Alle innlegg tagget med: Vintersykling

Femundløpet på sykkel

– Dette kommer jo ikke til å gå! Vinden kommer susende over fjellet, hvisler forbi hundekjøreløypa og legger igjen lange faner av snø. Det er kav umulig å sykle. Og turen har bare så vidt begynt. Jeg dytter sykkelen langsomt oppover. Nå og da ser jeg ikke merkepinnene foran meg, og overgangen mellom bakke og himmel hviskes ut i de verste vindkulene. Det virket ellers som en god ide da jeg tok tog og buss til Grimsbu i Folldal seint kvelden før: Å sykle de siste par hundre kilometerne av Femundløpet langs hundekjøreløypa. Restene fra spor etter hundepoter og en slede står som et stadig svakere, langstrakt vitnesbyrd over den siste ekvipasjen som skranglet avgårde over fjellet for noen dager siden. På halen av Femundløpet. Og nå kommer jeg. Halen på halen av Femundløpet. Hvordan det gikk videre kan du lese mer om i A-magasinet #10 (krever abonnement). Men jeg kan røpe dette: Det var en knakende fin tur.

Sykkelmoro tre heile dagar til ende

Det begynte tidlig ettermiddag søndag: Den nye singlespeed’en til vintersykling skulle settes sammen, en elegant Surly Cross Check med ramme av stål, to hjul og ett gir. Ja, det meste var gjort allerede, men gaffelen måtte kuttes til riktig lengde, styrelager, styre og pedaler måtte på og skjermer monteres («det må da for svingende gå an å standardisere disse skjermene!»). De kliss nye dekkene på hjulene gikk rett i garasjen til fordel for like kliss nye piggdekk. Etter en rask testtur i regnvær i titida ble det krystallklart at utvekslingen var beregnet på flat mark, ikke de seige stigningene i Kongsberg. Ikke at jeg var overrasket, men det kunne jo være at det ikke var helt håpløst. Det var det. I går var det tid for å få på piggdekk på eldstejentas sykkel. En punktert slange ble samtidig byttet ut i det svinnende lyset fra en sliten hodelykt. I dag var bakhjulet hennes punktert igjen. Ny runde ute i høstmørket. Og det er da jeg tenker tilbake på sykkelturen vår Norge på tvers i sommer, …

Vårslepp

Jeg føler meg nesten litt gæren, tenk, har tatt på den florlette overtrekksjakka og de tjukke vottene ligger igjen i gangen. Istedet tar jeg lettsindig tak i styret med tynne skihandsker. Hardpumpete dekk mot tørr asfalt. Jeg lener sykkelen innover i svingen, ikke for mye, for det er fortsatt grus, men nok til at jeg merker hvordan gummien suger seg fast til veien. Kuldegrader eller ei, i dag blir det piggfritt: Ingen skraping av stål mot stein eller tunge hjul å tråkke. Rundt og rundt, nesten som om hjulene under meg jubler over å bli kvitt de daue piggdekkene og nå triller av seg selv i morgensola. Solstrålene har såvidt begynt å få taket på de standhaftige kuldegradene her på morgenkvisten, kuldegrader som natt etter natt fortsatt tviholder på rester av knasende, halvråtten snø og blankpolert is her og der på veien. Sykkelen svarer kontant når jeg tråkker til i en motbakke. Så flater det ut, og mens jeg nærmer meg jobben er det besøkstid for dagdrømmer. Mandag 8. april – vårslepp for vintersyklister.

Veisalt, rust og gammel kjærlighet

Det har vært en fin vinter med stabilt vintervær lenge. Greit nok at det ble litt mildere i jula, men da fikk du litt fortjent hvile uansett. Men med høyere temperaturer mot slutten av januar ble du atter en gang innhentet av veisaltets forbannelse og min sviktende omtanke. I løpet av et par dager forfalt du foran meg i en slik hast at jeg måtte gni meg i øynene. Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid har behandlet deg godt. Når jeg skulle ut og more meg, har det ofte vært på 29’eren, mens du måtte stå alene igjen i sykkelstativet. Med lavt lufttrykk og rusten kjede måtte du se meg komme smilende hjem fra langtur med barna eller småturer i skogen på den skinnende, blanke terrengsykkelen. Du har skullet høre meg komme jodlende hjem etter å ha prøvd fatbike for første gang og sett meg bære inn rammesett og sykkeldeler, alt imens jeg knapt verdiget deg et blikk. Din trøst var at jeg alltid vente tilbake til deg når hverdagen kom og pendlingen tok …

En vintersyklists frosne bekjennelser

De siste ukene har jeg klikket meg inn på yr.no med lettere ambivalente følelser – en nærmest pervers glede ved å se temperaturen krype lenger nedover for hver dag, koblet med frustrert irritasjon over å se temperaturen krype lenger nedover for hver dag. Av en eller annen grund er det gøy med kaldt vær. Jeg kan få en helt irrasjonell lyst til å pakke sovepose og liggeunderlag og ta turen ut i kulda (men det blir gjerne med tanken). Og det er merkelig nok morsommere å sykle i åtte–ti kuldegrader enn to. Det kan selvsagt henge sammen med at da er det forbaskede saltslapset stort sett pasifisert i kulda, og følelsen av å sykle i seig havregrøt dermed fraværende. Men en gnistrende kald morgen med gyllent lys på tretoppene og på Jonsknuten i vest er en fin start på dagen i seg selv. Men som regel er det for tidlig på morgenen til å se gyllent lys på tretoppene og på Jonsknuten i vest. Da er det bare kaldt. Og mørkt. Det kan jo være …