Siste innlegg

Drømmen om Tasmania

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Altså, jeg vet når det begynte: For 23 år siden, da jeg møtte Becky i Danmark. Halvt britisk, halvt australsk. Nærmere bestemt tasmansk. Jeg har ikke tall på alle gangene vi sammen har drømt om å reise tilbake til hennes barndoms eventyrøy, men det har alltid blitt utsatt. Inntil desember i fjor. Da gjorde vi alvor av det. I fire uker.

– Fire uker er lenge, sa folk. Skal dere også til fastlands-Australia?

– Nei, sa vi. Tasmania holder lenge.

Og det gjorde det. En måned kjentes bare som en liten smakebit. Og likevel så grenseløst overveldende. Så derfor blir det foreløpig bare dette. En liten smakebit.

Tasmania er:

Skumle dyr …

2014.12.12–2015.01.10 Tasmania0420

 

… og søte dyr.

2014.12.12–2015.01.10 Tasmania0775

 

Tasmania er kalde netter i fjellene …

2014.12.12–2015.01.10 Tasmania2567

 

… og varme dager i lavlandet.

2014.12.12–2015.01.10 Tasmania3758

 

Tasmania er langbeinte skapninger …

2014.12.12–2015.01.10 Tasmania4221

 

… og kortbeinte skapninger.

2014.12.12–2015.01.10 Tasmania4297

 

Tasmania er noen ganger litt vel mye vann …

2014.12.12–2015.01.10 Tasmania5353

 

… og noen ganger helt ok med vann.

2014.12.12–2015.01.10 Tasmania5615

 

Tasmania er frodige regnskoger …

2014.12.12–2015.01.10 Tasmania5891

 

… og dype sjøer.

2014.12.12–2015.01.10 Tasmania6127

Det er ikke helt usannsynlig at det går mindre enn 23 år til neste gang vi besøker Tasmania.

Om mekregauker, stjernehimler, barn og friluftsliv

Teksten under er et utdrag av forordet jeg skrev til boka Vill glede, friluftsliv med barn året rundt. Jeg tror jeg prøvde å si noe om at man ikke trenger å dra langt avgårde for å oppleve eventyret med barn. Opplevelsene ligger og venter rett foran tuppen på den vesle gummistøvelen:

Jeg vet det ikke, men jeg gjetter på at du har det litt som meg. At du har en helt spesiell opplevelse fra friluftsliv i barndommen. En opplevelse som du har båret med deg hele livet, og som gjorde at nettopp du fikk et varmt hjerte for friluftsliv. Selv tenker jeg tilbake på en sommerkveld ved Spålselva i Nordmarka for mange år siden. Pappa og jeg ligger i teltet. Egentlig burde vi sovet begge to, men den lyse natta er full av lyder utenfor, og jeg ligger med øynene så vidt åpne og lytter. Måltrosten synger litt vemodig et sted der inne i skogen, og det kommer et stille brus fra elva. Og så, en rar lyd oppe fra kveldshimmelen, nærmest som mekring. – Det er mekregauken, det, sier pappa.

Der og da ante jeg ikke at mekregauk var et annet navn for den langnebbete vadefuglen enkeltbekkasin, men det spilte for så vidt ingen rolle, for det gjorde bare øyeblikket enda mer magisk. Og slik gikk det til at lyden fra mekregauken lullet meg i søvn, og sommernatta ved Spålselva brente seg fast i bevisstheten min for alltid, sammen med mange andre, liknende opplevelser.

Bålhimmel

Slå av TV-en og PC-en og slå heller opp teltet.

En dag fikk jeg barn selv. Og i vår travle tid er det fort gjort å tenke at da må friluftslivet settes på vent til barna blir store nok. Men store nok, når er egentlig det? Det handler om å finne fram fascinasjonen av de små tingene som vi glemte på veien fram til voksenlivet, om å bøye seg ned i barnehøyde og la seg begeistre av stort og smått ute sammen med barna. Friluftsliv har ingen aldersgrense.

Få ting motiverer barn mer til å bli med på tur enn nettopp utsikten til å overnatte ute. Og det er ikke rart: Når skumringen siger inn over landskapet og gjør plass til natta, vokser turen inn i oss på en annen måte enn på dagstur. Du kommer ikke bare ut i naturen. Du kommer inn i naturen. Det handler om å få ekte opplevelser og ha det gøy sammen ute. Det handler om Vill glede.

Selv om det er en klisjé, er det vanskelig å komme utenom at veien er målet: Barna lever i nået og må oppleve glede og mestring på tur. Friluftsliv med barn handler mest av alt om det som skjer her og nå, ikke nødvendigvis om et mål langt der borte eller høyt der oppe.

Slå av TV-en og PC-en og slå heller opp teltet. Det er oppe på fjellet, inne i skogen eller ute på fjorden minnene ligger og venter på at vi skal plukke dem opp og bære dem med oss resten av livet. Og kanskje barna om mange år, en gang når de har blitt store, tenker tilbake på en gang de var på tur med familien, og sier at ja, det var der jeg tapte mitt hjerte til friluftsliv.

Der, ved siden av bålet, under stjernehimmelen, inne i skogen.

God tur!

Knott

Vi er i gang med andre uka på vei Norge på tvers fra Porsgrunnfjorden til Lysefjorden. En pappa og to døtre. Det er lange dager. Varme dager. Våte dager. Men det er ikke ensomme dager. For knotten er der hele tiden. Særlig når vi stopper opp. Og aldri mer nærværende enn i det øyeblikket du ønsker å bare være.

Litt knott må man tåle om man er glad i friluftsliv. Likevel må vi innrømme at vi synes det er litt mye i år. Så ille er det at NRK i beste agurktid lager en reportasje om camping- og hytteturister i Treungen og omegn, turister som får ferien ødelagt av å ikke kunne være ute, og avbryter ferien sin og reiser hjem. Vi er med andre ord midt i smørøyet, et sted i heiene mellom Treungen og Kilegrend.

Det har vært en lang dag. En fin dag. Teltet kommer opp på en smal odde i et lite vann i den begynnende skumringen, og vi gjør klar til å søke tilflukt som alle de andre dagene. Det er da det skjer: En lett vind smyger seg over tretoppene på den andre siden av vannet, lager små bølger på vannspeilet og kjøler huden forsiktig i det den passerer. På veien tar den med seg knotten. Vi blir stående en stund ute på odden i sommerkvelden og bare er.

Den dagen jeg ga finger’n til naboen

Jeg er en snill trafikant. På sykkel. Jeg kjører ikke bil. Sånn. Følte det var riktig å begynne der. Kommer du inn fra høyre, bremser jeg for det meste opp og slipper deg inn. Jeg stopper normalt i god tid før fotgjengeroverganger og leier sykkelen over. Det hender at jeg gir et vennlig nikk eller vink til vennlige medtrafikanter om jeg skulle være i det humøret. Jeg sykler på grønt. Jeg holder til høyre på veien. Antakelig er jeg over gjennomsnittlig tålmodig i trafikken.

Men så var det disse forbikjøringene, da. Jeg mener ikke du som venter til det ikke kommer motgående trafikk, legger deg helt over i venstre kjørefelt og passerer på god avstand. Nei, jeg tenker på de som enten er uvitende om vegtrafikklovens §3 om at det skal holdes trygg avstand i sideretningen til det kjøretøyet som blir forbikjørt eller de som gir regelrett blanke i vegtrafikklovens §3 om at det skal holdes trygg avstand i sideretningen til det kjøretøyet som blir forbikjørt. De som på tross av motgående biler, lastebiler, bobiler eller andre kjøretøy finner det helt i orden å kjøre forbi deg som om du var en tilfeldig plastkjegle i veikanten man kan passere etter eget forgodtbefinnende.

Det har vært mange av dem på sykkelturer i sommer. Uvettige forbikjøringer, altså. Litt for mange. Og noen av dem litt for tett på. For eksempel bobilen som kjørte forbi meg mens det kom en bil i mot. En diger bobil? Vindsuget dro meg nesten inn i bakre hjulbue. Jeg skjelver ennå bare ved tanken.

Her for nylig er jeg på vei hjem fra jobben, sykler opp bakken de få hundre meterne til gang- og sykkelstien. En bil kommer meg i møte lenger oppe i bakken. Så hører jeg lyden bak meg: En motordur som er litt for høy. Litt for nærme. Og litt for langt til høyre. Han kommer til å kjøre forbi, selv om det kommer en bil i mot! Jeg skriver han. Det er nemlig nesten alltid en han. Jeg kjenner vindpresset i det han passerer, ser hvordan det bare er få desimeter mellom ham og den motgående bilen. Får en sterk trang til å si ham noen ord med på veien, der han freser videre oppover, for eksempel et eller annet om at plastkjegler ikke har familie. Det har derimot de fleste syklister.

Få sekunder senere kommer en ny bil i mot. Og på ny motordur bak meg. Litt for kraftig. Litt for nær. Og litt for langt til høyre.

Hånda er allerede på vei opp som en sjokkert ryggmargsrefleks før bilen er kommet helt opp på siden av meg. Jeg oppdager det for sent. Jeg er i ferd med å gi finger’n. Til naboen.

Verdens beste turbukse?

Finnes det en bukse som er like god sommer som vinter og ikke koster skjorta?

Jepp. Det gjør det. Og ikke er den utpreget dyr heller. Faktisk er det godt mulig at du allerede har en i skapet. Glem høyteknologiske membraner og bukser plastret til med lommer og glidelåser og hva vet jeg. Vi snakker nemlig om den ettersittende, klassiske skibuksa. Det er den undertegnede vralter rundt i til venstre på bildet over. Skibukse, sier du? Ja, ikke for stram, ikke for løs, superlett, vannskyende og vindtett i fronten, elastisk bak, puster godt og tørker fort. Nevnte jeg slitesterk? Både Swix og Craft har slike bukser i sortimentet, og mon tro om ikke Bjørn Dæhli har begått en liknende bukse?

Selv har jeg hovedsakelig erfaring med Swix. «Star» tror jeg modellen heter. Den har holdt til å krysse Norge på tvers tre ganger (på sykkel, til fots og vannveien), jeg har packraftet en rekke ganger og syklet bøttevis med turer med den, både sommer og vinter. Og ja, jeg har jo selvsagt også gått masse på ski i den, da, men til overnattingsturer på vinteren skal jeg innrømme at jeg ofte sverger til en litt kraftigere bukse. Den kroppsnære fasongen gjør at buksa er lett å gå med, her er det ingen buksebein som slenger rundt eller hekter seg fast i vegetasjonen. Det er lite vindmotstand ved sykling og som en bonus er buksa mer behagelig å ha på over tid enn en stram tights. Det er jo nesten for godt til å være sant (neida, jeg er ikke sponset av Swix).

Så hvordan ser buksa ut etter årevis med turbruk? Forbausende bra. Bortsett fra at den er synlig falmet etter utallige timer i solen er det knapt noe slitasje å se.

Og om det begynner å regne, sier du? Da tar man på et par lette regnbukser. Heller to bukser som fungerer godt i ulike værtyper enn én bukse som fungerer middels til det meste. Det er vel ikke noen hemmelighet at jeg har det sånn med jakker også, men det er annen historie.

Drømmeleiren

Noen teltplasser eller øyeblikk under åpen himmel setter mer spor enn andre.

Et bilde fra en slik opplevelse kan gjøre minnet enda mer levende. Hvis man da har et bilde. Altfor ofte tar jeg meg i å ha glemt å ta et bilde fra en leir. Så i det siste har jeg prøvd å få minst ett bilde fra hver leir. Gjerne fler. Og blant alle bildene dukker det en gang i blant opp noen som virkelig fanger det, du vet, følelsen av det lille hjemmet i den store naturen.

Bildet over er fra en topptur på tjukkesykkel til Blefjell. Å sykle fra et vårlig Kongsberg og så trille opp og møte vinteren igjen på Bletoppen var intet mindre enn magisk. Ja, nesten like magisk som å sykle ned igjen på skaren dagen etter.

Framover vil jeg prøve å dele noen av disse øyeblikkene, både fra arkivet, fra framtidige turer og, kanskje aller helst, fra deg: Har du et bilde av en drømmeleir som gjør deg mo i knærne hadde det vært kjempegøy om du sendte det på epost med en kort beskrivelse, så skal jeg poste det her.

Jeg skal være ærlig og innrømme at det fortsatt litt for ofte skjer at en leirplass ikke blir foreviget, hvis man kan si det om bilder i vår digitale tidsalder. Kanskje dette er det som skal til?

Blir du med på moroa, eller?

10 tips til sykkelferie i Danmark

Danmark er et fantastisk land å dra på sykkelferie i. Her kommer ti lettere tilfeldige tips til deg som vurderer å snu sykkelstyret sørover.

1. Pakk bare det nødvendigste. Det gjør det mer behagelig å sykle og pakkingen enklere. Det er korte avstander og mildt klima i Danmark og derfor ingen grund til å pakke som om man skal sykle tvers over Sibir.

2. Du kan planlegge turen hos det danske Cyclistforbundet og deres planleggingsverktøy cyclistic.dk. Du kommer langt med et oversiktskart over sykkelveier og -ruter i Danmark som du får kjøpt hos Nordisk Korthandel.

3. En GPS er super til å navigere etter på sykkeltur. Du kan laste ned gode, gratis kart over Danmark på frikart.no.

4. Det er ikke allemannsrett i Danmark. Campingplasser er selvsagt en mulighet, men hva med å prøve ut naturleirplassene som er spredt rundt omkring i landet? Her finner du ofte en vannpost og en eller flere gapahuker med bålplass. I noen få utvalgte skoger kan du faktisk telte hvor du vil. Finn overnattingsstedene ved hjelp av kartet på udinaturen.dk.

5. Det er liten grunn til å pakke med seg masse mat. Det er sjelden langt mellom butikkene …

6. … men ha med rikelig med vann, gjerne et par liter per person. Et hett tips er å stikke innom butikker fra dagligvarekjeden Brugsen og fylle vann i sidelokalet der du panter flasker. Inngangen til disse finner du gjerne rett ved siden av hovedinngangen til butikken.

7. Danmark har et rikt nettverk av sykkelstier. Ulempen er at de ofte går langs hovedveiene. Da er de små landeveiene gode alternativer. Følger du de nasjonale sykkelrutene kan du være ganske trygg på å unngå tungt trafikkerte veier.

8. De nasjonale sykkelrutene ute i det åpne landskapet er fine, de, men det kan være like fint å prøve seg på noen av de flotte skogene. I brennende hete er det lite som slår å smyge seg inn under det svale løvhenget i en bøkeskog.

9. Danmark er en kystnasjon. Husk badetøyet.

2014.07.20–31 Sykkeltur Danmark på tvers med besøk i sommerhus4011b

10. Og ikke glem fergene. I utkant-Danmark er det ofte bittesmå ferger som besørger trafikken over fjordarmene. Hver har sin egen sjarm.

2014.07.20–31 Sykkeltur Danmark på tvers med besøk i sommerhus1588

Og et lite bonustips helt på tampen: Det er lett å ta med sykkelen på regionaltog og S-tog i hovedstadsområdet. I intercity-tog må du bestille plass før avreise.