Alle innlegg tagget med: Trugetur

Fatbike, skuterkjøring og stille natur

Jeg er svanger med en fatbike, kan nedkomme vært øyeblikk nå. Fatbike, du vet, disse monstrøse syklene med hjul breie som bildekk, klare til å flyte bortover på snøen. I hvert fall hardpakket snø. Hardpakket snø som etter en snøskuter. Da skulle en kanskje tro at jeg bejubler at regjeringen utvider forsøksordningen som gir kommuner adgang til å etablere snøskuterløyper til fornøyelseskjøring slik at alle kommuner som vil nå kan gi full gass (selv om denne endringen vel strengt tatt fordrer en lovendring gjennom en demokratisk prosess i stortinget). Men jeg gjør ikke det. For magien ved å være ute blir på en måte borte når du er omgitt av snøskutere der du egentlig kom for å søke stillhet. En gang i forrige årtusen, nærmere bestemt vinteren 1998, gikk Becky og jeg på trugetur fra Undersåker (det ligger rett ved skidestinasjonen Åre), gjennom ville Rekdalen og fram til Vålådalen i Sverige. Underveis krysset vi en skuterløype et par ganger. Du føler deg passe teit når du kommer vaggende med ti-dagers oppakning på ryggen på jakt …

Tørketiden avsluttet i villmarka rundt hjørnet

En presenning, fire par truger, noen liggeunderlag, litt enkel mat, en liten tursag og en sportsøks. Et vann ikke langt fra der vi bor. Kulda slapp endelig taket i helgen, og tiden var overmoden for å dra på trugetur i nærskogen. Jeg skulle gjerne fortalt deg om hvordan vi satte bortimot Norgesrekord i sen avgang, om hvordan vi luntet avgårde på truger over furumoer og mellom gamle graner med hodelykter i mørket. Jeg burde fortalt deg om hvordan vi fant en fin liten plass inne i skogen, et steinkast fra vannet, om hvordan vi gravde oss gjennom snøen og ned til bakken, spente ut presenningen og hentet ved, om hvordan bålet fikk natta til å trekke seg tilbake mellom trestammene. Jeg burde gitt deg den gode følelsen av å ligge i soveposen, mens det knitret og spraket fra grankubbene i morgenbålet. Jeg kunne fortalt deg om hvordan vi gjorde et optimistisk forsøk på pilking denne grå januarsøndagen, med snøvær og lite bitevillig fisk, eller om hvordan vi var enige om at dette var en av …

På truger blant nakne stammer – en dagdrøm

Det er gnistrende fint vintervær ute, men jeg har en jobb å gjøre inne. En kjapp liten løpetur er alt det blir til. Men tankene mine, de vandrer ut. Ut og opp, til Kolknutfjellet, til en kald februardag i 2010, der Lars og jeg er på trugetur. Vi har gått fra Meheia mellom Kongsberg og Notodden, trasket langs en nedsnødd skogsbilvei langs østsiden av Kolsjø, stabbet oss oppover i dyp løssnø på brede truger, jobbet oss gjennom tett, ung bjørkeskog og opp til gammelskogen. Det er pilking, det er trær så vakre at man må stryke håndflata over stammen, det er et bål som lyser gyllent i den blå vinternatta. Men mest av alt er det enkel glede ved bare å være. Ute.    

En forsiktig start – Trugetur i nærskogen

Hva passer bedre enn å dra i gang bloggen med et innlegg som samsvarer perfekt med intensjonen – å bruke nærområdene til opplevelse og oppdagelse? Siri syntes det var lenge siden vi hadde vært på tur og ville gjerne avgårde. Rett nok gikk vi Nordmarka på langs rundt nyttår, med to fine overnattinger på et par små koier, men telttur hadde vi ikke vært på siden høstferien. Vi pakket derfor turutstyr, en hjemmelaget ministige og en reirkasse til spurveugle i pulken, spente på oss truger og gikk rett til skogs hjemmefra. Snart fant vi de første rådyrsporene. Litt lenger inne i skogen hadde en hare hoppet rundt mellom trærne for ikke så lenge siden. Kort etter tok vi av fra den opptråkkete stien og gikk ut i snøen, som lå en halv meter dyp mellom furutrærne. Vi krysset over et bekkesig fylt med snø og fant fram til en liten lysning, der vi fikk satt opp det knøttlille teltet, et Helsport Ringstind 1, mens skumringen gled over i natt. Det er godt mulig at vi …