Alle innlegg tagget med: Skog

Vindsekken – mer enn en uværsvenn

  Mange vil sikkert synes det er fornuftig å ta med en vindsekk som ekstra trygghet på vinterfjellet. Men i skogen? Vindsekken, eller nødbivuakken om du vil, er en av de turgjenstandene som vi kanskje aldri får brukt til det den kanskje egentlig er tiltenkt. Og bra er vel egentlig det. Men den trenger ikke å bli liggende ubrukt i sekken i påvente av vinterstormer av den grunn. Vi har hatt glede av vindsekken året rundt. Ja, det er nesten litt komisk å innrømme det, men den ble med på en kryssing av Hardangervidda sommerstid en gang. Jeg skynder meg å understreke at det var for mange år siden. Rent faktisk føltes det til tider ikke særlig sommerlig ut på akkurat den turen, og vi hadde flere ganger gleden av å stikke kroppene i sekken ved rast for å holde på varmen. En vindsekk virker nærmest som en dampsperrepose, så det kan fort bli ganske lunt inne i den. Det kan det være fint å utnytte om man har med kropper som lett blir nedkjølt, …

Desember. Kontroll. Ikke

Det er desember. Det er juleavslutninger. Det er bekmørke morgener på vei til jobben. Det er bekmørke ettermiddager på vei hjem fra jobben. Det er alt du ikke har rukket å gjøre i huset som du må se å bli ferdig med nå. Det er alt du ikke har rukket å gjøre på jobben som du må se å bli ferdig med nå. Det er å ta stilling til om det skal stå strømper med striper eller strømper uten striper på barnas ønskelister. Det er å ha dårlig samvittighet over ikke å ha kjøpt pakke til pakkekalenderen til kona. Det er å ha enda dårligere samvittighet over ikke å ha kjøpt gaver til barnas pakkekalender, men det kan jeg ikke skrive her, for det kan jo hende at min bedre halvdel leser dette. Det er julebord, julekort, julekaker og julegaver. Det er julebesøkskabalen som aldri går opp. Det er for mye. For noen i hvert fall. Så mye for mye at noen skriver «drit og dra» på sjokoladekakene de skal gi med seg barna til …

Det beste bålet?

Det er bare å innrømme det, det er ikke jeg som har tatt bildene til dette vesle blogginnlegget. Det er heller ikke jeg som har tent bålet. Jeg kom først gjennom skogen da alt var klart. Så da kan jeg like godt gjøre det kort og gå rett på sak: For hva er egentlig det beste bålet? Et bål man har laget selv. Uten hjelp av mamma eller pappa. Enkelt og greit.

Vill gledes aktivitetsjulekalender 14. desember – lyskjede i skogen

Tenk deg en taus vinterskog. Stjernehimmelen lyser opp skogen svakt, og du aner så vidt svarte trær kledd i hvitt rundt deg. Du tenner hodelykten og lar snøen foran deg møte blikket ditt i en smal kjegle av lys. Midt i mørket er det noe som lyser mot deg der framme. En refleks. Du tråkker deg gjennom den knirkende snøen, og i samme øyeblikk som du nærmer deg refleksen, lyser det opp fra en ny et stykke unna. Slik går det slag i slag, helt til du har talt fjorten reflekser. Da er du tilbake igjen ved utgangspunktet, til bålet og de andre deltakerne. En refleksløype er en artig aktivitet i vinternatta, enten det er på et større arrangement, under en utebursdag eller på en tur med familie og venner. Ha gjerne premier til de som teller riktig. Antall reflekser velger du selv.

Vill Gledes aktivitetsjulekalender 5. desember – Flaskebane, et verdensrekordforsøk

Det skal ikke alltid så mye til. En plastflaske med vann, gjerne farget med konditorfarge, en bakke og et par håndsbredder med snø, så er vi i gang. Om dere vil være Lindsey Vonn, Aksel Lund Svindal, eller en helt tredje, se, det må dere selv avgjøre. Vi kan gå for frikjøringvarianten og bare slippe flasken utfor, eller vi kan velge en mer raffinert gjennomføring med grundig preparering av løypa først. Har dere en lang bakke i nærheten, sier du? Hørte jeg verdensrekordforsøk?

Vill gledes aktivitetsjulekalender 2. desember – Finn et solgløtt

Desember er mørk. Ingen tvil om det. Men når snøen har lagt seg florlett over skogen er det få ganger det er mere lyst enn midt på dagen i nettopp denne måneden, der den lave sola sniker seg inn mellom trestammene, som et trassig svar til den lange natta. Vi trenger det nå. Termometeret viser fjorten kalde. Et øyeblikk står vi bare og ser på de gylne stripene som gløder over snøen. Så begynner jakten – på solgløtt. Noen er smale og gir bare plass til én. Andre er romsligere og lar flere stille seg opp og nyte. Vi stanser opp en stund alle sammen i en bred lysstripe og lar strålene fylle oss. Det er ikke spektakulært. Det koster ikke noe annet enn skrittene vi tar ut døra. Men det holder. Hvem finner det fineste solgløttet?

Farvel til posesuppene

Etter å ha lest blogginnlegget om en høstferie preget av jobbing og lite utetid kunne en kanskje få den tanke at høstferiens høydepunkt var en enkelt upretensiøs liten sykkeltur en stille ettermiddag midt i høstferien, og at vi resten av ferien henslepte oss til en stillesittende tilværelse innenfor husets fire vegger. Men helt så ille var det ikke. Vi fikk oss nemlig en tur til. En tur som lett kan karakteriseres som upretensiøs, den også, der vi gikk et par knappe kilometer innover i skogen hjemmefra. Leiren ble satt i skumringen bare noen få hundre meter fra hus og vei, akkurat langt nok vekk til at vi forsvant inn i vår egen verden da mørket spredde seg mellom furustammene. Det var på denne turen at Sif trådte i karakter som familiens villmarkskokk. Om det var fordi hun var lei av frysetørret mat, couscous, ris, pølser, havregryn eller annen lite oppfinnsom turmat vet jeg ikke. Det jeg vet er at hun brukte det meste av ettermiddagen hjemme på å steke kjøttdeig, karamellisere løk, rive ost, skjære …

Fiskeløs

  Vi står og kikker ned i det beksvarte vannet en sen ettermiddag i påsken. Mars har vært god og varm, snøen er for det meste smeltet unna og vårløsningen over før den riktig kom i gang. Jeg har latt tenkara-stangen bli igjen hjemme og tatt med kraftigere midler – mark og spinner bør vel kunne lure en dorsk vår-ørret. Og det er viktig at vi gjør akkurat det, lurer en ørret, for vi har besøk fra Danmark, besøk som gjerne vil ha en fiskeopplevelse her på tampen av påsken. Selv om våren er godt i gang, er det fortsatt is på vannene. Derfor står vi her. Ved lurebekken. Jeg burde egentlig visst at det var fåfengt. Riktignok lurte jeg noen hyggelige små-ørret her i midten av november, men når vannet renner kaldt og svart på våren har ørreten åpenbart vært i vinterdvale for lenge. Det er likegyldig hva vi gir den av muligheter, her, i god-kulpen, det er ikke den minste antydning til liv dernede. Det hjelper ikke at jeg peker på den bittelille …