Alle innlegg tagget med: Framhevet

Bokslipp Villmarkssykling

Hva skjer om du blander det tradisjonelle norske friluftslivet med hjul og pedaler? Erstatter turstøvler og fjellski med felger og feit gummi, pakker bålkjelen og soveposen, forlater asfalten og grusveiene og styrer hjulene ut i skogen, opp på fjellet og inn i villmarka? Tirsdag 8. november lanserer jeg den nye boken min Villmarkssykling på Roleur i Oslo. Er du på de kantene, så kom gjerne innom klokka sju på kvelden. Da holder jeg et lite foredrag om tursykling utenfor allfarvei, svarer på spørsmål, signerer bøker og prater sykkel til krampa tar meg. Villmarkssykling er en hyllest til den enkle gleden ved å bare ha med seg det aller mest nødvendige og være fri til å dra hvor man vil. Boka dukker forhåpentligvis opp i en bokhandel nær deg, men ellers er den tilgjengelig rett fra forlaget. Du kan lese mer om lanseringen her.  

Tapas og terrengsykling

Terrengsykling. Adrenalinsusende utforkjøringer, stupbratte klatringer, kronglete steinrøyser, blodsmak, knastedekk og gjørme? Ja, det kan det absolutt være. Men på en overnattingstur på terrengsykkel gjennom Nordmarka med Stian, Christian og Sverre i mai ble det åpenbart at terrengsykling også kan være mer: – Har noen sett slikkepotten? Stian gjør klar til å bake bannock, et rundt, flatt brød med aner tilbake til Nord-England, Skottland og Irland. – Akkurat det der har det ikke blitt sagt mange ganger i Nordmarka! Utbryter Christian. Antakelig har han helt rett. Slikkepott hører neppe til standardutrustningen til vanlige turfolk. Så er da heller ikke Christian, Stian og Sverre helt vanlige turfolk. Fram fra bittesmå sekker og rammevesker dukker det opp pølser av flere slag, hjemmelagede kjøttkaker i brun saus, spekemat, mel, et par bokser øl til middagen, olivenolje, oliven, svisker, Rørossmør og ost. Masse ost. Jeg mister oversikten et sted etter ost nummer fem. Hele opptrinnet minner litt om når tryllekunstnere drar den ene hvite duen ut av ermet etter den andre. Ikke lenge etter sitter vi rundt bålet i vårnatta …

Norge på tvers på ski

Etter bokprosjektet Vill glede, fikk vi lyst til å prøve oss på litt lengre turer. Ikke bare være på tur i dager, men i uker. Kunne vi lære noe om oss selv, om vår familie, ved å leve som burhøns med en flortynn hinne av polyamid som ramme om livet vårt: dag etter dag; i regn, i sol, i snø og kulde? Og hva ville skje når vi en dag våknet opp på langtur med en tenåring i teltet? Vi bestemte oss for å dra Norge på tvers. Fire ganger. Til fots. På sykkel. I packraft. Og på ski. Vi ville ha mer tid til nærhet. Vi ville se hva som skjedde om vi strakk oss lenger enn noen sinne, mot felles mål, vel vitende at det ville være alt vi opplevde mellom A og B som var det vi egentlig var på jakt etter. Vi ville at barna våre skulle kjenne på følelsen av å være en del av noe større, der deres innsats og mestring var viktig. Vi var klar over at dette var høyt …

Mikroeventyr – topptur på sykkel

Idéen er like knakende god og sprø som det vi har ventet på lenge. Skare. Endelig er den her. Det er jo topp, bortsett fra at tiden ikke er der. Eller, selvsagt er tiden der. Men den må brukes på andre og viktigere ting enn lek på skaren. Og dermed ser det  ut til at det ikke går. At vi er for sent ute. At vi ikke rekker det før sola får overtaket. Men så: Frelsende kuldegrader de siste nettene gir snøen og oss en ny sjanse. Endelig blir det vår tur. Vi er på vei. Håkon og jeg. Vi skal på topptur. På sykkel.                     Og der kunne dette lille blogginnlegget sluttet, hvis det da ikke var for at kulda kommer tilbake igjen uka etter. Om det skyldes dårlig hukommelse eller bare korttenkt naivitet, vet jeg ikke, men jeg klarer ikke la være å gi toppturen en sjanse til. Tanken på å måtte vente ett år til kan jo også være en forklaring.      

Norge på tvers i packraft

Sykkelturen vår Norge på tvers i sommer kunne lett ha vært sommerens høydepunkt. Uten problem. Men når mamma endelig får fri fra jobben og blir med på å krysse Norge vannveien, er det duket for et tureventyr vi aldri kommer til å glemme: Å vasse i vannkanten i Eidfjord før vi padler under loddrette fjellsider over Eidfjordvannet; tung overbæring gjennom Hjølmodalen og opp på fjellet; å stå ved foten av Hardangerviddaplatået og se ned på Eidfjord tusen meter under oss, eller vandre langs gresskledde morenerygger i Sildabudalen. Å sette båtene på vannet for første gang på fjellet og la strømmen ta tak i båten. Joda, det er lange dager, det er slitsomme dager, men mest av alt er det dager med denne gode følelsen av å vite at vi fortsatt skal være på tur. Lenge. Og likevel: Å være usikker på om vi har med nok mat. Om vi slipper storm og vannrett regn, sludd eller snø. Følelsen av å nå Imingfjell, av å ha krysset Hardangervidda og vite at vi bare er halvveis. Knapt …

Norge på tvers på sykkel

Plutselig ble det stille her på bloggen. Veldig stille. Hva har skjedd? Har vi gått under jorda, rotet oss bort på vår vei Norge på tvers eller har vi rett og slett gått lei av friluftsliv og ligger på stranda med smarttelefonen i den ene hånda og brusen i den andre? Her er det fort gjort å skrive at sannheten ligger midt i mellom, men det blir helt feil, for mens bloggen har ført en vanskjøttet tilværelse har rent faktisk tre av oss syklet Norge på tvers. Mamma ble hjemme for å jobbe. Vi kunne selvsagt blogget underveis, men det å ta bilder i ett vekk er ille nok om vi ikke også skulle fokusere på annet enn å være tilstede i øyeblikket. Det ville på en måte blitt helt feil. I hvert fall denne gangen. Ikke at vi hadde hatt tid, uansett. Ja, egentlig skulle vi laget film fra turen. Det ble et par kjappe klipp med GoPro’en den første kvelden. Så skjønte jeg at det bare ville bli stress og mas. Og droppet …

Åtte gode grunner til å begynne med barneklatring

Å ta med seg barna til en klatrevegg kan for noen kanskje høres ut som en mindre god idé – de er jo for små, skjønner seg ikke på fare og alt det der. Galskap. Men at det nettopp er en god idé, det fikk vi bekreftet da vi tok et kjærkomment gjensyn med klatreveggen i Skrimhallen for nylig. Etter noen år med barneklatring da jentene var små, tok interessene en dag en annen dreining, og klatringa ble erstattet med andre aktiviteter. For å gjøre en moderat lang historie kort, det så ikke ut som om jentene hadde holdt pause: De buldret og klatret i tau uten stopp i lang tid og fikk undertegnede til å føle seg like grasiøs som en skilpadde i et tre. Det var tydelig at jentene raskt gjenfant gleden ved å klatre. Her får du åtte gode grunner til å begynne med barneklatring: Det er gøy! De aller fleste barn liker å klatre, noen høyere enn andre Det er noen ganger litt skummelt og noen ganger litt vanskelig. Å kunne …

70 sekunders turlykke – en kortfilm om vintertelting med barn

«… Og denne helgen har man egentlig ikke tid, men det nytter ikke å tenke over det nå, støvlene synker ned i snøen, sekken ligger tungt over ryggen og i hånden holder man et barn. Vi forlater den lille villaveien og går inn i natten. Ranke furustammer glir fram fra det svarte og inn i lyset fra hodelyktene. Når skyene et øyeblikk åpner seg, dukker månen opp, oransje, halvveis dekket av jordskyggen: måneformørkelse.» Overnatting i telt på vinteren med barn trenger ikke være noe stort, uoverkommelig prosjekt. En ekstra sovepose, et tykt liggeunderlag, varme klær og støvler. Eventyret venter rett der ute. Filmet med Nikon D7000 og 35mm f1,8 DX Timelapse med Nikon D300 og 16-85mm DX Videoen er redigert i Vegas Movie Studio HD Platinum 11