Barn og friluftsliv, Mikroeventyr
Kommentarer 2

Bålpremiere – et mikroeventyr i hverdagen

En tvers igjennom helt vanlig båltur.

En tvers igjennom helt vanlig båltur.

Det er en helt vanlig mandag, attpåtil en nokså grå en, og jeg er hjemme fra jobben i femtida. Becky har nettopp kommet med toget og hentet jentene i SFO og barnehage på veien. Vi ville normalt hatt en kjapp middag foran oss, etterfulgt av oppvask og barne-TV, kveldsstell, godnatthistorie, smøring av matpakker til neste skole- og arbeidsdag, og kanskje litt henging foran PC eller TV. Ja, hvis ikke vasketøyet og arbeidet vi har tatt med hjem tar for lang tid, før senga endegyldig kaller.

Men slik blir det ikke i dag. Vi får oss en rask matbit og pakker kjapt pølser og potetmos, en presenning, soveposer og litt forskjellig smårusk, før vi går rett inn i skogen hjemmefra. Det er 15. september 2008 og tid for å markere starten på en ny bålsessong.

Skumringen er ikke langt unna, men det gjør ikke noe, for i dag skal vi bare gå en snau kilometer innover. Vi finner en furumo til gapahuken, vi finner ved, vi finner fram maten. Vi finner roen. Den nye bålkjelen innvies spartansk med frysetørret potetmos, men sammen med pølser og lompe er det slett ikke verst på en litt grå og høstkjølig mandag i september. Vi kaster alle prinsipper om lørdagsgodteri på båten og runder av med marshmallows over bålet. Litt senere ligger jentene i soveposene, side om side i vindsekken. Etter tre–fire godnattsanger drar de rett i drømmeland under presenningen. Becky og jeg blir sittende oppe ved bålet en god stund i den tause høstnatta.

Neste morgen er det jeg som våkner først. En lett høsttåke smyger seg mellom trærne, vanndråpene på einerbusken nedenfor steingjerdet glitrer. Halv sju. Det henger støvregn i den varme, vindstille lufta. Siri er likevel nokså tørr der hun ligger halvveis utenfor presenningen. Sif sover diagonalt over de to liggeunderlagene med et lite smil om munnen.

En flokk halemeiser holder oss med selskap mens vi pakker kjapt. Hjemme får vi en rask frokost før Sif og jeg går hånd i hånd til skolen. Vi kan ikke peke på noe spesielt ved denne upretensiøse vesle turen, en tvers igjennom helt vanlig båltur. Ja, hvis det ikke nettopp var for at denne tvers igjennom helt vanlige bålturen var klemt inne mellom to tvers igjennom helt vanlige hverdager i midten av september.

Noen ganger er de minste eventyrene de største.

2 Kommentarer

  1. Jeg ramlet tilfeldigvis over bloggen din, og for et lykketreff! Vill jubel fra denne siden av skjermen 😉 Har lagt meg til som følger, og gleder meg til å gjøre et inspirerende dypdykk her inne 🙂 Ønsker dere ei flott uke, med eller uten bålkos! 🙂

    • Mikkel Soya Bølstad sier

      Oi, tusen takk for en fantastisk hyggelig tilbakemelding 🙂

      Ha en god uke dere også!

Legg gjerne igjen en kommentar