Barn og friluftsliv, Mikroeventyr
Skriv en kommentar

På tur med Cecilie

Vinterferie. Vi vil til fjells med Cecilie, men været er bare tåkete og trist. Det blir nærskogen.

Men først må jeg montere skibindinger. Det går. Nesten. Bra. Det lille hullet i sålen på undersiden av skien kan jeg lappe med litt epoksy ved anledning. Cecilie er heldigvis like blid.

 

Kanskje litt overdrevent med fjellski her, men de kommer til sin rett da vi skjærer ut av skiløypa og inn mellom trærne.

Kanskje litt overdrevent med fjellski her, men de kommer til sin rett da vi skjærer ut av skiløypa og inn mellom trærne.

 

Det er tåkete i nærskogen også. Universalklister sitter som spiker på den kramme nysnøen. En kilometer innover i skogen har en myr med overvann tatt en god jafs av skiløypa. Vi går rundt. Meter for meter åpenbarer nedsnødde skispor seg foran oss i lyskjeglen fra hodelyktene. Jentene synes det er kult å være på tur i mørket, humøret feiler ingenting. Og Cecilie, hun stråler i mot oss på vei innover.

Det går jevnt oppover. Litt etter seteren tar vi av fra løypa, sklir inn mellom furuene. Over en myr, over en kolle. Ned på enda en liten myr. Bekken går åpen og svart i sørenden, men midt utpå finner vi et fint leirsted. Pyramideteltet kommer raskt opp, liggeunderlagene kommer på plass, hvert vårt rom i vårt bittelille hus. Det blir kortspill. Det blir middag. Det blir natt. Cecilie synes åpenbart det er greit å vente utenfor, hun ser like blid ut som hun har gjort hele kvelden.

 

Tegnesaker er bra, også på tur.

Tegnesaker er bra, også på tur.

 

Neste morgen er det enda varmere. Vi har god tid. Vi tar oss god tid. Cecilie møter oss med et friskt smil da vi stikker hodene ut av teltåpningen.

 

Cecilie Skog. Alltid like blid.

Cecilie Skog. Alltid like blid.

 

Stor gryte er kjekt på vintertur.

Stor gryte er kjekt på vintertur.

 

GoLite Shangri-La 5 er favoritteltet på tur.

GoLite Shangri-La 5 er favoritteltet på tur.

 

Siri låner storesøsters skistøvler og får dermed plass til ekstra tjukke sokker.

Siri låner storesøsters skistøvler og får dermed plass til ekstra tjukke sokker.

 

Jeg vet ikke hva som er høydepunktet på turen hjem. Kanskje utforkjøringene ned fra seteren? Da Siri utfordrer skjebnen og går på ski over en svær dam med råtten snø? Eller å kjenne draget av vår i lufta, høre det sildre og klukke i småbekkene under snøen? Det er i hvert fall ikke noe å hente på å spørre Cecilie. Hun smiler jo hele tiden uansett.

 

Noen liker å utfordre skjebnen.

Noen liker å utfordre skjebnen.

 

– Jeg sa jo at det gikk!

– Jeg sa jo at det gikk!

 

Denne snøbroen får være i fred. Det får da være måte på.

Denne snøbroen får være i fred. Det får da være måte på.

 

Legg gjerne igjen en kommentar