Alle innlegg tagget med: Snø

Mikroeventyr – topptur på sykkel

Idéen er like knakende god og sprø som det vi har ventet på lenge. Skare. Endelig er den her. Det er jo topp, bortsett fra at tiden ikke er der. Eller, selvsagt er tiden der. Men den må brukes på andre og viktigere ting enn lek på skaren. Og dermed ser det  ut til at det ikke går. At vi er for sent ute. At vi ikke rekker det før sola får overtaket. Men så: Frelsende kuldegrader de siste nettene gir snøen og oss en ny sjanse. Endelig blir det vår tur. Vi er på vei. Håkon og jeg. Vi skal på topptur. På sykkel.                     Og der kunne dette lille blogginnlegget sluttet, hvis det da ikke var for at kulda kommer tilbake igjen uka etter. Om det skyldes dårlig hukommelse eller bare korttenkt naivitet, vet jeg ikke, men jeg klarer ikke la være å gi toppturen en sjanse til. Tanken på å måtte vente ett år til kan jo også være en forklaring.      

Råtten sykkeltur

Vi skjønner det så snart vi triller vekk fra parkeringsplassen. Dette kommer til å bli en råtten tur. Eldstejenta Sif har fått låne mammas fatbike. Du vet, tjukkesykkel eller feithjuling. Nå skal vi teste ut hva de er gode for. Med minnene om vinterferiens fine skitur i nærskogen i bakhodet styrer vi de brede dekkene inn i skiløypa. Det er over to uker siden de sist ble preparert. Nå ligger de før så stramme trikkeskinnene som forvrengte avrundede togskinner med solslyng. Dype hull etter støvler mellom sporene avslører i enda større grad at vårvarmen har gjort sitt. Feite hjul eller ikke, vi synker igjennom. Men ikke hele tiden. Det er håp. I starten er Sif mest på tvers av løypa, eller stående med føttene dypt plantet i snøen. – Bakhjulet bare spinner, sier hun oppgitt. Men så finner hun Tråkket. En merkelig hybrid mellom rå kraft og myk kattepote. Vi smyger oss gjennom snøen. Og i dag kan vi med god samvittighet sykle midt i skisporene. Sannsynligheten for å få en stav stukket inn i …

Norge på tvers på liksom

Det daglige ritualet i januar og februar: Å sjekke værmeldinga for et område 500 kilometer nord for hjembyen vår i håp om at nå, NÅ kommer snøen. Det kan virke provoserende for folk i Trondhjemsområdet at vi sutrer over mangelen på snø i Stjørdal og omegn når vi har mer enn nok snø her i Kongsberg. Jeg ser den. Det er bare det at vi har planlagt et aldri så lite vintereventyr der oppe i Trøndelag, nærmere bestemt fra Sylan til Stjørdal. I vinterferien. Norge på tvers, liksom. Derfor har yr.no fått besøk opptil flere ganger daglig mens fingre har vært krysset og panner rynket i håp om telepatisk bearbeiding av værgudene i nord. Nå må da kuldegradene komme. Og snøen. På tross av at pannen er mer rynket en noensinne er det bare å konstatere at det er et totalt fravær av jomfruelig hvitt der i nord. Vi kunne selvsagt gått litt på ski i Sylanområdet og så tatt resten av turen til fots, men det får heller være en halvdårlig plan B. Aller …

Vill gledes aktivitetsjulekalender 24. desember – julebad i snøen

Da er dagen kommet. 24. desember. Det er tid for jul. Det er tid for kos. Og det er tid for bad. Og nettopp julebadet har i lang tid gitt anledning til snakk her i huset, for i år har det i hele desember ligget et stadig tykkere lag jomfruelig ren snø ute på terrassen. Ren snø som har ventet på oss, og på vårt julebad. Vi tenner opp vedovnen, legger et teppe ved terrassedøren, gjør klar håndkleder, stålsetter oss. Vi kikker på hverandre en siste gang, så hopper vi ut i snøen med ville hyl. God jul, kjære leser.

Vill gledes aktivitetsjulekalender 22. desember – hopp i snøen

Litt etter litt har den vokst seg bredere, høyere, større. Snøhaugen. Etter en ny runde med måking på verandaen er det klart. Jentene tar på seg godt med yttertøy, trer på lue og votter og traver inn i gangen, opp trappa, gjennom stua. Og ut på verandaen. – Klart? Roper de over meg. – Ja! Svarer jeg. Et øyeblikk etter seiler den første jenta gjennom lufta. Kort etter følger nummer to, før de begge turer inn gjennom huset og opp på verandaen igjen. Slik holder de det gående en stund: Splitthopp, spiker’n, bomba. Enkel glede på bittelille julaften.

Vill gledes aktivitetsjulekalender 4. desember – Quinzee, et hus av snø i skogen

Temperaturen ute krøp nærmere og nærmere 20 kuldegrader i går kveld. Fingrene hang litt igjen på det kalde dørhåndtaket til ytterdøra, ja, det var nærmest som om alt hadde frosset – også lufta, som som stod dørgende stille og glitret. Da er det selvsagt godt å varme seg på flammene fra ovnen, eller krype ned i sofaen og kikke ut på snøen under gatelyktene. Men det jeg hadde aller mest lyst til, var å dra til skogs og sove ute i den fine vinternatta. Og det trenger ikke nødvendigvis være kaldt, dersom man dropper teltet og overnatter i snøen. I et telt forsvinner varmen ubønnhørlig straks vi slutter å fyre. Snøen i en snøhule isolerer derimot riktig godt, og det kan bli helt lunt derinne, bare man får laget en god varmelås. Ja, du har sikkert hørt om kuldegrop, men det er varmelåsen som holder på varmen, når du sørger for å lage sovebriksene høyere oppe enn taket på inngangen. Men snøhule nå, det kan bli vanskelig. I hvert fall her i lavlandet, der snølaget …

En fet opplevelse på to hjul

Hva kan få voksne kvinner og menn til å komme ut av skogen én etter én med glis om munnen og innsauset i gjørme? Svaret fikk jeg denne helgen, da fatbike.no arrangerte demodag ved Østmarksetra. – Fatbike, sier du? Forestill deg en sykkel med dobbelt så tjukke dekk som en standard terrengsykkel og med en felgbredde på mellom 65 og 100 millimeter. Slike tjukke hjul er leveringsdyktige i den feteste sykkelopplevelsen du kan tenke deg. De brede dekkene flyter oppå sand, pakket snø og gjørme der en vanlig terrengsykkel hadde gravd seg ned og blitt der. Med lavt dekktrykk svelger hjulene unna røtter og småstein og klorer seg fast til glatte berg og sleipe røtter. Det er fortsatt ikke produsert noen serieframstilt dempegaffel til de brede hjulene, men det er like greit, for dette er på sett og vis lavteknologisk moro. Med beskjedent dekktrykk gynger sykkelen likevel fint og behagelig bortover stiene. Historien til de tjukke syklene må trekkes tilbake til Alaska, der de første seriøse eksperimentene med fete dekk tok fart på 90-tallet. Likevel …

Mens vi venter på vinteren (eller En tur blir født)

Nå hadde det kanskje vært passende med noen surmulende betraktninger rundt den manglende snøen. Jeg kunne ergret meg over skiene som fortsatt står uvirksomme i garasjen. Ferdig renset, klare til bruk. Jeg kunne latt motløsheten i kjølvannet av en litt for langsomt avtagende forkjølelse fylle disse linjene, eller irritasjonen over rettebunken som venter på kjøkkenbordet. Men jeg vil heller ta deg med ut. Ut. Og inn i skogen bak huset, en forblåst høstdag i slutten av november, med skyer seilende over den blå himmelen og vårlig temperatur i luften. Vi går over åpne furumoer med reinlav, kvitkrull og islandslav, over grønne mosesenger, nakne blåbærbusker og mørkegrønn tyttebærlyng. Langs barnålstien og forbi Pengesteinen. Vi går til den lille bekken; et lite sig gjennom torven, snirklende forbi grove furuer og mellom mosegrodde steiner. Et hogstfelt har spist seg inn i skogen, vi går raskt igjennom og setter oss på en liten kolle. Litt varm te, en brødskive med Runes honning og solstråler som sniker seg over randen av furutrær i horisonten og varmer fornøyde fjes. Jentene runder …