Alle innlegg tagget med: Friluftsliv

Bokslipp Villmarkssykling

Hva skjer om du blander det tradisjonelle norske friluftslivet med hjul og pedaler? Erstatter turstøvler og fjellski med felger og feit gummi, pakker bålkjelen og soveposen, forlater asfalten og grusveiene og styrer hjulene ut i skogen, opp på fjellet og inn i villmarka? Tirsdag 8. november lanserer jeg den nye boken min Villmarkssykling på Roleur i Oslo. Er du på de kantene, så kom gjerne innom klokka sju på kvelden. Da holder jeg et lite foredrag om tursykling utenfor allfarvei, svarer på spørsmål, signerer bøker og prater sykkel til krampa tar meg. Villmarkssykling er en hyllest til den enkle gleden ved å bare ha med seg det aller mest nødvendige og være fri til å dra hvor man vil. Boka dukker forhåpentligvis opp i en bokhandel nær deg, men ellers er den tilgjengelig rett fra forlaget. Du kan lese mer om lanseringen her.  

Forbudt glede på to hjul

– Hæ, kan man ikke sykle her? Jeg kikker vanntro på kartet og vernebestemmelsene som lyser mot meg på skjermen: «Utenom eksisterende skogsbilveger er bruk av sykkel, hest og kjerre samt ridning forbudt». Den samme setningen. Igjen. For det er ikke første gang jeg møter på den og kommer i sterk konflikt med meg selv. Jeg er utdannet biolog og burde klappe i hendene hver gang jeg dumper over et naturreservat, en nasjonalpark eller et landskapsvernområde. Jeg gjør for det meste det. Vi trenger virkelig å ta vare på de stumpene av gammelskog vi har eller sørge for at Europas siste villreinstamme ikke forsvinner. Presset sjøfugl trenger ro i yngletida.  Sårbare planters siste levesteder må sikres. Det er like mange gode eksempler som det er beskyttede områder, og enda fler, for norsk natur er under hardt press. Derfor føles det litt som om jeg ikke burde skrive dette. Litt egoistisk. – Okay, greit nok, det er sikkert en god grunn til at det ikke er lov å sykle i dette naturreservatet, tenker jeg og leter …

Solsnu

– Jeg vil på tur! Sier hun. – Ja, la oss dra på tur, sier jeg. – Lover du? – Ja, jeg lover. Og jeg gjør virkelig det. Noen løfter må man bare holde. Også selv om det nok ikke er mindre å gjøre nå i desember enn alle de andre foregående månedene i høst, da det ikke ble til noen tur. – Ryggsekken din er jo større enn da vi gikk Norge på tvers i fjor, gliser hun da jeg tar på sekken. – Litt kos må man vel unne seg, smiler jeg. Det er tross alt solsnu. Eller vintersolverv, om du vil. Da gjør det heller ikke så mye at vi er litt seint ute. Vi har årets lengste natt foran oss. Jeg prøvde å få tak i et par parafinlykter før vi dro, tenkte at det kunne være litt koselig, men måtte gå forgjeves. Det nærmeste jeg kom i den lille byen vår var en lykt fra Clas Ohlson. Den liknet riktignok på en parafinlykt, ja, jeg hadde glatt trodd at den …

Tapas og terrengsykling

Terrengsykling. Adrenalinsusende utforkjøringer, stupbratte klatringer, kronglete steinrøyser, blodsmak, knastedekk og gjørme? Ja, det kan det absolutt være. Men på en overnattingstur på terrengsykkel gjennom Nordmarka med Stian, Christian og Sverre i mai ble det åpenbart at terrengsykling også kan være mer: – Har noen sett slikkepotten? Stian gjør klar til å bake bannock, et rundt, flatt brød med aner tilbake til Nord-England, Skottland og Irland. – Akkurat det der har det ikke blitt sagt mange ganger i Nordmarka! Utbryter Christian. Antakelig har han helt rett. Slikkepott hører neppe til standardutrustningen til vanlige turfolk. Så er da heller ikke Christian, Stian og Sverre helt vanlige turfolk. Fram fra bittesmå sekker og rammevesker dukker det opp pølser av flere slag, hjemmelagede kjøttkaker i brun saus, spekemat, mel, et par bokser øl til middagen, olivenolje, oliven, svisker, Rørossmør og ost. Masse ost. Jeg mister oversikten et sted etter ost nummer fem. Hele opptrinnet minner litt om når tryllekunstnere drar den ene hvite duen ut av ermet etter den andre. Ikke lenge etter sitter vi rundt bålet i vårnatta …

Norge på tvers på ski

Etter bokprosjektet Vill glede, fikk vi lyst til å prøve oss på litt lengre turer. Ikke bare være på tur i dager, men i uker. Kunne vi lære noe om oss selv, om vår familie, ved å leve som burhøns med en flortynn hinne av polyamid som ramme om livet vårt: dag etter dag; i regn, i sol, i snø og kulde? Og hva ville skje når vi en dag våknet opp på langtur med en tenåring i teltet? Vi bestemte oss for å dra Norge på tvers. Fire ganger. Til fots. På sykkel. I packraft. Og på ski. Vi ville ha mer tid til nærhet. Vi ville se hva som skjedde om vi strakk oss lenger enn noen sinne, mot felles mål, vel vitende at det ville være alt vi opplevde mellom A og B som var det vi egentlig var på jakt etter. Vi ville at barna våre skulle kjenne på følelsen av å være en del av noe større, der deres innsats og mestring var viktig. Vi var klar over at dette var høyt …

Nytt terrengsykkelprosjekt på gang

Ved siden av mikroeventyrprosjektet Marius Nergård Pettersen og jeg samarbeider om, har et annet prosjekt sakte, men sikkert, begynt å røre på seg: Et prosjekt om tursykling i Norge. Eller bikepacking, som det heter på nynorsk. Jeg har likegodt opprettet et nytt nettsted for prosjektet. I disse internasjonale tider har jeg valgt å la teksten være på engelsk, men bildene vil fortsatt være på norsk, om du skjønner: Jeg hadde blitt superglad om du stakk innom.

Drømmen om Tasmania

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Altså, jeg vet når det begynte: For 23 år siden, da jeg møtte Becky i Danmark. Halvt britisk, halvt australsk. Nærmere bestemt tasmansk. Jeg har ikke tall på alle gangene vi sammen har drømt om å reise tilbake til hennes barndoms eventyrøy, men det har alltid blitt utsatt. Inntil desember i fjor. Da gjorde vi alvor av det. I fire uker. – Fire uker er lenge, sa folk. Skal dere også til fastlands-Australia? – Nei, sa vi. Tasmania holder lenge. Og det gjorde det. En måned kjentes bare som en liten smakebit. Og likevel så grenseløst overveldende. Så derfor blir det foreløpig bare dette. En liten smakebit. Tasmania er: Skumle dyr …   … og søte dyr.   Tasmania er kalde netter i fjellene …   … og varme dager i lavlandet.   Tasmania er langbeinte skapninger …   … og kortbeinte skapninger.   Tasmania er noen ganger litt vel mye vann …   … og noen ganger helt ok med vann.   Tasmania er frodige regnskoger …   … …

Om mekregauker, stjernehimler, barn og friluftsliv

Teksten under er et utdrag av forordet jeg skrev til boka Vill glede, friluftsliv med barn året rundt. Jeg tror jeg prøvde å si noe om at man ikke trenger å dra langt avgårde for å oppleve eventyret med barn. Opplevelsene ligger og venter rett foran tuppen på den vesle gummistøvelen: Jeg vet det ikke, men jeg gjetter på at du har det litt som meg. At du har en helt spesiell opplevelse fra friluftsliv i barndommen. En opplevelse som du har båret med deg hele livet, og som gjorde at nettopp du fikk et varmt hjerte for friluftsliv. Selv tenker jeg tilbake på en sommerkveld ved Spålselva i Nordmarka for mange år siden. Pappa og jeg ligger i teltet. Egentlig burde vi sovet begge to, men den lyse natta er full av lyder utenfor, og jeg ligger med øynene så vidt åpne og lytter. Måltrosten synger litt vemodig et sted der inne i skogen, og det kommer et stille brus fra elva. Og så, en rar lyd oppe fra kveldshimmelen, nærmest som mekring. – Det …