Barn og friluftsliv, Norge på tvers, Turberetninger
Skriv en kommentar

Norge på tvers på ski

Etter bokprosjektet Vill glede, fikk vi lyst til å prøve oss på litt lengre turer. Ikke bare være på tur i dager, men i uker. Kunne vi lære noe om oss selv, om vår familie, ved å leve som burhøns med en flortynn hinne av polyamid som ramme om livet vårt: dag etter dag; i regn, i sol, i snø og kulde? Og hva ville skje når vi en dag våknet opp på langtur med en tenåring i teltet?

Vi bestemte oss for å dra Norge på tvers. Fire ganger. Til fots. På sykkel. I packraft. Og på ski.

Vi ville ha mer tid til nærhet. Vi ville se hva som skjedde om vi strakk oss lenger enn noen sinne, mot felles mål, vel vitende at det ville være alt vi opplevde mellom A og B som var det vi egentlig var på jakt etter. Vi ville at barna våre skulle kjenne på følelsen av å være en del av noe større, der deres innsats og mestring var viktig. Vi var klar over at dette var høyt spill. At det var barnas glede ved friluftsliv som lå i potten. Noen ganger må man bare ta en sjanse.

De siste godt og vel halvannet årene har vi derfor syklet, padlet og gått 1050 kilometer tre ganger Norge på tvers. Fra fjord til fjord og fra svenskegrensa til kysten. I fjor manglet bare skituren. Det gjorde også snøen. Juleferien kom. Vinterferien kom. Påskeferien kom. Men ikke snøen. Ikke til fjellene øst for Trondheim, stedet vi hadde sett oss ut som et passende sted å krysse landet vårt i løpet av en åttedagers skitur. Dermed ble turen utsatt ett år. Det er lang tid å vente.

Det var lite snø i år også. Og varmt. Litt vel varmt. Det ble klart da vi tok toget fra Trondheim mot Storlien i starten av vinterferien. Det var bart. Høyt opp i terrenget. Men akkurat da det så som vanskeligst ut, med speilglatt skare på vindblåst fjell, da snudde været. Det ble vind og blåst, men det ble også et velsignet lite snøfall. Noen skarve centimeter som knapp monnet i terrenget, men som skulle komme til å bety uendelig mye for utfallet av turen.

Hvordan det gikk på turen? Og med turgleden? Nei, det tar vi en annen gang.

Eller, jeg kan røpe litt: Det gikk bra. Veldig bra.

Nattas svar på elg i solnedgang.

Nattas svar på elg i solnedgang.

Rast på nok en dag med vind opp mot kuling styrke

Rast på nok en dag med vind opp mot kuling styrke

Noen ganger er en storesøster bare helt ålreit

Noen ganger er en storesøster bare helt ålreit. Egentlig ganske ofte, spør du Siri. Jeg kan forøvrig berolige med at vi spiste godt på turen, selv om vidvinkelobjektivet tilsynelatende skal ha det til at vi var sultofre.

"Hvem er denne karen med sekk og lue på? Han ligner litt på nissen i grunn. Det er ikke han, det er …" …, ja, det er pappa, det.

«Hvem er denne karen med sekk og lue på? Han ligner litt på nissen i grunn. Det er ikke han, det er …» …, ja, det er pappa, det.

Verdenskrekord.

Verdensrekord. Kaninka er med stor sannsynlighet den første tøykanin som har krysset Norge fire ganger.

Pulkglede

Pulkglede. Sekk er et knakende godt valg på tur i ulent terreng, men har du noengang prøvd å ake på en sekk?

Siste leir

Siste leir. Lysene fra Trondheim lyser opp i horisonten. Det nærmer seg definitivt slutten på turen og prosjektet.

Legg gjerne igjen en kommentar