørover og padlet hjemover. Det gikk ikke lenge før vi så den første beveren. Og det er da hun sier det, kort etter kveldens første bevermøte, mens vi siger stille og rolig nedover elva: – Lyden av en åre i vannet, jeg tror det er den beste lyden jeg vet.

Vannveien gjennom Rondane

Jeg vet ikke hva det er, men jeg har en fascinasjon for blå streker på kartet. Kanskje har det noe å gjøre med at det er et klart definert turmål, ikke helt ulikt en topptur. Jeg bruker lang tid på å følge dem med fingeren eller øynene, fantasere over nye padlemuligheter, finne nye vannveier gjennom landskapet. De fleste blå strekene er enten for smale eller for bratte for padling over lengre strekk. Men det er unntak. Og i Rondane finner du to av dem: Grimse og Atna. Begge padleperler på hver deres måte. Så hvorfor ikke padle begge på samme tur? Med packrafter blir en slik tur nokså grei. Lars og jeg startet med å gå opp fra Dovre, satte båtene i vannet på andre siden av vannskillet og padlet oss ned gjennom vakre Grimsdalen, bare avbrutt av en og annen bæring. Før Grimse ble for rufsete, passet det fint å pakke sammen båtene, bære fem kilometer over vannskillet til nydelige Atna og sette ut på vannet der, rett etter det bratte juvet, som er …

En tynn blå strek

Etter at luftmadrassturen vår ned gjennom en grumsete vannvei fra Holmestrand til Tønsberg har endt opp som reportasje i nyeste nummer av Fjell og vidde er det kanskje på tide å børste støvet av filmen fra turen. Etter litt lirking, kutting, massering og destillering er den nå ett minutt kortere og framstår i en litt strammere utgave: Noen ganger ser en tur bedre ut på tegnebrettet enn i virkeligheten. Denne filmen handler om en slik tur. En sen kveld finner jeg en blå strek på kartet. Den starter et par kilometer vest for Holmestrand, går så sørover i en trang, grønn kile, før den til slutt ender i Tønsbergfjorden. Håkon og jeg bestemmer oss for å utforske vassdraget. På luftmadrass. Bli med inn i Vestfolds jungel – til en grumsete liten vannvei, der beveren er konge og vi helt åpenbart på feil plass.