Barn og friluftsliv, Rotekassa, Utstyr
Kommentarer 6

Kapp gjerne skaftet av tannbørsten

Mitt friluftsliv i sin spede begynnelse var joggesko eller militærstøvler, en gammel dunpose, som sikkert hadde mer fjær enn dun, manglende telt, eller tungt telt, tjukke ulltrøyer, bomullsbukser, brødmat og pølser – på en måte spartansk, men også tungt.

Så kom en fase med oppgradering av utstyr, fulgt av en periode med «kjekt å ha» og økt fotografisk virksomhet, som tynget ned sekken. Studenttilværelsen ble byttet ut med jobbtilværelse og utstyret ble langsomt litt lettere, samtidig som «kjekt å ha» ble igjen hjemme. Akkurat nå, når vi begynner å bli fornøyde med utstyret, kommer ultralett-evangelister som Andrew Skurka, Henrik Morkel, Ryan Gordon og mange fler inn på banen, og plutselig er utstyret vårt ikke lett nok.

Da er det viktig å huske på at den enkleste måten å få en lett sekk på er å la ting bli igjen hjemme. Noen ganger trenger vi ikke bare en liste over hva vi skal ha med. Noen ganger trenger vi en liste over hva vi ikke skal ha med. Men hva du enn gjør, så er det en grense. Noen ting må få være med – uansett.

Ligg unna barnas kosedyr.

TURBAMSE. Du kan pakke så lett du bare vil på tur, men grensen går ved kosedyret.

TURBAMSE. Du kan pakke så lett du bare vil på tur, men grensen går ved kosedyret.

6 Kommentarer

  1. Barnens teddybjörnar kan man ju inte lämna hemma.

    Jag har haft ungefär samma utveckling med min utrustning. Numera byter jag dock inte utrustning utan goda skäl. Det behöver inte vara det allra bästa/lättaste utan tillräckligt lätt/bra räcker.

  2. kult å lese dette, for det kunne like gjerne vært min utvikling som var beskrevet her. men jeg har tatt en annen sti på fortsettelsen og kjenner at jeg blir mer og mer fascinert av det gamle.
    vadmelsklær og utstyr fra krigen og tidligere. men klart, man kan ikke binde seg helt opp til dette heller. men de visste hva de gjorde når det kom til utstyr i «gamle dager» også.
    for tiden er jeg ganske fornøyd med min egen oppakning, så nå går det for det meste i å finne gode løsninger til barnas utstyr.

    • Klær i naturmaterialer har helt klart sine helt egen sjarm og misjon: En god anorakk i bomull blir jeg aldri lei av! Samtidig er det også gjerne mindre «lyd» i disse plaggene. Utfordringen vår har vært å drasse med seg fotoutstyr i tillegg til ekstra oppakning når barna er med, så nå prøver vi å slanke utrustningen litt.

  3. Morten Solaune sier

    Hva slags utstyr man har og vil ha er en reise. Man begynner ofte med billig og tilgjengelig, tyngre. Så blir det gjerne lettere og dyrere etterhvert. Lett utstyr er jo fint når man skal gå langt, men det blir mye syntet da, med påfølgende lydstøy. Jeg har gått fra vadmel og bomull til mer syntetisk, er jo ganske praktisk på høgfjellet i skiftende vær. Nå har jeg vel strengt tatt for mye utstyr, ganske vanlig i dag tror jeg. Og vil helst kvitte meg med det jeg bruker minst. Jeg har vel også mest sansen for naturmaterialer, og liker ikke særlig å gå med bare membran/syntet, tar heller med et lett regntøysett/poncho i sekken.

    Ultralett er sikker fint for noen, sekken blir lettere, og det er lettere å nyte omgivelsene.
    Men for meg blir det på en måte et steg vekk fra naturen. Jeg opplever at jeg selv er på en reise inn i naturen, jeg har langt igjen. Jeg tror som du, at en lettere sekk er en følge av ting du velgere å legge igjen. Og at veien å gå, i allefall for meg, er å øke min egen kunnskap for et enkelt liv i naturen. Jeg ønsker å gå i retning av et enkelt friluftsliv, bushcraft/primitiv living, og mer naturmaterialer.

    • Mikkel Soya Bølstad sier

      Hei Morten, takk for innspill. Det er litt paradoksalt, som du skriver, mye ultralett utstyr er basert på høyteknologiske materialer. Bruken krever selvsagt kunnskap, men de som for alvor er nære naturen er kanskje de som kan sin bushcraft. Men alt til sin tid: Det viktigste er kanskje tross alt at vi kommer oss ut? 🙂

      Turhilsen Mikkel

Legg gjerne igjen en kommentar