Friluftsliv, Klatring, Ting å gjøre
Kommentarer 2

Buldring og den proksimale utviklingssone i klatreveggen

Buldring er sosial mestringsglede i lav høyde.

Buldring er sosial mestringsglede i lav høyde.

– Se her, du må gjøre sånn her, sier hun, datteren, og smetter opp den blå ruta på veggen.

Jeg gir det et forsøk til, spenner musklene, prøver å være grasiøs, smidig. Det lykkes ikke. Knirkete, stive ledd, ømme fingre. Jeg kommer meg opp, men mest på grunn av innbitt stahet. Etterpå tar hun ruta en gang til. Og får det til å se lett ut. Igjen. Det er vel sånn det skal være, tenker jeg, det er vel egentlig en fin ting når barna begynner å overgå sine foreldre.

Jeg skal ikke skryte på meg noe som helst når det gjelder klatring, jeg, som begynner å kaldsvette allerede når jeg klorer meg fast seks–sju meter oppe i veggen og aldri har kommet i gang med utendørsklatring. Men jeg har skjønt såpass at jeg har fått øye på en veldig unik ting ved nettopp klatring, og da kanskje særlig buldring. Her må det innskytes at buldring ikke har noe med rumling og drønn å gjøre, det er en fornorsking av det amerikanske ordet bouldering, som henspeiler på at denne type klatring ofte foregår på boulders. Altså store kampesteiner. Inne i Skrimhallen er det ikke noen digre kampesteiner. Men det er en klatrevegg der. Og i kveld er det folksomt nederst i veggen. Uinnvidde kan fort få den tanke at det er overvekt av klatrere med høydeskrekk her inne denne torsdagen: Det meste av aktiviteten foregår ganske få meter over bakken. Men de har ikke høydeskrekk. Buldring er nemlig klatring uten tau i forholdsvis lav høyde. Og gjerne flere hakk vanskeligere enn det en ville prøvd lenger oppe i veggen. Der de spriker med armer og bein og fingre til alle kanter er det i stedet mestringsglede i bøtter og spann kombinert med sosialt samspill som lokker dem nederst i veggen. I hvert fall når de klarer de buldreproblemene de utfordrer hverandre med. Det gjør de som regel til sist. Og når de er ferdige med ett problem, heier de på neste klatrer, eller gyver løs på et nytt.

Det er passende utfordringer til alle. På samme sted. En pedagog ville dradd paralleller til Vygotskijs proksimale utviklingssone og kalt buldring klatringens svar på en sosialkonstruktivistisk læringsarena. Eller en mestringsbuffet i godt selskap, om du vil.

2 Kommentarer

    • Mikkel Soya Bølstad sier

      Så bra, buldring er veldig moro for både store og små. Det var en utrolig hyggelig anmeldelse du skrev på bloggen din http://www.fjell-luft.blogspot.no, Liv Janne, det var en av de koseligste tilbakemeldigene en kan få 😀

Legg gjerne igjen en kommentar