Alle innlegg tagget med: Langtur

Norge på tvers og Danmark på skrå

Det går sjelden lenge før det klør i kroppen etter nye eventyr etter hjemkomst fra tur. Denne gangen gikk det ikke en gang 24 timer. Etter fem uker på tur? Hvor skal dette ende? Det startet ellers forsiktig med en togtur til Porsgrunn og en liten tur med lokalbuss til Vol i Porsgrunnfjorden. Så dyppet vi hendene i fjorden, snudde ansiktene mot vest, dro i gang beintøyet og satte kursen mot solnedgangen. Godt og vel tre uker senere dyppet vi de samme hendene i Lysefjorden etter å ha gått Norge på tvers. Blide. Fornøyde. Men ikke mette. Tre dager senere tok vi derfor båt til Frederikshavn, syklet vestover til Løkken for å krysse Danmark på sykkel. Og det gjorde vi. Dype skoger, bratte berg, knott, tørrmat og friske fjellbad ble byttet ut med sandstrender, tretti varmegrader, fersk mat og sykkelglede. Nå burde jeg servert et potpourri av anekdoter krydret med noen av de to og et halvt tusen bildene vi sitter igjen med etter turene. Det er bare det at jeg akkurat nå ikke helt vet …

(Tur)året 2013

De siste årene har vi hatt en jevn spredning av turer over hele året. Det er fristende å skrive «så også i 2013». Men slik gikk det ikke. Det var ikke nødvendigvis noen ulempe. I hvert fall ikke mens vi var på tur. For vi fikk over seks uker i telt eller under åpen himmel i år. Det meste fordelte seg på de to langturene vi hadde Norge på tvers i år, men mer om det senere. På årets første overnattingstur i slutten av januar tok vi nemlig fram kjepphesten og dro på trugetur i villmarka rundt hjørnet. Under mørke granheng et steinkast unna et tjern fant vi vintermagien ved en enkel gapahuk mens bålet lyste opp skogen rundt. I februar tok Siri og jeg trugene fatt igjen hjemmefra, tuslet inn i vinterskogen og sov under åpen himmel. Det blir ikke enklere. Og det skal vanskelig gjøres å få mer turglede ut av så lite forberedelser (Denne turen fant aldri veien til bloggen, men kanskje den dukker opp en tur i 2014?). Det var den …

Norge på tvers i packraft

Sykkelturen vår Norge på tvers i sommer kunne lett ha vært sommerens høydepunkt. Uten problem. Men når mamma endelig får fri fra jobben og blir med på å krysse Norge vannveien, er det duket for et tureventyr vi aldri kommer til å glemme: Å vasse i vannkanten i Eidfjord før vi padler under loddrette fjellsider over Eidfjordvannet; tung overbæring gjennom Hjølmodalen og opp på fjellet; å stå ved foten av Hardangerviddaplatået og se ned på Eidfjord tusen meter under oss, eller vandre langs gresskledde morenerygger i Sildabudalen. Å sette båtene på vannet for første gang på fjellet og la strømmen ta tak i båten. Joda, det er lange dager, det er slitsomme dager, men mest av alt er det dager med denne gode følelsen av å vite at vi fortsatt skal være på tur. Lenge. Og likevel: Å være usikker på om vi har med nok mat. Om vi slipper storm og vannrett regn, sludd eller snø. Følelsen av å nå Imingfjell, av å ha krysset Hardangervidda og vite at vi bare er halvveis. Knapt …

Norge på tvers vannveien

Tilbake etter over tre uker på tur. Vi har padlet Norge på tvers, fra fjord til fjord. Over ser du det siste bildet fra turen. Men det er alle de andre bildene jeg helst vil vise deg. Da vi fortsatt var underveis. Midt i turen. Midt i naturen. Bilder som det du ser under. Jeg må bare komme meg gjennom fire tusen andre bilder først.

Norge på tvers på sykkel

Plutselig ble det stille her på bloggen. Veldig stille. Hva har skjedd? Har vi gått under jorda, rotet oss bort på vår vei Norge på tvers eller har vi rett og slett gått lei av friluftsliv og ligger på stranda med smarttelefonen i den ene hånda og brusen i den andre? Her er det fort gjort å skrive at sannheten ligger midt i mellom, men det blir helt feil, for mens bloggen har ført en vanskjøttet tilværelse har rent faktisk tre av oss syklet Norge på tvers. Mamma ble hjemme for å jobbe. Vi kunne selvsagt blogget underveis, men det å ta bilder i ett vekk er ille nok om vi ikke også skulle fokusere på annet enn å være tilstede i øyeblikket. Det ville på en måte blitt helt feil. I hvert fall denne gangen. Ikke at vi hadde hatt tid, uansett. Ja, egentlig skulle vi laget film fra turen. Det ble et par kjappe klipp med GoPro’en den første kvelden. Så skjønte jeg at det bare ville bli stress og mas. Og droppet …

Brownies og kakao på dopinglista

Endelig er det nok snø. Silkeføre. Vi kan ta ski og staver i hendene, gå et par hundre meter, så er vi inne på det vesle scootersporet. Og det er akkurat det vi gjør, Sif og jeg. Løypa snor seg rundt de ranke furutrærne, svinger over en liten myr mellom boligfeltene, inn i skogen, ned en kneik, over gamleveien og fram til hovedløypa. Far og datter. Og jeg kan ikke unngå å legge merke til det: Hun har blitt stor. Bevegelsene går av seg selv, hun strekker ut i elegant, florlett diagonalgang, staker over flatene med kraftige dobbelttak og spretter opp små kneiker i fiskebein. Vi går og prater om løst og fast, skynder oss ikke, vi har tid nok. Og når hun sier at hun vil gå til Hallhytta, da kjenner jeg at vi voksne i hvert fall må ha gjort noe riktig i løpet av denne jentas elleve år lange liv. Det er hun som ønsker å tøye strikken, og jeg har bare å følge på. Jeg lager et raskt overslag i hodet …