Sykling, Tursykling
Skriv en kommentar

Den dagen jeg ga finger’n til naboen

Jeg er en snill trafikant. På sykkel. Jeg kjører ikke bil. Sånn. Følte det var riktig å begynne der. Kommer du inn fra høyre, bremser jeg for det meste opp og slipper deg inn. Jeg stopper normalt i god tid før fotgjengeroverganger og leier sykkelen over. Det hender at jeg gir et vennlig nikk eller vink til vennlige medtrafikanter om jeg skulle være i det humøret. Jeg sykler på grønt. Jeg holder til høyre på veien. Antakelig er jeg over gjennomsnittlig tålmodig i trafikken.

Men så var det disse forbikjøringene, da. Jeg mener ikke du som venter til det ikke kommer motgående trafikk, legger deg helt over i venstre kjørefelt og passerer på god avstand. Nei, jeg tenker på de som enten er uvitende om vegtrafikklovens §3 om at det skal holdes trygg avstand i sideretningen til det kjøretøyet som blir forbikjørt eller de som gir regelrett blanke i vegtrafikklovens §3 om at det skal holdes trygg avstand i sideretningen til det kjøretøyet som blir forbikjørt. De som på tross av motgående biler, lastebiler, bobiler eller andre kjøretøy finner det helt i orden å kjøre forbi deg som om du var en tilfeldig plastkjegle i veikanten man kan passere etter eget forgodtbefinnende.

Det har vært mange av dem på sykkelturer i sommer. Uvettige forbikjøringer, altså. Litt for mange. Og noen av dem litt for tett på. For eksempel bobilen som kjørte forbi meg mens det kom en bil i mot. En diger bobil? Vindsuget dro meg nesten inn i bakre hjulbue. Jeg skjelver ennå bare ved tanken.

Her for nylig er jeg på vei hjem fra jobben, sykler opp bakken de få hundre meterne til gang- og sykkelstien. En bil kommer meg i møte lenger oppe i bakken. Så hører jeg lyden bak meg: En motordur som er litt for høy. Litt for nærme. Og litt for langt til høyre. Han kommer til å kjøre forbi, selv om det kommer en bil i mot! Jeg skriver han. Det er nemlig nesten alltid en han. Jeg kjenner vindpresset i det han passerer, ser hvordan det bare er få desimeter mellom ham og den motgående bilen. Får en sterk trang til å si ham noen ord med på veien, der han freser videre oppover, for eksempel et eller annet om at plastkjegler ikke har familie. Det har derimot de fleste syklister.

Få sekunder senere kommer en ny bil i mot. Og på ny motordur bak meg. Litt for kraftig. Litt for nær. Og litt for langt til høyre.

Hånda er allerede på vei opp som en sjokkert ryggmargsrefleks før bilen er kommet helt opp på siden av meg. Jeg oppdager det for sent. Jeg er i ferd med å gi finger’n. Til naboen.

Legg gjerne igjen en kommentar