Alle innlegg tagget med: Packraft

Verdens beste turbukse?

Finnes det en bukse som er like god sommer som vinter og ikke koster skjorta? Jepp. Det gjør det. Og ikke er den utpreget dyr heller. Faktisk er det godt mulig at du allerede har en i skapet. Glem høyteknologiske membraner og bukser plastret til med lommer og glidelåser og hva vet jeg. Vi snakker nemlig om den ettersittende, klassiske skibuksa. Det er den undertegnede vralter rundt i til venstre på bildet over. Skibukse, sier du? Ja, ikke for stram, ikke for løs, superlett, vannskyende og vindtett i fronten, elastisk bak, puster godt og tørker fort. Nevnte jeg slitesterk? Både Swix og Craft har slike bukser i sortimentet, og mon tro om ikke Bjørn Dæhli har begått en liknende bukse? Selv har jeg hovedsakelig erfaring med Swix. «Star» tror jeg modellen heter. Den har holdt til å krysse Norge på tvers tre ganger (på sykkel, til fots og vannveien), jeg har packraftet en rekke ganger og syklet bøttevis med turer med den, både sommer og vinter. Og ja, jeg har jo selvsagt også gått masse …

Buskbasking med sykkel og packraft over Hemmeligfjellet

Vi er midt i overgangen mellom natt og dag. Stien forsvinner i skumringen foran oss. Normalt ville det vært krise og foranlediget intense diskusjoner om høyre eller venstre. Om vi skal dra tilbake dit vi tror vi mistet stien. Eller ikke. Men vi gir blaffen, Håkon og jeg, tronende på hver vår tjukkesykkel. Eller traktorsykkel, om du vil. For det er det det handler om: Traksjon og flyt i bøtter og spann. Og sva. For mistanken er bekreftet: Vi har havnet i et jomfruelig, digert område med sva. Nakent fjell som striper gjennom den tørre lyngen i den åpne furuskogen. Små, myke veier over runde berg. Ikke et sykkelspor å se noe sted. – Kan det være mulig? I stisykkelbyen Kongsberg? Vi får servert et mangfold av naturskapte stier fra øverste hylle og blir enige om å holde oppdagelsen for oss selv. Hemmeligfjellet.     Tanken om å nå vassdraget før kvelden fordufter i den fuktige tordenlufta. Vi tar imot regnet med presenningene våres og myggen med bar hud. Regn er bra. Det gir forhåpentlig …

(Tur)året 2013

De siste årene har vi hatt en jevn spredning av turer over hele året. Det er fristende å skrive «så også i 2013». Men slik gikk det ikke. Det var ikke nødvendigvis noen ulempe. I hvert fall ikke mens vi var på tur. For vi fikk over seks uker i telt eller under åpen himmel i år. Det meste fordelte seg på de to langturene vi hadde Norge på tvers i år, men mer om det senere. På årets første overnattingstur i slutten av januar tok vi nemlig fram kjepphesten og dro på trugetur i villmarka rundt hjørnet. Under mørke granheng et steinkast unna et tjern fant vi vintermagien ved en enkel gapahuk mens bålet lyste opp skogen rundt. I februar tok Siri og jeg trugene fatt igjen hjemmefra, tuslet inn i vinterskogen og sov under åpen himmel. Det blir ikke enklere. Og det skal vanskelig gjøres å få mer turglede ut av så lite forberedelser (Denne turen fant aldri veien til bloggen, men kanskje den dukker opp en tur i 2014?). Det var den …

Norge på tvers i packraft

Sykkelturen vår Norge på tvers i sommer kunne lett ha vært sommerens høydepunkt. Uten problem. Men når mamma endelig får fri fra jobben og blir med på å krysse Norge vannveien, er det duket for et tureventyr vi aldri kommer til å glemme: Å vasse i vannkanten i Eidfjord før vi padler under loddrette fjellsider over Eidfjordvannet; tung overbæring gjennom Hjølmodalen og opp på fjellet; å stå ved foten av Hardangerviddaplatået og se ned på Eidfjord tusen meter under oss, eller vandre langs gresskledde morenerygger i Sildabudalen. Å sette båtene på vannet for første gang på fjellet og la strømmen ta tak i båten. Joda, det er lange dager, det er slitsomme dager, men mest av alt er det dager med denne gode følelsen av å vite at vi fortsatt skal være på tur. Lenge. Og likevel: Å være usikker på om vi har med nok mat. Om vi slipper storm og vannrett regn, sludd eller snø. Følelsen av å nå Imingfjell, av å ha krysset Hardangervidda og vite at vi bare er halvveis. Knapt …

Norge på tvers vannveien

Tilbake etter over tre uker på tur. Vi har padlet Norge på tvers, fra fjord til fjord. Over ser du det siste bildet fra turen. Men det er alle de andre bildene jeg helst vil vise deg. Da vi fortsatt var underveis. Midt i turen. Midt i naturen. Bilder som det du ser under. Jeg må bare komme meg gjennom fire tusen andre bilder først.

Padleglede i packraft

  Jeg skal gjøre det kort: Vi blir kjørt opp til Pikerfoss i Numedalsågen. Siri og jeg. Inn mellom snorrette furuer på en flat morene, så tar vi oss ned til elva. Vi blåser liv i packraftene, slipper oss ned i hver vår båt og lar strømmen føre oss av gårde. Så spiser vi, side om side, mens vi driver nedover på den flomstore vannveien. Kvinender, blå himmel, et varmt drag i lufta, latter. En vegg av grønn frodighet på hver side. Og så: En bever slipper oss tett innpå, før den avfeier oss med et klask med halen. Det går ikke fort. Det er ikke elegant som i en kajakk. Men padleglede, det er det.  

Packraft eller kano Norge på tvers?

Så var vi der igjen, med tvilen nagende i bakhodet og sinnet oversvømmet av usikkerhet. Kalkulator, kart og regneark gir forskjellige svar annenhver dag: Skal vi ta packraft eller kano Norge på tvers? I henhold til nitid oppmålingsvirksomhet i seine nattetimer ligger det klart at litt over en fjerdedel av ruta vår vil innebære landtransport. Gjennom omlag 75 kilometer kan vi altså ikke belage oss på å ha oppakningen liggende i en eller flere båter, men må frakte alt på land. På ryggen. Eller på kanotralle om lag halvparten av veien, om vi da går for kano. Ikke nok med det, men opp fra startstedet innerst i en Vestlandsfjord venter 1300 høydemeter på oss. Kjapt, bratt og brutalt. Med kano og kanotralle på tilsammen 26,5 kg i tillegg til mat til fire personer i åtte–ti dager begynner regnestykket å se dårlig ut og jakten på alternativer har begynt i det stille. Og alternativene finnes. Packraften er en ultralett liten båt, nærmest som en blanding mellom en kajakk og en badering og med en framdrift omtrent …

Vannveien gjennom Rondane

Jeg vet ikke hva det er, men jeg har en fascinasjon for blå streker på kartet. Kanskje har det noe å gjøre med at det er et klart definert turmål, ikke helt ulikt en topptur. Jeg bruker lang tid på å følge dem med fingeren eller øynene, fantasere over nye padlemuligheter, finne nye vannveier gjennom landskapet. De fleste blå strekene er enten for smale eller for bratte for padling over lengre strekk. Men det er unntak. Og i Rondane finner du to av dem: Grimse og Atna. Begge padleperler på hver deres måte. Så hvorfor ikke padle begge på samme tur? Med packrafter blir en slik tur nokså grei. Lars og jeg startet med å gå opp fra Dovre, satte båtene i vannet på andre siden av vannskillet og padlet oss ned gjennom vakre Grimsdalen, bare avbrutt av en og annen bæring. Før Grimse ble for rufsete, passet det fint å pakke sammen båtene, bære fem kilometer over vannskillet til nydelige Atna og sette ut på vannet der, rett etter det bratte juvet, som er …