Sykling, Terrengsykling
Skriv en kommentar

Tynn(h)juling og feit glede

Brumle

Det er tirsdag morgen. Det er travelt. Og det er snø. I mengder.

I det jeg setter meg på den spinkle crossykkelen med de tynne dekkene føler jeg likevel at jeg har rikelig med tid til å sykle gjennom snøværet og til jobben. Ok. Jeg må riktignok trille de første meterne ut fra bebyggelsen og ut på veien. Og jo, jeg får riktignok bare syklet to-tre meter før jeg må av igjen, men hei, det ordner seg sikkert lenger framme.

Men det gjør det ikke. Overhodet ikke. Jeg overdriver ikke mye når jeg sier at jeg sykler mer på tvers av veien enn rett fram. Hadde det vært promillekontroll hadde jeg antakelig blitt stoppet for å blåse tvert, der jeg vingler meg bortover snøen. På et eller annet vis kommer jeg meg ned bakken og forbi skolen. Ved barnehagen stopper jeg. Da har jeg kavet meg fram 700 meter. Dette. Går. Ikke.

 Løsningen ligger 700 meter unna. I stikk motsatt retning: Hjemme venter tjukkesykkelen Brumle. Eller fatbike, som det heter på godt norsk. En knallgul Surly Pugsley klargjort til tursykling med mulighet for å ha med full oppakning. Det hadde kanskje ikke vært dumt i dette snøværet. Det skal ikke helt utelukkes at det kunne bli nødvendig å grave seg ned i en brøytekant halvveis på vei til jobben. Jeg hadde egentlig tenkt å spare Brumle for saltslaps og sure trafikanter, men nå er han altså siste redning. Og hvilken redning. Der jeg før måtte trille sykkelen, tromler Brumle rett igjennom, han flyter oppå saltslaps seig som havregrøt og gynger bedagelig over issvuller og salthøl i veien. I den bratte bakken ned Eikerveien, der jeg normalt skjelver når bilene legger seg helt oppi bakenden på meg mens jeg vingler nedover, der er det plutselig jeg som gir alt og alle bakhjul. Guttunger på vei til skolen måper da de ser meg sykle forbi. Og jeg innrømmer det glatt. Den største guttungen sitter på Brumle.

Jeg tar en omvei hjem.

Legg gjerne igjen en kommentar