Alle innlegg tagget med: Vinter

Norge på tvers på ski

Etter bokprosjektet Vill glede, fikk vi lyst til å prøve oss på litt lengre turer. Ikke bare være på tur i dager, men i uker. Kunne vi lære noe om oss selv, om vår familie, ved å leve som burhøns med en flortynn hinne av polyamid som ramme om livet vårt: dag etter dag; i regn, i sol, i snø og kulde? Og hva ville skje når vi en dag våknet opp på langtur med en tenåring i teltet? Vi bestemte oss for å dra Norge på tvers. Fire ganger. Til fots. På sykkel. I packraft. Og på ski. Vi ville ha mer tid til nærhet. Vi ville se hva som skjedde om vi strakk oss lenger enn noen sinne, mot felles mål, vel vitende at det ville være alt vi opplevde mellom A og B som var det vi egentlig var på jakt etter. Vi ville at barna våre skulle kjenne på følelsen av å være en del av noe større, der deres innsats og mestring var viktig. Vi var klar over at dette var høyt …

Siri gliser bredt når hun tester ut mammas fatbike, en Surly Pugsley i størrelse XS.

Trugesykkelsøndag

Da skilandslaget bommer på smøringa i Sotsji, er det på tide å dra på tur selv. I snøen. Uten smøring. Det er vår i lufta. Vi labber bortover villaveien. Siri og jeg. Ved den vesle stien spenner vi på oss trugene, tar fatt på det igjensnødde scootersporet som bukter seg over den våte, kramme snøen og vekk fra husene. Labber. Sakte. Sakte nok til at vi hører våryre kjøttmeiser syngende av full hals oppe i furutrærne. Sakte nok til at vi kjenner det milde draget i lufta. – Jeg vil gå vilt, sier Siri. – Ja, sier jeg. Etterpå. Etter at vi har tråkket en liten rundløype. – Jeg blir her, sier Siri. Og blir her. Jeg tråkker rundløype og treffer henne igjen noen minutter senere. I midten av en liten snøborg. Vi går vilt. Vi forlater den lille rundløypa, sklir ned en skrent, detter inn i en liten kløft. Finner rådyrets dagleie. Spettehull. Lavkledde, gamle grantrær. En bekk som sildrer under snøen. Finner roen. I hvert fall for en stund. Så skynder vi oss …

Brumle

Tynn(h)juling og feit glede

Det er tirsdag morgen. Det er travelt. Og det er snø. I mengder. I det jeg setter meg på den spinkle crossykkelen med de tynne dekkene føler jeg likevel at jeg har rikelig med tid til å sykle gjennom snøværet og til jobben. Ok. Jeg må riktignok trille de første meterne ut fra bebyggelsen og ut på veien. Og jo, jeg får riktignok bare syklet to-tre meter før jeg må av igjen, men hei, det ordner seg sikkert lenger framme. Men det gjør det ikke. Overhodet ikke. Jeg overdriver ikke mye når jeg sier at jeg sykler mer på tvers av veien enn rett fram. Hadde det vært promillekontroll hadde jeg antakelig blitt stoppet for å blåse tvert, der jeg vingler meg bortover snøen. På et eller annet vis kommer jeg meg ned bakken og forbi skolen. Ved barnehagen stopper jeg. Da har jeg kavet meg fram 700 meter. Dette. Går. Ikke.  Løsningen ligger 700 meter unna. I stikk motsatt retning: Hjemme venter tjukkesykkelen Brumle. Eller fatbike, som det heter på godt norsk. En knallgul …

UTEBURSDAG PÅ VINTEREN. Det er kjempekoselig når mørket legger seg over skogen og bålet lyser opp furustammene.

Utebursdag på vinteren

Utebursdag, det hører vel bare sommerhalvåret til, med sine lyse kvelder og behagelige temperaturer, og ikke vinterstid, med mørke og kulde. Eller? Pappaen til en av Siris skolevenninner lar seg nå i hvert fall ikke stoppe av vinteren. Kvelden før bursdagen drar han et digert lass med ved inn i skogen med pulk og gjør klar neste dags bursdagsfeiring. På selve bursdagen har han med varm mat, kake og drikke til barn og voksne, en liten quiz, en presenning og noen stropper til gapahuk, liggeunderlag til å sitte på og en god porsjon smittende uteglede. Det fungerer så det suser.     Her er et par tips til utebursdag på vinteren: Et bål er både et fint sosialt samlingspunkt og bra til kalde kropper. Ha gjerne med ved hjemmefra, så går det kjapt å få gang i flammene. Dere trenger ikke gå langt inn i skogen for å ha det hyggelig Bakker ber om skileik. Det kan være lurt å ha mat og drikke gjort klart så godt det lar seg gjøre på forhånd. Aktivitet …

En 43,56 km lang strikk i Rondane

Hvis du tar turen inn til Rondvassbu en dag, er det godt mulig at du snubler over en strikk. En lang strikk. Helt presis en 43,56 km lang strikk. Fra Kvamsfjellet. Over Furusjøen. Opp gjennom Glitterdalen. Og etterpå, etter at løypa smelter sammen med skisporene nede fra Mysuseter, strekker den seg videre over Flatfjellet og inn under Storronden, til sørenden av Rondvatn og turistforeningshytta Rondvassbu. Å dra på tur handler ikke nødvendigvis om å tøye strikker. Langt i fra. Men alle visste at turen inn til Rondvassbu ville bli lang. Veldig lang. Men også fin. Veldig fin. Så nå er du advart: Kommer du i jevnt driv ned bakkene fra Flatfjellet kan det være lurt å være ekstra oppmerksom. Etter en påske med eventyrlig vintervær er det et mylder av strikker tøyd på kryss og tvers ved foten av Rondanemassivet.  

Veisalt, rust og gammel kjærlighet

Det har vært en fin vinter med stabilt vintervær lenge. Greit nok at det ble litt mildere i jula, men da fikk du litt fortjent hvile uansett. Men med høyere temperaturer mot slutten av januar ble du atter en gang innhentet av veisaltets forbannelse og min sviktende omtanke. I løpet av et par dager forfalt du foran meg i en slik hast at jeg måtte gni meg i øynene. Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid har behandlet deg godt. Når jeg skulle ut og more meg, har det ofte vært på 29’eren, mens du måtte stå alene igjen i sykkelstativet. Med lavt lufttrykk og rusten kjede måtte du se meg komme smilende hjem fra langtur med barna eller småturer i skogen på den skinnende, blanke terrengsykkelen. Du har skullet høre meg komme jodlende hjem etter å ha prøvd fatbike for første gang og sett meg bære inn rammesett og sykkeldeler, alt imens jeg knapt verdiget deg et blikk. Din trøst var at jeg alltid vente tilbake til deg når hverdagen kom og pendlingen tok …

En vintersyklists frosne bekjennelser

De siste ukene har jeg klikket meg inn på yr.no med lettere ambivalente følelser – en nærmest pervers glede ved å se temperaturen krype lenger nedover for hver dag, koblet med frustrert irritasjon over å se temperaturen krype lenger nedover for hver dag. Av en eller annen grund er det gøy med kaldt vær. Jeg kan få en helt irrasjonell lyst til å pakke sovepose og liggeunderlag og ta turen ut i kulda (men det blir gjerne med tanken). Og det er merkelig nok morsommere å sykle i åtte–ti kuldegrader enn to. Det kan selvsagt henge sammen med at da er det forbaskede saltslapset stort sett pasifisert i kulda, og følelsen av å sykle i seig havregrøt dermed fraværende. Men en gnistrende kald morgen med gyllent lys på tretoppene og på Jonsknuten i vest er en fin start på dagen i seg selv. Men som regel er det for tidlig på morgenen til å se gyllent lys på tretoppene og på Jonsknuten i vest. Da er det bare kaldt. Og mørkt. Det kan jo være …

Vill gledes aktivitetsjulekalender 24. desember – julebad i snøen

Da er dagen kommet. 24. desember. Det er tid for jul. Det er tid for kos. Og det er tid for bad. Og nettopp julebadet har i lang tid gitt anledning til snakk her i huset, for i år har det i hele desember ligget et stadig tykkere lag jomfruelig ren snø ute på terrassen. Ren snø som har ventet på oss, og på vårt julebad. Vi tenner opp vedovnen, legger et teppe ved terrassedøren, gjør klar håndkleder, stålsetter oss. Vi kikker på hverandre en siste gang, så hopper vi ut i snøen med ville hyl. God jul, kjære leser.