Rotekassa, Terrengsykling
Kommentarer 2

Veisalt, rust og gammel kjærlighet

Det har vært en fin vinter med stabilt vintervær lenge. Greit nok at det ble litt mildere i jula, men da fikk du litt fortjent hvile uansett. Men med høyere temperaturer mot slutten av januar ble du atter en gang innhentet av veisaltets forbannelse og min sviktende omtanke. I løpet av et par dager forfalt du foran meg i en slik hast at jeg måtte gni meg i øynene.

Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid har behandlet deg godt. Når jeg skulle ut og more meg, har det ofte vært på 29’eren, mens du måtte stå alene igjen i sykkelstativet. Med lavt lufttrykk og rusten kjede måtte du se meg komme smilende hjem fra langtur med barna eller småturer i skogen på den skinnende, blanke terrengsykkelen. Du har skullet høre meg komme jodlende hjem etter å ha prøvd fatbike for første gang og sett meg bære inn rammesett og sykkeldeler, alt imens jeg knapt verdiget deg et blikk. Din trøst var at jeg alltid vente tilbake til deg når hverdagen kom og pendlingen tok til.

Men så var det dette veisaltet, da. Det piner meg å se deg slik. Snart kommer våren, og du vet at jeg vil kaste lange blikk etter nye, blanke, skinnende tohjulinger. Så spørs det, da, om gammel kjærlighet virkelig ikke ruster.

2 Kommentarer

  1. Flott sak Mikkel. Har det slik med et telt som bare ligger i boden. For mange minner og nytt til å bli satt vekk, men så blir den nye hybelen med på tur i stedet. Sukk.

    • Mikkel Soya Bølstad sier

      Takk, Jan Erik. Sykkelen er i hvert fall i bruk … en stund til 🙂

Legg gjerne igjen en kommentar