Alle innlegg tagget med: Sykling

Brumle

Tynn(h)juling og feit glede

Det er tirsdag morgen. Det er travelt. Og det er snø. I mengder. I det jeg setter meg på den spinkle crossykkelen med de tynne dekkene føler jeg likevel at jeg har rikelig med tid til å sykle gjennom snøværet og til jobben. Ok. Jeg må riktignok trille de første meterne ut fra bebyggelsen og ut på veien. Og jo, jeg får riktignok bare syklet to-tre meter før jeg må av igjen, men hei, det ordner seg sikkert lenger framme. Men det gjør det ikke. Overhodet ikke. Jeg overdriver ikke mye når jeg sier at jeg sykler mer på tvers av veien enn rett fram. Hadde det vært promillekontroll hadde jeg antakelig blitt stoppet for å blåse tvert, der jeg vingler meg bortover snøen. På et eller annet vis kommer jeg meg ned bakken og forbi skolen. Ved barnehagen stopper jeg. Da har jeg kavet meg fram 700 meter. Dette. Går. Ikke.  Løsningen ligger 700 meter unna. I stikk motsatt retning: Hjemme venter tjukkesykkelen Brumle. Eller fatbike, som det heter på godt norsk. En knallgul …

Sykkelmoro tre heile dagar til ende

Det begynte tidlig ettermiddag søndag: Den nye singlespeed’en til vintersykling skulle settes sammen, en elegant Surly Cross Check med ramme av stål, to hjul og ett gir. Ja, det meste var gjort allerede, men gaffelen måtte kuttes til riktig lengde, styrelager, styre og pedaler måtte på og skjermer monteres («det må da for svingende gå an å standardisere disse skjermene!»). De kliss nye dekkene på hjulene gikk rett i garasjen til fordel for like kliss nye piggdekk. Etter en rask testtur i regnvær i titida ble det krystallklart at utvekslingen var beregnet på flat mark, ikke de seige stigningene i Kongsberg. Ikke at jeg var overrasket, men det kunne jo være at det ikke var helt håpløst. Det var det. I går var det tid for å få på piggdekk på eldstejentas sykkel. En punktert slange ble samtidig byttet ut i det svinnende lyset fra en sliten hodelykt. I dag var bakhjulet hennes punktert igjen. Ny runde ute i høstmørket. Og det er da jeg tenker tilbake på sykkelturen vår Norge på tvers i sommer, …

Konkurranseinstinkt

– Vi kan kanskje klare runden på under to timer, sier jeg til datteren der foran, men biter raskt ordene mine i meg igjen, for dette skal jo være en kosetur, og da må pappaer bare glemme alt om stoppeklokker og prestasjonsjag. Lurdalstrimmen er et upretensiøst sykkeløp med glidende start for familier, ikke NM i melkesyre. Det går i bedagelig tempo innover mellom furutrærne, først på god asfalt, så litt mer lurvete. Jeg har nesten hvilepuls. Så drar hun på litt, men matstasjonen med vafler, saft og kaffe dukker raskt opp. Etterpå øker hun farta enda litt til, slipper på ned bakkene, tråkker hardt i pedalene nede i Numedal på vei tilbake til Kongsberg. Så blir vi syklet forbi av en ung kvinne som ligger nede i bukkehornstyret. Praten stilner helt hos datteren foran, tråkkene blir mer innbitte, hun lener seg framover, farta øker eksponensielt. – Hva skjedde egentlig da hun på racersykkel passerte, du tok jo helt av? Spør jeg i mål. – Jeg har da litt konkurranseinstinkt, svarer Sif.

Norge på tvers på sykkel

Plutselig ble det stille her på bloggen. Veldig stille. Hva har skjedd? Har vi gått under jorda, rotet oss bort på vår vei Norge på tvers eller har vi rett og slett gått lei av friluftsliv og ligger på stranda med smarttelefonen i den ene hånda og brusen i den andre? Her er det fort gjort å skrive at sannheten ligger midt i mellom, men det blir helt feil, for mens bloggen har ført en vanskjøttet tilværelse har rent faktisk tre av oss syklet Norge på tvers. Mamma ble hjemme for å jobbe. Vi kunne selvsagt blogget underveis, men det å ta bilder i ett vekk er ille nok om vi ikke også skulle fokusere på annet enn å være tilstede i øyeblikket. Det ville på en måte blitt helt feil. I hvert fall denne gangen. Ikke at vi hadde hatt tid, uansett. Ja, egentlig skulle vi laget film fra turen. Det ble et par kjappe klipp med GoPro’en den første kvelden. Så skjønte jeg at det bare ville bli stress og mas. Og droppet …

Veisalt, rust og gammel kjærlighet

Det har vært en fin vinter med stabilt vintervær lenge. Greit nok at det ble litt mildere i jula, men da fikk du litt fortjent hvile uansett. Men med høyere temperaturer mot slutten av januar ble du atter en gang innhentet av veisaltets forbannelse og min sviktende omtanke. I løpet av et par dager forfalt du foran meg i en slik hast at jeg måtte gni meg i øynene. Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid har behandlet deg godt. Når jeg skulle ut og more meg, har det ofte vært på 29’eren, mens du måtte stå alene igjen i sykkelstativet. Med lavt lufttrykk og rusten kjede måtte du se meg komme smilende hjem fra langtur med barna eller småturer i skogen på den skinnende, blanke terrengsykkelen. Du har skullet høre meg komme jodlende hjem etter å ha prøvd fatbike for første gang og sett meg bære inn rammesett og sykkeldeler, alt imens jeg knapt verdiget deg et blikk. Din trøst var at jeg alltid vente tilbake til deg når hverdagen kom og pendlingen tok …

En vintersyklists frosne bekjennelser

De siste ukene har jeg klikket meg inn på yr.no med lettere ambivalente følelser – en nærmest pervers glede ved å se temperaturen krype lenger nedover for hver dag, koblet med frustrert irritasjon over å se temperaturen krype lenger nedover for hver dag. Av en eller annen grund er det gøy med kaldt vær. Jeg kan få en helt irrasjonell lyst til å pakke sovepose og liggeunderlag og ta turen ut i kulda (men det blir gjerne med tanken). Og det er merkelig nok morsommere å sykle i åtte–ti kuldegrader enn to. Det kan selvsagt henge sammen med at da er det forbaskede saltslapset stort sett pasifisert i kulda, og følelsen av å sykle i seig havregrøt dermed fraværende. Men en gnistrende kald morgen med gyllent lys på tretoppene og på Jonsknuten i vest er en fin start på dagen i seg selv. Men som regel er det for tidlig på morgenen til å se gyllent lys på tretoppene og på Jonsknuten i vest. Da er det bare kaldt. Og mørkt. Det kan jo være …