Rotekassa, Sykling, Terrengsykling
Kommentarer 4

En pyses bekjennelser

Jeg kan fortsatt se det for meg: Håkon og Bjørn Inge skrensende elegante ned den ene hårnålsvingen etter den andre ned gjennom Dammyrdalen mens latteren deres gir gjenlyd i skogen.

Selv synes jeg at jeg sykler farlig tett til grensa der bak, men må likevel se dem gli fra meg i skumringen på terrengsykkelturen vår fra Kongsberg til Oslo. Kanskje det skyldes morfaren min. Ja, han har i og for seg ikke gjort noe annet i denne henseende enn å være lam. Det var han til gjengjeld til gangs.

Det startet med litt lett murring i hender og føtter, kopper som falt ut av hånden, bilturer som ble vanskeligere og vanskeligere å gjennomføre. Helt til man skjønte at noe var alvorlig galt. Nervene i nakken var sammenklemt som følge av avleiringer der det ikke burde være avleiringer. Det ble operasjon.

Han skjønte det antakelig med én gang. At det ikke hadde gått bra. Fra han våknet den dagen etter operasjonen var han helt og holdent avhengig av andre. Tjuefiresju. Lam fra halsen og ned.

Jeg var bare en liten tass den gangen, husker vagt at vi besøkte ham i idylliske Hornbæk på det gamle strandhotellet i Nord-Sjælland. Strandgjestene var borte og hotellet var nå åsted for gjenopptrening etter lammelser. Morfars historie var nok i mindretall. Til gjengjeld var det litt for mange unge gutter der. Den klassiske stupeulykken og den slags.

Vi har alle hørt om dem. De nakkeskadde. Vi har også hørt dette:

«Man må regne med å få en trøkk en gang i blant. Live to the max» og alt det der.

Jeg tror likevel jeg velger å ikke kjøre helt til grensa, men spare den siste prosenten eller fem, hvis det innebærer at jeg har litt bedre margin den dagen steinen blokkerer forhjulet, dekkene mister grepet, eller greinen tar tak i styret og jeg tenker at nå, akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde litt bedre flaks. Så får heller de andre vente i bånn av bakken.

Jeg skylder på min morfar.

4 Kommentarer

  1. Lett å kjenne seg igjen i den teksten der. Det gjelder å finne lykken over en kontrollert sving fremfor fartsadrenalinet. Gleden over flyt og bevegelse.

    Og ja, litt skrubbsår og en trøkk i blant hører med det også, så lenge konsekvensene er akseptable. Pyse…

    • Mikkel Soya Bølstad sier

      Ja, pyse 🙂 Gøy med litt fart også, da, men er nok ikke akkurat en adrenalinjunkie …

      • Bjørn Inge Verås sier

        Den store F handler det om 🙂 følelsen av kontroll, følelsen av å flytte grenser og utfordre seg selv.. den grensen er ulik for alle, avhengig av erfaringsbakgrunn.. har vært heldig. Blir gjerne med på tur snart igjen, og venter gjerne i bunnen, så kan du vente på meg på toppen 😉

        • Mikkel Soya Bølstad sier

          Ja, følelsen med stor F kan også handle om kontroll og å flytte grenser, helt enig. Likevel ser jeg en utfordring ved at grensen mellom kontroll og katastrofe blir mer og mer hårfin i takt med at erfaringsgrunnlaget øker – og konsekvensene ved den uventede missen ofte større. Så må man avgjøre hvor stor risiko man er villig til å ta for å oppnå følelsen med stor F. Og det er der jeg innser at jeg er en pyse. Noe handler om sviktende teknikk i utforkjøringer. Og noe skylder jeg som sagt på min morfar 😉

          Hyggelig at du fortsatt venter i bånn! Har en følelse av at du kommer til å vente på toppen også nå om dagen, med mindre sykkelprosjektet mitt får meg i god, gammel sykkelform igjen (antakelig kommer jeg til å slite å med å holde følge likevel …) 😀

Legg gjerne igjen en kommentar