Alle innlegg tagget med: Terrengsykling

Sykkelradio

– Skal vi ikke ta grusveien? foreslår jeg. – Nei, vi skal sykle sti! Smiler Øyvind Bækkevold i Nitimen. Så vi sykler sti. Ikke langt. Om du kan holde på en hemmelighet: Faktisk svært kort. Men det holder, det duger, for det er akkurat nok til å høre lyden av de feite dekkene på Øyvinds sykkel rulle knasende bortover snøen og krabbe over tjukke røtter mens vi prater direkte på Nitimen om villmarkssyklingens gleder. Og selv om grusveien bare er et steinkast unna, det er joggere nedi hellet og turgåere oppi bakken, og byens evige brumming og susing ligger som et svakt teppe av lyd i tåka mot sør, ja, så er vi langt, langt vekk inni villmarka. I hvert fall på radio. Du kan høre innslaget på NRKs nettsider.

Bokslipp Villmarkssykling

Hva skjer om du blander det tradisjonelle norske friluftslivet med hjul og pedaler? Erstatter turstøvler og fjellski med felger og feit gummi, pakker bålkjelen og soveposen, forlater asfalten og grusveiene og styrer hjulene ut i skogen, opp på fjellet og inn i villmarka? Tirsdag 8. november lanserer jeg den nye boken min Villmarkssykling på Roleur i Oslo. Er du på de kantene, så kom gjerne innom klokka sju på kvelden. Da holder jeg et lite foredrag om tursykling utenfor allfarvei, svarer på spørsmål, signerer bøker og prater sykkel til krampa tar meg. Villmarkssykling er en hyllest til den enkle gleden ved å bare ha med seg det aller mest nødvendige og være fri til å dra hvor man vil. Boka dukker forhåpentligvis opp i en bokhandel nær deg, men ellers er den tilgjengelig rett fra forlaget. Du kan lese mer om lanseringen her.  

Forbudt glede på to hjul

– Hæ, kan man ikke sykle her? Jeg kikker vanntro på kartet og vernebestemmelsene som lyser mot meg på skjermen: «Utenom eksisterende skogsbilveger er bruk av sykkel, hest og kjerre samt ridning forbudt». Den samme setningen. Igjen. For det er ikke første gang jeg møter på den og kommer i sterk konflikt med meg selv. Jeg er utdannet biolog og burde klappe i hendene hver gang jeg dumper over et naturreservat, en nasjonalpark eller et landskapsvernområde. Jeg gjør for det meste det. Vi trenger virkelig å ta vare på de stumpene av gammelskog vi har eller sørge for at Europas siste villreinstamme ikke forsvinner. Presset sjøfugl trenger ro i yngletida.  Sårbare planters siste levesteder må sikres. Det er like mange gode eksempler som det er beskyttede områder, og enda fler, for norsk natur er under hardt press. Derfor føles det litt som om jeg ikke burde skrive dette. Litt egoistisk. – Okay, greit nok, det er sikkert en god grunn til at det ikke er lov å sykle i dette naturreservatet, tenker jeg og leter …

Tapas og terrengsykling

Terrengsykling. Adrenalinsusende utforkjøringer, stupbratte klatringer, kronglete steinrøyser, blodsmak, knastedekk og gjørme? Ja, det kan det absolutt være. Men på en overnattingstur på terrengsykkel gjennom Nordmarka med Stian, Christian og Sverre i mai ble det åpenbart at terrengsykling også kan være mer: – Har noen sett slikkepotten? Stian gjør klar til å bake bannock, et rundt, flatt brød med aner tilbake til Nord-England, Skottland og Irland. – Akkurat det der har det ikke blitt sagt mange ganger i Nordmarka! Utbryter Christian. Antakelig har han helt rett. Slikkepott hører neppe til standardutrustningen til vanlige turfolk. Så er da heller ikke Christian, Stian og Sverre helt vanlige turfolk. Fram fra bittesmå sekker og rammevesker dukker det opp pølser av flere slag, hjemmelagede kjøttkaker i brun saus, spekemat, mel, et par bokser øl til middagen, olivenolje, oliven, svisker, Rørossmør og ost. Masse ost. Jeg mister oversikten et sted etter ost nummer fem. Hele opptrinnet minner litt om når tryllekunstnere drar den ene hvite duen ut av ermet etter den andre. Ikke lenge etter sitter vi rundt bålet i vårnatta …

Buskbasking med sykkel og packraft over Hemmeligfjellet

Vi er midt i overgangen mellom natt og dag. Stien forsvinner i skumringen foran oss. Normalt ville det vært krise og foranlediget intense diskusjoner om høyre eller venstre. Om vi skal dra tilbake dit vi tror vi mistet stien. Eller ikke. Men vi gir blaffen, Håkon og jeg, tronende på hver vår tjukkesykkel. Eller traktorsykkel, om du vil. For det er det det handler om: Traksjon og flyt i bøtter og spann. Og sva. For mistanken er bekreftet: Vi har havnet i et jomfruelig, digert område med sva. Nakent fjell som striper gjennom den tørre lyngen i den åpne furuskogen. Små, myke veier over runde berg. Ikke et sykkelspor å se noe sted. – Kan det være mulig? I stisykkelbyen Kongsberg? Vi får servert et mangfold av naturskapte stier fra øverste hylle og blir enige om å holde oppdagelsen for oss selv. Hemmeligfjellet.     Tanken om å nå vassdraget før kvelden fordufter i den fuktige tordenlufta. Vi tar imot regnet med presenningene våres og myggen med bar hud. Regn er bra. Det gir forhåpentlig …

Årets lengste dag: På terrengsykkel Kongsberg – Oslo på sti

Årets lengste dag. Lyst nok til at man kan være ute hele natten uten lykt, avhengig av hvor i landet man er. Dagene umiddelbart før og etter sommersolverv er nesten like lange. Slike lange dager skal utnyttes. For tre år siden bestemte to gode kammerater og jeg oss for å sykle fra Kongsberg til Oslo. Ikke på asfalt. Snarere tvert imot: Målet var å sykle minst mulig på asfalt. Det ble en lang dag. Årets lengste dag. Her kan du lese en stort sett uendret versjon av reportasjen fra turen, publisert i Laagendalsposten lørdag 12. juli 2008, men med flere bilder: Vanskelig start Klokka er 05.50. Bjørn Inge Verås og Mikkel Bølstad møtes ved Hintåsen og sykler ned Gamleveien, der de møter Håkon Voldum Simonsen. Sammen skal de sykle fra Kongsberg til Oslo på stier og grusveier. Målet er å sykle minst mulig på asfalt. Forventingene til dagen ligger tjukt i lufta og tjue minutter senere er alle tre på vei. I sekkene ligger opptil seksten brødskiver og venter sammen med sjokolader, karamellpudding, ananas, drikkeposen, …