Alle innlegg tagget med: Fatbike

Sykkelradio

– Skal vi ikke ta grusveien? foreslår jeg. – Nei, vi skal sykle sti! Smiler Øyvind Bækkevold i Nitimen. Så vi sykler sti. Ikke langt. Om du kan holde på en hemmelighet: Faktisk svært kort. Men det holder, det duger, for det er akkurat nok til å høre lyden av de feite dekkene på Øyvinds sykkel rulle knasende bortover snøen og krabbe over tjukke røtter mens vi prater direkte på Nitimen om villmarkssyklingens gleder. Og selv om grusveien bare er et steinkast unna, det er joggere nedi hellet og turgåere oppi bakken, og byens evige brumming og susing ligger som et svakt teppe av lyd i tåka mot sør, ja, så er vi langt, langt vekk inni villmarka. I hvert fall på radio. Du kan høre innslaget på NRKs nettsider.

Femundløpet på sykkel

– Dette kommer jo ikke til å gå! Vinden kommer susende over fjellet, hvisler forbi hundekjøreløypa og legger igjen lange faner av snø. Det er kav umulig å sykle. Og turen har bare så vidt begynt. Jeg dytter sykkelen langsomt oppover. Nå og da ser jeg ikke merkepinnene foran meg, og overgangen mellom bakke og himmel hviskes ut i de verste vindkulene. Det virket ellers som en god ide da jeg tok tog og buss til Grimsbu i Folldal seint kvelden før: Å sykle de siste par hundre kilometerne av Femundløpet langs hundekjøreløypa. Restene fra spor etter hundepoter og en slede står som et stadig svakere, langstrakt vitnesbyrd over den siste ekvipasjen som skranglet avgårde over fjellet for noen dager siden. På halen av Femundløpet. Og nå kommer jeg. Halen på halen av Femundløpet. Hvordan det gikk videre kan du lese mer om i A-magasinet #10 (krever abonnement). Men jeg kan røpe dette: Det var en knakende fin tur.

Nytt terrengsykkelprosjekt på gang

Ved siden av mikroeventyrprosjektet Marius Nergård Pettersen og jeg samarbeider om, har et annet prosjekt sakte, men sikkert, begynt å røre på seg: Et prosjekt om tursykling i Norge. Eller bikepacking, som det heter på nynorsk. Jeg har likegodt opprettet et nytt nettsted for prosjektet. I disse internasjonale tider har jeg valgt å la teksten være på engelsk, men bildene vil fortsatt være på norsk, om du skjønner: Jeg hadde blitt superglad om du stakk innom.

Buskbasking med sykkel og packraft over Hemmeligfjellet

Vi er midt i overgangen mellom natt og dag. Stien forsvinner i skumringen foran oss. Normalt ville det vært krise og foranlediget intense diskusjoner om høyre eller venstre. Om vi skal dra tilbake dit vi tror vi mistet stien. Eller ikke. Men vi gir blaffen, Håkon og jeg, tronende på hver vår tjukkesykkel. Eller traktorsykkel, om du vil. For det er det det handler om: Traksjon og flyt i bøtter og spann. Og sva. For mistanken er bekreftet: Vi har havnet i et jomfruelig, digert område med sva. Nakent fjell som striper gjennom den tørre lyngen i den åpne furuskogen. Små, myke veier over runde berg. Ikke et sykkelspor å se noe sted. – Kan det være mulig? I stisykkelbyen Kongsberg? Vi får servert et mangfold av naturskapte stier fra øverste hylle og blir enige om å holde oppdagelsen for oss selv. Hemmeligfjellet.     Tanken om å nå vassdraget før kvelden fordufter i den fuktige tordenlufta. Vi tar imot regnet med presenningene våres og myggen med bar hud. Regn er bra. Det gir forhåpentlig …

Mikroeventyr – topptur på sykkel

Idéen er like knakende god og sprø som det vi har ventet på lenge. Skare. Endelig er den her. Det er jo topp, bortsett fra at tiden ikke er der. Eller, selvsagt er tiden der. Men den må brukes på andre og viktigere ting enn lek på skaren. Og dermed ser det  ut til at det ikke går. At vi er for sent ute. At vi ikke rekker det før sola får overtaket. Men så: Frelsende kuldegrader de siste nettene gir snøen og oss en ny sjanse. Endelig blir det vår tur. Vi er på vei. Håkon og jeg. Vi skal på topptur. På sykkel.                     Og der kunne dette lille blogginnlegget sluttet, hvis det da ikke var for at kulda kommer tilbake igjen uka etter. Om det skyldes dårlig hukommelse eller bare korttenkt naivitet, vet jeg ikke, men jeg klarer ikke la være å gi toppturen en sjanse til. Tanken på å måtte vente ett år til kan jo også være en forklaring.      

Råtten sykkeltur

Vi skjønner det så snart vi triller vekk fra parkeringsplassen. Dette kommer til å bli en råtten tur. Eldstejenta Sif har fått låne mammas fatbike. Du vet, tjukkesykkel eller feithjuling. Nå skal vi teste ut hva de er gode for. Med minnene om vinterferiens fine skitur i nærskogen i bakhodet styrer vi de brede dekkene inn i skiløypa. Det er over to uker siden de sist ble preparert. Nå ligger de før så stramme trikkeskinnene som forvrengte avrundede togskinner med solslyng. Dype hull etter støvler mellom sporene avslører i enda større grad at vårvarmen har gjort sitt. Feite hjul eller ikke, vi synker igjennom. Men ikke hele tiden. Det er håp. I starten er Sif mest på tvers av løypa, eller stående med føttene dypt plantet i snøen. – Bakhjulet bare spinner, sier hun oppgitt. Men så finner hun Tråkket. En merkelig hybrid mellom rå kraft og myk kattepote. Vi smyger oss gjennom snøen. Og i dag kan vi med god samvittighet sykle midt i skisporene. Sannsynligheten for å få en stav stukket inn i …

Knuteløpet på fatbike. Morten Kongsgård peiser på.

Knuteløpet på fatbike

Hva gjør man når været er grått, vått og trist og det ikke frister å dra på overnattingstur med fatbike, det man jo egentlig har gått og drømt om i ukevis? Man lar oppakningen bli igjen hjemme og slenger seg på Knuteløpet i Kongsberg på fatbike i stedet.     Nede ved bussen på parkeringsplassen i Hasbergtjerndalen møter jeg en broket forsamling på ti andre fatbikere. Fellesnevneren er feite hjul. Der slutter likheten. Her er det rådyre, fjærlette konkurransemonstre av karbon. Treningsmaskiner i aluminium. Og en håndfull halvtunge sykler med stålrammer. Jeg hører til sistnevnte gruppe. Jeg kan ikke skilte med karbon, men har til gjengjeld bagasjebrett foran. Og kameraveske hengende på styret. For ikke å snakke om rammeveska. Egentlig ser det ut som om jeg skal på langtur. I hvert fall nesten. Jeg føler meg med andre ord forholdsvis sidrompa med en 17 kilos tjukkesykkel rigget til tursykling ved siden av 12 kilos konkurransesykler. Med nervøs mine avmonterer jeg forhjulet og setter sykkelen opp i tilhengeren. Det kunne jeg spart meg. Å være nervøs, …

Siri gliser bredt når hun tester ut mammas fatbike, en Surly Pugsley i størrelse XS.

Trugesykkelsøndag

Da skilandslaget bommer på smøringa i Sotsji, er det på tide å dra på tur selv. I snøen. Uten smøring. Det er vår i lufta. Vi labber bortover villaveien. Siri og jeg. Ved den vesle stien spenner vi på oss trugene, tar fatt på det igjensnødde scootersporet som bukter seg over den våte, kramme snøen og vekk fra husene. Labber. Sakte. Sakte nok til at vi hører våryre kjøttmeiser syngende av full hals oppe i furutrærne. Sakte nok til at vi kjenner det milde draget i lufta. – Jeg vil gå vilt, sier Siri. – Ja, sier jeg. Etterpå. Etter at vi har tråkket en liten rundløype. – Jeg blir her, sier Siri. Og blir her. Jeg tråkker rundløype og treffer henne igjen noen minutter senere. I midten av en liten snøborg. Vi går vilt. Vi forlater den lille rundløypa, sklir ned en skrent, detter inn i en liten kløft. Finner rådyrets dagleie. Spettehull. Lavkledde, gamle grantrær. En bekk som sildrer under snøen. Finner roen. I hvert fall for en stund. Så skynder vi oss …