Barn og friluftsliv, Turberetninger
Skriv en kommentar

Bæremeis til besvær – småbarn på telttur

Det er tilløp til lett panikk kort før avreise. Det er år 2002, og vi skal på telttur i Vålådalen naturreservat med Sif – nettopp fylt 2 år. Jeg gjør et nytt forsøk med ryggsekken, bøyer knærne, løfter den opp med en rask bevegelse, svinger meg inn under den og humper den på plass over hoftekammen. Med litt over førti kilo på ryggen svaier min forholdsvis spinkle kropp fordelt på noen-og-seksti kilo: Løpetrening er bra for kondisen, men nå skulle jeg gjerne hatt mer kjøtt på beina. Jeg ser lettere fortvilt på Becky:

– Dette går ikke!

Jeg har båret tung sekk mange ganger, men kjenner at dette er over grensen for hva som er både lurt og hensiktsmessig på en ferietur. Men hva gjør vi? Det er ikke plass til mer i Beckys bæremeis som Sif skal sitte i.

– Du, vi dropper bæremeisen, sier Becky.

– Hæ? Svarer jeg tvilende. Sif kan vel ikke gå selv?

Men det er nettopp det hun kan: De korte to år gamle beina er vant til å gå, og når vi endelig står der på stien, trøtte etter en lang togreise fra København og opp igjennom Sverige, da går de små beina hennes som trommestikker bortover stien, føttene spretter fra stein til stein og den lille kroppen balanserer bortover plankene på myrene. Det er som om de små fjellstøvlene går av seg selv og gjør all vår tvil til skamme.

HENGEBRO. Det kiler i magen når vi krysser Stensån. Bæremeisen ble igjen hjemme og vi lot Sif få gå selv.

HENGEBRO. Det kiler i magen når vi krysser Stensån. Bæremeisen ble igjen hjemme og vi lot Sif få gå selv.

Vi går ingen imponerende distanse i løpet av denne uka. På det meste er vi bare godt og vel seks kilometer vekk fra Vålådalen fjellstasjon. Men et par steinkast unna stien har vi likevel villmarka for oss selv.

Og her er vi, sittende i lyngen under grantaket, eller vassende i elva, som strømmer dovent forbi over glatte, små rullesteiner. Det er gaupespor i sanden, det er barkebåter, det er middagshvil under en blå himmel. Det er et stort smil i ansiktet på Sif, der hun sitter på en tømmerstokk på elvebredden i den friske morgenlufta. Og da skjønner jeg det: Glem alt om lange, imponerende dagsmarsjer eller episke, ville destinasjoner med barna – eventyret venter allerede rett rundt neste sving på stien, bak den skogkledde kollen eller i den glitrende sanden på elvebunnen.

MANGE PAUSER ER VIKTIG.  – Mer båbbær, mer sjobale!

MANGE PAUSER ER VIKTIG. – Mer båbbær, mer sjobale!

MORGENGLEDE. Sif koser seg i den friske morgenlufta ved elvebredden av Stensån i Vålådalen naturreservat.

MORGENGLEDE. Sif koser seg i den friske morgenlufta ved elvebredden av Stensån i Vålådalen naturreservat.

Bildene er gamle lysbilder scannet inn på en tvilsom flatbed-scanner med et diasadapter.

Legg gjerne igjen en kommentar