Siste innlegg

Sykkelradio

– Skal vi ikke ta grusveien? foreslår jeg.

– Nei, vi skal sykle sti! Smiler Øyvind Bækkevold i Nitimen.

Så vi sykler sti. Ikke langt. Om du kan holde på en hemmelighet: Faktisk svært kort. Men det holder, det duger, for det er akkurat nok til å høre lyden av de feite dekkene på Øyvinds sykkel rulle knasende bortover snøen og krabbe over tjukke røtter mens vi prater direkte på Nitimen om villmarkssyklingens gleder. Og selv om grusveien bare er et steinkast unna, det er joggere nedi hellet og turgåere oppi bakken, og byens evige brumming og susing ligger som et svakt teppe av lyd i tåka mot sør, ja, så er vi langt, langt vekk inni villmarka. I hvert fall på radio.

Du kan høre innslaget på NRKs nettsider.

Bokslipp Villmarkssykling

Hva skjer om du blander det tradisjonelle norske friluftslivet med hjul og pedaler? Erstatter turstøvler og fjellski med felger og feit gummi, pakker bålkjelen og soveposen, forlater asfalten og grusveiene og styrer hjulene ut i skogen, opp på fjellet og inn i villmarka?

Tirsdag 8. november lanserer jeg den nye boken min Villmarkssykling på Roleur i Oslo. Er du på de kantene, så kom gjerne innom klokka sju på kvelden. Da holder jeg et lite foredrag om tursykling utenfor allfarvei, svarer på spørsmål, signerer bøker og prater sykkel til krampa tar meg.

Villmarkssykling er en hyllest til den enkle gleden ved å bare ha med seg det aller mest nødvendige og være fri til å dra hvor man vil.

Boka dukker forhåpentligvis opp i en bokhandel nær deg, men ellers er den tilgjengelig rett fra forlaget.

Du kan lese mer om lanseringen her.

2014-04-25-27-tjukkesykkeltur-fra-kongsberg-til-blefjell-og-vassholet-med-hakon0231

2014-08-06-09-over-hardangervidda-med-sykkel-og-packraft0065

2015-05-23-25-bikepacking-sykkeltur-nordmarka-pa-langs0424

2015-03-11-16-hallingdalsloypa-pa-sykkel-med-joe-newton1718

2015-05-23-25-bikepacking-sykkeltur-nordmarka-pa-langs0091

2015-06-23-07-15-bikepacking-storlien-roros-solensjoen-rondanestien1075

2016-02-10-14-femundlopet-pa-sykkel0936

2016-08-09-13-med-sykkel-og-packraft-rundt-moskenes0959

 

Forbudt glede på to hjul

– Hæ, kan man ikke sykle her? Jeg kikker vanntro på kartet og vernebestemmelsene som lyser mot meg på skjermen: «Utenom eksisterende skogsbilveger er bruk av sykkel, hest og kjerre samt ridning forbudt». Den samme setningen. Igjen. For det er ikke første gang jeg møter på den og kommer i sterk konflikt med meg selv.

Jeg er utdannet biolog og burde klappe i hendene hver gang jeg dumper over et naturreservat, en nasjonalpark eller et landskapsvernområde. Jeg gjør for det meste det. Vi trenger virkelig å ta vare på de stumpene av gammelskog vi har eller sørge for at Europas siste villreinstamme ikke forsvinner. Presset sjøfugl trenger ro i yngletida.  Sårbare planters siste levesteder må sikres. Det er like mange gode eksempler som det er beskyttede områder, og enda fler, for norsk natur er under hardt press. Derfor føles det litt som om jeg ikke burde skrive dette. Litt egoistisk.

– Okay, greit nok, det er sikkert en god grunn til at det ikke er lov å sykle i dette naturreservatet, tenker jeg og leter videre på kartet. Og her er det nasjonalpark, der er det som regel aldri lov å sykle. Forbud i landskapsvernområde? Neivel, mumler jeg og føler meg som et utskudd som i det hele tatt kan tenke tanken å sykle der.

Lovlig sykling2

Som regel tar jeg det pent. Biologen i meg tenker at her ligger det sikkert en fornuftig faglig forklaring bak. Andre ganger stanger jeg hodet i veggen i frustrasjon når eneste mulige rute mellom to områder går gjennom en liten flik av et vernet område. Selvsagt med sykkelforbud.

I mars kom friluftsmeldingen til regjeringen. De vil gjøre det enklere å drive med friluftsliv ved å modernisere friluftsloven slik «at det ikke blir tvil om lovligheten av nye former for friluftsliv som kiting, fatbike og paragliding. Adgangen til å sykle i utmark vil også bli utvidet med denne endringen», som det står i meldingen fra statsministerens kontor. Pendelen har plutselig svingt helt over til den andre siden.

Lovlig sykling3

Umiddelbart høres det ut som en god ting. Huhei, sykle overalt! Det er bare det at forbudene mot sykling, kiting og hva vet jeg kanskje har en god grunn. At det kanskje ligger en solid faglig begrunnelse bak. Villrein. Sårbare landskaper og enkeltarter. Fugleliv. Jeg skriver kanskje, for det er overveiende sannsynlig at det i enkelte tilfeller ikke ligger en solid faglig begrunnelse bak.

Kanskje dette er starten på slutten for sykkelforbud langs etablerte stier i områder der det egentlig ikke er noen god grunn til å forby sykling. Om ikke annet, så kanskje langs utvalgte, avmerkede stier? I mellomtiden får jeg finne andre områder å sykle i, og vil oppfordre andre syklister til å gjøre det samme. Dels fordi forbudene forhåpentlig er faglig begrunnet de aller fleste steder, og dels fordi vi syklister har et kollektivt ansvar for å framstå som, ja, ansvarlige. Da kan vi kanskje en gang om ikke alt for lenge trille en tur på sti i noen av de områdene som i dag har sykkelforbud. Det er sikkert godt for folkehelsa. Og bruttonasjonalproduktet.

Femundløpet på sykkel

– Dette kommer jo ikke til å gå! Vinden kommer susende over fjellet, hvisler forbi hundekjøreløypa og legger igjen lange faner av snø. Det er kav umulig å sykle. Og turen har bare så vidt begynt. Jeg dytter sykkelen langsomt oppover. Nå og da ser jeg ikke merkepinnene foran meg, og overgangen mellom bakke og himmel hviskes ut i de verste vindkulene.

Det virket ellers som en god ide da jeg tok tog og buss til Grimsbu i Folldal seint kvelden før: Å sykle de siste par hundre kilometerne av Femundløpet langs hundekjøreløypa. Restene fra spor etter hundepoter og en slede står som et stadig svakere, langstrakt vitnesbyrd over den siste ekvipasjen som skranglet avgårde over fjellet for noen dager siden. På halen av Femundløpet. Og nå kommer jeg. Halen på halen av Femundløpet.

Hvordan det gikk videre kan du lese mer om i A-magasinet #10 (krever abonnement). Men jeg kan røpe dette: Det var en knakende fin tur.

Jeg droppa teltet og sov under åpen himmel for å spare vekt.

Jeg droppa teltet og sov under åpen himmel for å spare vekt.

Okay, jeg kan godt innrømme det – noen steder hadde det vært bedre med ski.

Okay, jeg kan godt innrømme det – noen steder hadde det vært bedre med ski.

Møtte denne innesnødde bilen. Kunne lett vært meg.

Møtte denne innesnødde bilen. Kunne lett vært meg.

Silkeføre. Også for syklister på tjukksykler.

Silkeføre. Også for syklister på tjukksykler.

Mikhail Itkin gjør klar til å sykle over fjellet.

Mikhail Itkin gjør klar til å sykle over fjellet.

Solsnu

– Jeg vil på tur! Sier hun.

– Ja, la oss dra på tur, sier jeg.

– Lover du?

– Ja, jeg lover.

Og jeg gjør virkelig det. Noen løfter må man bare holde. Også selv om det nok ikke er mindre å gjøre nå i desember enn alle de andre foregående månedene i høst, da det ikke ble til noen tur.

– Ryggsekken din er jo større enn da vi gikk Norge på tvers i fjor, gliser hun da jeg tar på sekken.

– Litt kos må man vel unne seg, smiler jeg. Det er tross alt solsnu. Eller vintersolverv, om du vil. Da gjør det heller ikke så mye at vi er litt seint ute. Vi har årets lengste natt foran oss.

Jeg prøvde å få tak i et par parafinlykter før vi dro, tenkte at det kunne være litt koselig, men måtte gå forgjeves. Det nærmeste jeg kom i den lille byen vår var en lykt fra Clas Ohlson. Den liknet riktignok på en parafinlykt, ja, jeg hadde glatt trodd at den rent faktisk var en parafinlykt, hadde det ikke vært for at den gikk på batteri og lyste ved hjelp av LED-pærer.

– LED-pærer? Pøh!

Det ble nisselykter til 49 kroner stykk i stedet.

– Skal vi tenne hodelykta? Jeg ser spørrende på henne.

– Nei! Vi går uten! Bare med nisselykta!

Bare så det er sagt: Det ligger utrolig mye naturromantikk i et stearinlys. Særlig når det er inni en nisselykt til 49 kroner. Det skjønner vi med en gang vi slår inn på den vesle stien bak huset og ser furustammene tre fram fra nattemørket i det svake, flakkende rødskjæret fra lykta. Vi tumler innover i mørket på den svarte stien, famler oss inn på et tråkk, krabber opp i høyden og legger fra oss sekkene på en liten hylle oppe i en bratt, liten åsside med utsyn mot skoghavet i nord.

Solsnu – bål i natta

Vi tenner bål, spiser oss mette på enkel mat, gjør klar til å legge oss under åpen himmel og prøver å ikke tenke på at vi må opp klokka seks neste morgen så Siri kan komme tidsnok til årets siste skoledag.

– Se, det var derfor sekken min var så stor, sier jeg og trekker en liten ukulele opp av sekken. Det ligger utrolig mye naturromantikk i en ukulele også. Selv en som ikke er helt stemt. Vi runder av vår lille feiring av solsnu med varsomme toner under den tynne grå dyna av skyer som ligger stille over skogen.

– Spill mer, pappa.

Jeg spiller mer.

Tapas og terrengsykling

Terrengsykling. Adrenalinsusende utforkjøringer, stupbratte klatringer, kronglete steinrøyser, blodsmak, knastedekk og gjørme? Ja, det kan det absolutt være. Men på en overnattingstur på terrengsykkel gjennom Nordmarka med Stian, Christian og Sverre i mai ble det åpenbart at terrengsykling også kan være mer:

– Har noen sett slikkepotten? Stian gjør klar til å bake bannock, et rundt, flatt brød med aner tilbake til Nord-England, Skottland og Irland.

– Akkurat det der har det ikke blitt sagt mange ganger i Nordmarka! Utbryter Christian. Antakelig har han helt rett. Slikkepott hører neppe til standardutrustningen til vanlige turfolk. Så er da heller ikke Christian, Stian og Sverre helt vanlige turfolk. Fram fra bittesmå sekker og rammevesker dukker det opp pølser av flere slag, hjemmelagede kjøttkaker i brun saus, spekemat, mel, et par bokser øl til middagen, olivenolje, oliven, svisker, Rørossmør og ost. Masse ost. Jeg mister oversikten et sted etter ost nummer fem. Hele opptrinnet minner litt om når tryllekunstnere drar den ene hvite duen ut av ermet etter den andre. Ikke lenge etter sitter vi rundt bålet i vårnatta og spiser tapas. De siste restene av sollyset filtreres gjennom grangreiner og skjegglav i skogen bak oss. Lyset fra et par leirbål blinker på den andre siden av vannet i vårnatta.

I årets siste nummer av Terrengsykkel kan du lese mer om hvordan turen gikk. Og bare for å ha sagt det: Ingen terrengsyklister fikk mageknip på denne turen. I hvert fall nesten ikke.

Norge på tvers på ski

Etter bokprosjektet Vill glede, fikk vi lyst til å prøve oss på litt lengre turer. Ikke bare være på tur i dager, men i uker. Kunne vi lære noe om oss selv, om vår familie, ved å leve som burhøns med en flortynn hinne av polyamid som ramme om livet vårt: dag etter dag; i regn, i sol, i snø og kulde? Og hva ville skje når vi en dag våknet opp på langtur med en tenåring i teltet?

Vi bestemte oss for å dra Norge på tvers. Fire ganger. Til fots. På sykkel. I packraft. Og på ski.

Vi ville ha mer tid til nærhet. Vi ville se hva som skjedde om vi strakk oss lenger enn noen sinne, mot felles mål, vel vitende at det ville være alt vi opplevde mellom A og B som var det vi egentlig var på jakt etter. Vi ville at barna våre skulle kjenne på følelsen av å være en del av noe større, der deres innsats og mestring var viktig. Vi var klar over at dette var høyt spill. At det var barnas glede ved friluftsliv som lå i potten. Noen ganger må man bare ta en sjanse.

De siste godt og vel halvannet årene har vi derfor syklet, padlet og gått 1050 kilometer tre ganger Norge på tvers. Fra fjord til fjord og fra svenskegrensa til kysten. I fjor manglet bare skituren. Det gjorde også snøen. Juleferien kom. Vinterferien kom. Påskeferien kom. Men ikke snøen. Ikke til fjellene øst for Trondheim, stedet vi hadde sett oss ut som et passende sted å krysse landet vårt i løpet av en åttedagers skitur. Dermed ble turen utsatt ett år. Det er lang tid å vente.

Det var lite snø i år også. Og varmt. Litt vel varmt. Det ble klart da vi tok toget fra Trondheim mot Storlien i starten av vinterferien. Det var bart. Høyt opp i terrenget. Men akkurat da det så som vanskeligst ut, med speilglatt skare på vindblåst fjell, da snudde været. Det ble vind og blåst, men det ble også et velsignet lite snøfall. Noen skarve centimeter som knapp monnet i terrenget, men som skulle komme til å bety uendelig mye for utfallet av turen.

Hvordan det gikk på turen? Og med turgleden? Nei, det tar vi en annen gang.

Eller, jeg kan røpe litt: Det gikk bra. Veldig bra.

Nattas svar på elg i solnedgang.

Nattas svar på elg i solnedgang.

Rast på nok en dag med vind opp mot kuling styrke

Rast på nok en dag med vind opp mot kuling styrke

Noen ganger er en storesøster bare helt ålreit

Noen ganger er en storesøster bare helt ålreit. Egentlig ganske ofte, spør du Siri. Jeg kan forøvrig berolige med at vi spiste godt på turen, selv om vidvinkelobjektivet tilsynelatende skal ha det til at vi var sultofre.

"Hvem er denne karen med sekk og lue på? Han ligner litt på nissen i grunn. Det er ikke han, det er …" …, ja, det er pappa, det.

«Hvem er denne karen med sekk og lue på? Han ligner litt på nissen i grunn. Det er ikke han, det er …» …, ja, det er pappa, det.

Verdenskrekord.

Verdensrekord. Kaninka er med stor sannsynlighet den første tøykanin som har krysset Norge fire ganger.

Pulkglede

Pulkglede. Sekk er et knakende godt valg på tur i ulent terreng, men har du noengang prøvd å ake på en sekk?

Siste leir

Siste leir. Lysene fra Trondheim lyser opp i horisonten. Det nærmer seg definitivt slutten på turen og prosjektet.

Nytt terrengsykkelprosjekt på gang

Ved siden av mikroeventyrprosjektet Marius Nergård Pettersen og jeg samarbeider om, har et annet prosjekt sakte, men sikkert, begynt å røre på seg: Et prosjekt om tursykling i Norge. Eller bikepacking, som det heter på nynorsk. Jeg har likegodt opprettet et nytt nettsted for prosjektet. I disse internasjonale tider har jeg valgt å la teksten være på engelsk, men bildene vil fortsatt være på norsk, om du skjønner:

Jeg hadde blitt superglad om du stakk innom.