Alle innlegg tagget med: Tjukkesykkel

Nytt terrengsykkelprosjekt på gang

Ved siden av mikroeventyrprosjektet Marius Nergård Pettersen og jeg samarbeider om, har et annet prosjekt sakte, men sikkert, begynt å røre på seg: Et prosjekt om tursykling i Norge. Eller bikepacking, som det heter på nynorsk. Jeg har likegodt opprettet et nytt nettsted for prosjektet. I disse internasjonale tider har jeg valgt å la teksten være på engelsk, men bildene vil fortsatt være på norsk, om du skjønner: Jeg hadde blitt superglad om du stakk innom.

Råtten sykkeltur

Vi skjønner det så snart vi triller vekk fra parkeringsplassen. Dette kommer til å bli en råtten tur. Eldstejenta Sif har fått låne mammas fatbike. Du vet, tjukkesykkel eller feithjuling. Nå skal vi teste ut hva de er gode for. Med minnene om vinterferiens fine skitur i nærskogen i bakhodet styrer vi de brede dekkene inn i skiløypa. Det er over to uker siden de sist ble preparert. Nå ligger de før så stramme trikkeskinnene som forvrengte avrundede togskinner med solslyng. Dype hull etter støvler mellom sporene avslører i enda større grad at vårvarmen har gjort sitt. Feite hjul eller ikke, vi synker igjennom. Men ikke hele tiden. Det er håp. I starten er Sif mest på tvers av løypa, eller stående med føttene dypt plantet i snøen. – Bakhjulet bare spinner, sier hun oppgitt. Men så finner hun Tråkket. En merkelig hybrid mellom rå kraft og myk kattepote. Vi smyger oss gjennom snøen. Og i dag kan vi med god samvittighet sykle midt i skisporene. Sannsynligheten for å få en stav stukket inn i …

Knuteløpet på fatbike. Morten Kongsgård peiser på.

Knuteløpet på fatbike

Hva gjør man når været er grått, vått og trist og det ikke frister å dra på overnattingstur med fatbike, det man jo egentlig har gått og drømt om i ukevis? Man lar oppakningen bli igjen hjemme og slenger seg på Knuteløpet i Kongsberg på fatbike i stedet.     Nede ved bussen på parkeringsplassen i Hasbergtjerndalen møter jeg en broket forsamling på ti andre fatbikere. Fellesnevneren er feite hjul. Der slutter likheten. Her er det rådyre, fjærlette konkurransemonstre av karbon. Treningsmaskiner i aluminium. Og en håndfull halvtunge sykler med stålrammer. Jeg hører til sistnevnte gruppe. Jeg kan ikke skilte med karbon, men har til gjengjeld bagasjebrett foran. Og kameraveske hengende på styret. For ikke å snakke om rammeveska. Egentlig ser det ut som om jeg skal på langtur. I hvert fall nesten. Jeg føler meg med andre ord forholdsvis sidrompa med en 17 kilos tjukkesykkel rigget til tursykling ved siden av 12 kilos konkurransesykler. Med nervøs mine avmonterer jeg forhjulet og setter sykkelen opp i tilhengeren. Det kunne jeg spart meg. Å være nervøs, …

Siri gliser bredt når hun tester ut mammas fatbike, en Surly Pugsley i størrelse XS.

Trugesykkelsøndag

Da skilandslaget bommer på smøringa i Sotsji, er det på tide å dra på tur selv. I snøen. Uten smøring. Det er vår i lufta. Vi labber bortover villaveien. Siri og jeg. Ved den vesle stien spenner vi på oss trugene, tar fatt på det igjensnødde scootersporet som bukter seg over den våte, kramme snøen og vekk fra husene. Labber. Sakte. Sakte nok til at vi hører våryre kjøttmeiser syngende av full hals oppe i furutrærne. Sakte nok til at vi kjenner det milde draget i lufta. – Jeg vil gå vilt, sier Siri. – Ja, sier jeg. Etterpå. Etter at vi har tråkket en liten rundløype. – Jeg blir her, sier Siri. Og blir her. Jeg tråkker rundløype og treffer henne igjen noen minutter senere. I midten av en liten snøborg. Vi går vilt. Vi forlater den lille rundløypa, sklir ned en skrent, detter inn i en liten kløft. Finner rådyrets dagleie. Spettehull. Lavkledde, gamle grantrær. En bekk som sildrer under snøen. Finner roen. I hvert fall for en stund. Så skynder vi oss …

Brumle

Tynn(h)juling og feit glede

Det er tirsdag morgen. Det er travelt. Og det er snø. I mengder. I det jeg setter meg på den spinkle crossykkelen med de tynne dekkene føler jeg likevel at jeg har rikelig med tid til å sykle gjennom snøværet og til jobben. Ok. Jeg må riktignok trille de første meterne ut fra bebyggelsen og ut på veien. Og jo, jeg får riktignok bare syklet to-tre meter før jeg må av igjen, men hei, det ordner seg sikkert lenger framme. Men det gjør det ikke. Overhodet ikke. Jeg overdriver ikke mye når jeg sier at jeg sykler mer på tvers av veien enn rett fram. Hadde det vært promillekontroll hadde jeg antakelig blitt stoppet for å blåse tvert, der jeg vingler meg bortover snøen. På et eller annet vis kommer jeg meg ned bakken og forbi skolen. Ved barnehagen stopper jeg. Da har jeg kavet meg fram 700 meter. Dette. Går. Ikke.  Løsningen ligger 700 meter unna. I stikk motsatt retning: Hjemme venter tjukkesykkelen Brumle. Eller fatbike, som det heter på godt norsk. En knallgul …

En bitteliten testtur på fatbiken Brumle bak i skogen.

Fatbiken Brumle nedkommet etter trang fødsel

Den som venter på noe godt og alt det der: Etter en testtur i forfjor høst gikk jeg til innkjøp av ei ramme for å bygge min første fatbike, eller tjukkesykkel om du vil, etter å ha sittet på gjerdet i et par år. Først for et par uker siden var den endelig ferdig. Nå kan en tro at jeg er en totalt talentløs sykkelbygger. Det er ikke umulig. Men hovedårsaken til at det tok så lang tid var nok snarere at det hele tiden kom noe i veien, sånn rent tidsmessig. Og hver gang jeg endelig fikk tatt opp tråden igjen, manglet jeg et stykke verktøy, en liten del her eller en skrue der. Altså sykkelen, ikke jeg. Den nådde akkurat å bli klar til den siste snøen forsvant rett før jul og etterlot seg såpeglatte stier dekket av is. Jeg fant likevel en bar flekk med nesten hundre meter sammenhengende sti og fikk testet ut farkosten før en mageinfeksjon satte en stopper for mer moro. Nå går tida med til å finne ut …

Vill gledes aktivitetsjulekalender 16. desember – glade hjul, feite hjul

Noen vil hevde at det er viktig å skape flyt i tilværelsen. Vinterstid kan det fordre uvanlig redskap. I hvert fall hvis man insisterer på å sykle. Derfor var det med et ekstra stort glis om munnen at jeg fredag i denne uka kunne hente to eventyrlig breie hjul, to feite dekk og en knallgul ramme hos Brown Couch på Høvik. Vi snakker selvsagt tjukkesykkel, eller fatbike, om vi skal være litt internasjonale. Vi snakker enorme, feite hjul som gir flyt på snøen, frisk mosjon og antakelig også svært god karma. Det kan være du synes dette har fint lite med en aktivitets-julekalender å gjøre og at jeg framstår som en liten, glad gutt på julekvelden. Da har du i så fall helt rett. Fortsettelse følger. [Edit 1. desember 2013. Ting tar tid. For eksempel det å skrive bok. Og mye annet. For å gjøre en lang historie kort: Sykkelen er fortsatt ikke helt ferdig. Men det varer ikke mange dagene nå, de siste par delene er på vei med posten. Ett års venting har …

En fet opplevelse på to hjul

Hva kan få voksne kvinner og menn til å komme ut av skogen én etter én med glis om munnen og innsauset i gjørme? Svaret fikk jeg denne helgen, da fatbike.no arrangerte demodag ved Østmarksetra. – Fatbike, sier du? Forestill deg en sykkel med dobbelt så tjukke dekk som en standard terrengsykkel og med en felgbredde på mellom 65 og 100 millimeter. Slike tjukke hjul er leveringsdyktige i den feteste sykkelopplevelsen du kan tenke deg. De brede dekkene flyter oppå sand, pakket snø og gjørme der en vanlig terrengsykkel hadde gravd seg ned og blitt der. Med lavt dekktrykk svelger hjulene unna røtter og småstein og klorer seg fast til glatte berg og sleipe røtter. Det er fortsatt ikke produsert noen serieframstilt dempegaffel til de brede hjulene, men det er like greit, for dette er på sett og vis lavteknologisk moro. Med beskjedent dekktrykk gynger sykkelen likevel fint og behagelig bortover stiene. Historien til de tjukke syklene må trekkes tilbake til Alaska, der de første seriøse eksperimentene med fete dekk tok fart på 90-tallet. Likevel …