Alle innlegg tagget med: Tidsklemma

Desember. Kontroll. Ikke

Det er desember. Det er juleavslutninger. Det er bekmørke morgener på vei til jobben. Det er bekmørke ettermiddager på vei hjem fra jobben. Det er alt du ikke har rukket å gjøre i huset som du må se å bli ferdig med nå. Det er alt du ikke har rukket å gjøre på jobben som du må se å bli ferdig med nå. Det er å ta stilling til om det skal stå strømper med striper eller strømper uten striper på barnas ønskelister. Det er å ha dårlig samvittighet over ikke å ha kjøpt pakke til pakkekalenderen til kona. Det er å ha enda dårligere samvittighet over ikke å ha kjøpt gaver til barnas pakkekalender, men det kan jeg ikke skrive her, for det kan jo hende at min bedre halvdel leser dette. Det er julebord, julekort, julekaker og julegaver. Det er julebesøkskabalen som aldri går opp. Det er for mye. For noen i hvert fall. Så mye for mye at noen skriver «drit og dra» på sjokoladekakene de skal gi med seg barna til …

Bålpremiere – et mikroeventyr i hverdagen

Det er en helt vanlig mandag, attpåtil en nokså grå en, og jeg er hjemme fra jobben i femtida. Becky har nettopp kommet med toget og hentet jentene i SFO og barnehage på veien. Vi ville normalt hatt en kjapp middag foran oss, etterfulgt av oppvask og barne-TV, kveldsstell, godnatthistorie, smøring av matpakker til neste skole- og arbeidsdag, og kanskje litt henging foran PC eller TV. Ja, hvis ikke vasketøyet og arbeidet vi har tatt med hjem tar for lang tid, før senga endegyldig kaller. Men slik blir det ikke i dag. Vi får oss en rask matbit og pakker kjapt pølser og potetmos, en presenning, soveposer og litt forskjellig smårusk, før vi går rett inn i skogen hjemmefra. Det er 15. september 2008 og tid for å markere starten på en ny bålsessong. Skumringen er ikke langt unna, men det gjør ikke noe, for i dag skal vi bare gå en snau kilometer innover. Vi finner en furumo til gapahuken, vi finner ved, vi finner fram maten. Vi finner roen. Den nye bålkjelen innvies …

Vill gledes aktivitetsjulekalender 20. desember – førjulsrevansj på ski

Kjenner du følelsen, den følelsen du får når du hører om alle andres skiturer, når du ser stemningsfulle bilder med snøkledde graner og skispor som strekker seg gjennom skogen, eller over åpne fjellvidder på Instagram, Twitter, Facebook eller andre sosiale nettsamfunn. Eller hører om folk som ikke har vært på ski, men som skal på ski, og ikke bare en liten rusletur, neida, de skal selvsagt gå langt. Og når de kommer tilbake igjen skal også de legge ut bilder på Instagram, Twitter, Facebook eller andre sosiale nettsamfunn, alt sammen sannsynligvis bare for at vi som ikke skal på skitur skal bli enda mer frustrerte og misunnelige og gretne og utålelige å være i nærheten av. For noen ganger har man bare ikke tid. Og det å ta seg tid er heller ikke en mulighet. Inntil i dag. I ettermiddag. En rask joggetur over den harde, knirkende snøen, på med ski, inn i skogen, opp med humøret. Og i kveld er det endelig min tur til å legge ut en melding på Instagram, Twitter, Facebook …

22 leveregler for et godt (frilufts)liv – Vill gledes manifest

Hva er et godt liv? Hva er et godt friluftsliv? Nylig stakk vi fingeren i jorda alle fire, snudde speilene mot hverandre og gikk i oss selv. Ideer og betraktninger ble luftet. Vi grep noen av tankene og satte dem på et ark. Slik ble Vill gledes manifest for et godt friluftsliv født. Joda, man kan se på det som en samling gamle og nye floskler, et overfødighetshorn av banale likegyldigheter. Eller vi kan ta ett skritt eller to tilbake og forsøke å se bak ordene. Ja, går vi langt nok unna ser vi kanskje våre egne liv litt utefra. Det er det kanskje ikke så dumt å gjøre en gang i blant. Det er fort gjort å speile seg i overflodssamfunnet og tro at man må gjøre og ha alt på en gang for å bli lykkelig. Manifestet kan inntas i sin helhet, eller i avmålte doser. Del gjerne.

– Pappa, kan vi ikke dra på tur snart?

Hun har kikket på meg en stund, der jeg sitter strandet foran datamaskinen. – Pappa, kan vi ikke dra på tur snart? Hun ser opp på meg med et par øyne det er vanskelig å komme vekk fra. Det nytter ikke å si at vi har vært mye sammen i sommerferien, det nytter ikke å snakke om alle fedrene som er ute og reiser utenlands og at vi tross alt er sammen hver dag. Det nytter ikke å si at senere i høstferien, senere, når pappa bare har skrevet ferdig et par tekster til, da skal vi på tur. Det er ikke hennes feil at jeg har mye på bordet for tiden. Værmeldingen spår regn utpå ettermiddagen. Vi drar på sykkeltur. Nå. Hjulene triller ned bakkene, ruller gjennom byen. Så tar vi fatt på motbakkene. Lette, monotone tråkk, akkurat nok til at vi kommer oss oppover, mens vi veksler et og annet ord. Hun smiler. Vi stopper opp og studerer et par bunnløse gruvesjakter. Så krysser grusveien alpinbakkene og vi raster med utsikt utover byen. …

Lykke under vintermånen

Et utstillingsvindu. Jeg viser deg akkurat det jeg vil. Her, på bloggen, jeg kan male opp en illusjon om et liv fritt for bekymringer, der familieliv, arbeid og fritid forener seg i et plettfritt, fjærlett hele, øverst i bloggosfæren. Jeg kan la være å vise deg dager nedtynget av arbeid, høstmørket, den vemmelige følelsen når tiden renner ut mellom fingrene. Hvordan man prøver å være effektiv, strekke til. Man griper ut etter den gjennomsiktige tiden. Nattemørket har ikke gitt plass til dagen når man sykler på den våte asfalten til arbeidet om morgenen, og før man har kommet seg hjem, har natten allerede stjålet himmelen. Og søvnen, som var din venn, mens bladene slapp taket i bjørketrærne og lot seg falle, den forlater deg nå. Så, en kveld, et kikk ut av vinduet: Himmelen er ugjennomtrengelig svart, lyktestolpene sender sitt gylne lys ut over gaten, ett forsiktig dryss av hvitt danser inn i lyskjeglen. Og denne helgen har man egentlig ikke tid, men det nytter ikke å tenke over det nå, støvlene synker ned i …

Helgeekspedisjonen – drømmerens redningsplanke

Norge på langs. Norge på tvers. Opp Mount Everest. Ned Mount Everest. Verdens lengste tur på longboard. Sykkeltur rundt jorda. Det skorter ikke på imponerende turprosjekter. De dumper ned i fanget på oss i lind strøm: når vi sitter på jobben og egentlig burde gjort noe annet enn å drømme oss bort, i en sen nattetime foran PC’en, der skjønnhetssøvnen egentlig skulle hatt første prioritet, eller fra bøker, blader og filmer. Fulle av misunnelse blir vi overøst med folk som tar seg fri fra jobb og forpliktelser og drar på langtur. Og selv om solen skinner er det gråvær, hverdagen knuger over oss og vi klarer knapt å puste og … … stopp en halv. Det går jo an å utfordre seg selv litt uten å dra til den andre siden av kloden. Og vi trenger ikke nødvendigvis være vekk i lang tid. Opplevelsene står i kø et sted nær deg. Nå er det overhengende fare for at surmagede kverulanter vil innvende at en tur må ha en lenger varighet enn en helg for å …