Alle innlegg tagget med: Friluftsliv

Knott

Vi er i gang med andre uka på vei Norge på tvers fra Porsgrunnfjorden til Lysefjorden. En pappa og to døtre. Det er lange dager. Varme dager. Våte dager. Men det er ikke ensomme dager. For knotten er der hele tiden. Særlig når vi stopper opp. Og aldri mer nærværende enn i det øyeblikket du ønsker å bare være. Litt knott må man tåle om man er glad i friluftsliv. Likevel må vi innrømme at vi synes det er litt mye i år. Så ille er det at NRK i beste agurktid lager en reportasje om camping- og hytteturister i Treungen og omegn, turister som får ferien ødelagt av å ikke kunne være ute, og avbryter ferien sin og reiser hjem. Vi er med andre ord midt i smørøyet, et sted i heiene mellom Treungen og Kilegrend. Det har vært en lang dag. En fin dag. Teltet kommer opp på en smal odde i et lite vann i den begynnende skumringen, og vi gjør klar til å søke tilflukt som alle de andre dagene. Det …

Verdens beste turbukse?

Finnes det en bukse som er like god sommer som vinter og ikke koster skjorta? Jepp. Det gjør det. Og ikke er den utpreget dyr heller. Faktisk er det godt mulig at du allerede har en i skapet. Glem høyteknologiske membraner og bukser plastret til med lommer og glidelåser og hva vet jeg. Vi snakker nemlig om den ettersittende, klassiske skibuksa. Det er den undertegnede vralter rundt i til venstre på bildet over. Skibukse, sier du? Ja, ikke for stram, ikke for løs, superlett, vannskyende og vindtett i fronten, elastisk bak, puster godt og tørker fort. Nevnte jeg slitesterk? Både Swix og Craft har slike bukser i sortimentet, og mon tro om ikke Bjørn Dæhli har begått en liknende bukse? Selv har jeg hovedsakelig erfaring med Swix. «Star» tror jeg modellen heter. Den har holdt til å krysse Norge på tvers tre ganger (på sykkel, til fots og vannveien), jeg har packraftet en rekke ganger og syklet bøttevis med turer med den, både sommer og vinter. Og ja, jeg har jo selvsagt også gått masse …

Drømmeleiren

Noen teltplasser eller øyeblikk under åpen himmel setter mer spor enn andre. Et bilde fra en slik opplevelse kan gjøre minnet enda mer levende. Hvis man da har et bilde. Altfor ofte tar jeg meg i å ha glemt å ta et bilde fra en leir. Så i det siste har jeg prøvd å få minst ett bilde fra hver leir. Gjerne fler. Og blant alle bildene dukker det en gang i blant opp noen som virkelig fanger det, du vet, følelsen av det lille hjemmet i den store naturen. Bildet over er fra en topptur på tjukkesykkel til Blefjell. Å sykle fra et vårlig Kongsberg og så trille opp og møte vinteren igjen på Bletoppen var intet mindre enn magisk. Ja, nesten like magisk som å sykle ned igjen på skaren dagen etter. Framover vil jeg prøve å dele noen av disse øyeblikkene, både fra arkivet, fra framtidige turer og, kanskje aller helst, fra deg: Har du et bilde av en drømmeleir som gjør deg mo i knærne hadde det vært kjempegøy om du …

Norge på tvers og Danmark på skrå

Det går sjelden lenge før det klør i kroppen etter nye eventyr etter hjemkomst fra tur. Denne gangen gikk det ikke en gang 24 timer. Etter fem uker på tur? Hvor skal dette ende? Det startet ellers forsiktig med en togtur til Porsgrunn og en liten tur med lokalbuss til Vol i Porsgrunnfjorden. Så dyppet vi hendene i fjorden, snudde ansiktene mot vest, dro i gang beintøyet og satte kursen mot solnedgangen. Godt og vel tre uker senere dyppet vi de samme hendene i Lysefjorden etter å ha gått Norge på tvers. Blide. Fornøyde. Men ikke mette. Tre dager senere tok vi derfor båt til Frederikshavn, syklet vestover til Løkken for å krysse Danmark på sykkel. Og det gjorde vi. Dype skoger, bratte berg, knott, tørrmat og friske fjellbad ble byttet ut med sandstrender, tretti varmegrader, fersk mat og sykkelglede. Nå burde jeg servert et potpourri av anekdoter krydret med noen av de to og et halvt tusen bildene vi sitter igjen med etter turene. Det er bare det at jeg akkurat nå ikke helt vet …

24 timer til skogs – film fra Marka24 2014

I år tok vi med et lite GoPro-kamera og en liten mikrofon på årets Marka24 for å lage en minidokumentar fra vår 80 km lange tur. For en sjel som for tiden er nokså lite opptatt av konkurranser, er det litt paradoksalt å skulle anbefale et 24-timers arrangement i skogen, men Marka24 er for alle, unge som gamle, spreke som mindre spreke. Om du vil gå kort eller langt. Og det at man er sammen om strabasene som lag, gir det hele en ekstra dimensjon. Anbefales på det varmeste med gode venner eller familie.

Marka24 2014

  Jeg kunne si mye om Marka24 år 2014. Om far og eldstedatter på tur. Jeg kunne snakket om været, det fine været, om sol og blå himmel. Om de blide deltakerne. Den struttende energien man føler i starten. Og mangelen på samme på den andre siden av midnatt. Jeg kunne snakket om å sitte på Gyrihaugen i solnedgangen. Eller om å akkurat rekke siste servering på Løvlia. Om mygg og knott, såre føtter og ømme bein. Og om vannblemmer, ikke glem vannblemmene. Om å gå inn i skumringen og ut av natta, kjenne kroppen våkne i takt med landskapet rundt. Om å gå i mål. Men det er dette jeg tror jeg kommer til å huske best: To hender som holder hverandre, kilometer etter kilometer, mil etter mil. P.S. Vi hadde med kamera og filmet underveis i år. Filmen dukker antakelig opp på bloggen om ikke så lenge. Må bare få sovet litt først. [Edit 24.06.2014: Filmen kan sees i dette innlegget].

Buskbasking med sykkel og packraft over Hemmeligfjellet

Vi er midt i overgangen mellom natt og dag. Stien forsvinner i skumringen foran oss. Normalt ville det vært krise og foranlediget intense diskusjoner om høyre eller venstre. Om vi skal dra tilbake dit vi tror vi mistet stien. Eller ikke. Men vi gir blaffen, Håkon og jeg, tronende på hver vår tjukkesykkel. Eller traktorsykkel, om du vil. For det er det det handler om: Traksjon og flyt i bøtter og spann. Og sva. For mistanken er bekreftet: Vi har havnet i et jomfruelig, digert område med sva. Nakent fjell som striper gjennom den tørre lyngen i den åpne furuskogen. Små, myke veier over runde berg. Ikke et sykkelspor å se noe sted. – Kan det være mulig? I stisykkelbyen Kongsberg? Vi får servert et mangfold av naturskapte stier fra øverste hylle og blir enige om å holde oppdagelsen for oss selv. Hemmeligfjellet.     Tanken om å nå vassdraget før kvelden fordufter i den fuktige tordenlufta. Vi tar imot regnet med presenningene våres og myggen med bar hud. Regn er bra. Det gir forhåpentlig …

Mikroeventyr – topptur på sykkel

Idéen er like knakende god og sprø som det vi har ventet på lenge. Skare. Endelig er den her. Det er jo topp, bortsett fra at tiden ikke er der. Eller, selvsagt er tiden der. Men den må brukes på andre og viktigere ting enn lek på skaren. Og dermed ser det  ut til at det ikke går. At vi er for sent ute. At vi ikke rekker det før sola får overtaket. Men så: Frelsende kuldegrader de siste nettene gir snøen og oss en ny sjanse. Endelig blir det vår tur. Vi er på vei. Håkon og jeg. Vi skal på topptur. På sykkel.                     Og der kunne dette lille blogginnlegget sluttet, hvis det da ikke var for at kulda kommer tilbake igjen uka etter. Om det skyldes dårlig hukommelse eller bare korttenkt naivitet, vet jeg ikke, men jeg klarer ikke la være å gi toppturen en sjanse til. Tanken på å måtte vente ett år til kan jo også være en forklaring.