Alle innlegg tagget med: Gammelskog

Trillemarkas framtid kan avhenge av din stemme

Store, sammenhengende skogområder med innslag av gammelskog er blitt en sjeldenhet som følge av at det moderne, intensive skogbruket med flatehogster brer seg i landskapet. Trillemarka er derfor et svært viktig område for arter knyttet til gammelskog. Det har opp igjennom historien blitt hogd her, noen steder i stor grad, men mange områder har likevel i dag lite spor av hogst og har innslag av trær med svært høy alder. Her inne finner du blant annet Norges eldste grantrær med en alder på omlag 500 år. Det er gammelt. Skogen er dermed en biologisk skattekiste som huser mange av de artene som har gått tapt over store deler av Østlandet. De siste par årene har det blitt til en flott vintertur med en kammerat inne i reservatet og en liten villmarkstur med familien i fjor sommer, der vi snublet over noe som minnet mistenkelig mye på en bjørnebæsj. Dette er et område du fort kommer til å lengte tilbake til, om du først har vært der én gang. For tiden ligger utkastet til forvaltningsplanen for …

På truger blant nakne stammer – en dagdrøm

Det er gnistrende fint vintervær ute, men jeg har en jobb å gjøre inne. En kjapp liten løpetur er alt det blir til. Men tankene mine, de vandrer ut. Ut og opp, til Kolknutfjellet, til en kald februardag i 2010, der Lars og jeg er på trugetur. Vi har gått fra Meheia mellom Kongsberg og Notodden, trasket langs en nedsnødd skogsbilvei langs østsiden av Kolsjø, stabbet oss oppover i dyp løssnø på brede truger, jobbet oss gjennom tett, ung bjørkeskog og opp til gammelskogen. Det er pilking, det er trær så vakre at man må stryke håndflata over stammen, det er et bål som lyser gyllent i den blå vinternatta. Men mest av alt er det enkel glede ved bare å være. Ute.    

Bamsefar i Buskerud

Det er kveld. Resten av familien slapper av i leiren på teltturens første dag, mens jeg på død og liv skal krabbe rundt med kameraet nede i en mørk bekkekløft. Jeg er ikke alene. Horder av knott holder meg med selskap. Huldrestryen henger trolsk ned fra mørke graner, og et tykt teppe av mose dekker steinene som en gang har rast ned i kløften. Jeg prøver å fotografere, men er trøtt og stressa fordi jeg snart må være tilbake i leiren. Attpåtil gjør knotten sitt for å distrahere meg. Det er ikke rart at jeg nesten tråkker i den. Bæsjen. Et digert lass. Jeg får øye på de med en gang, barnålene. – Barnåler i en bæsj? – Bjørn! Ja, for hvilke andre dyr slurper i seg barnåler enn nettopp bjørnen, der den jobber seg innover i maurtua? Nå burde jeg helt klart tatt flere bilder enn gjør. Jeg burde tatt en pinne og rotet rundt i møkka for å se hva som gjemte seg i den. Ja, jeg burde prøvd å få med meg …