Friluftsliv, Sykling, Terrengsykling
Kommentarer 6

Knuteløpet på fatbike

Knuteløpet på fatbike. Morten Kongsgård peiser på.

Hva gjør man når været er grått, vått og trist og det ikke frister å dra på overnattingstur med fatbike, det man jo egentlig har gått og drømt om i ukevis? Man lar oppakningen bli igjen hjemme og slenger seg på Knuteløpet i Kongsberg på fatbike i stedet.

Ivar Gabrielsen tar en pause i tråkkinga opp fra Brånabekk. Vi stopper med jevne mellomrom for å få med alle.

Ivar Gabrielsen tar en pause i tråkkinga opp fra Brånabekk. Vi stopper med jevne mellomrom for å få med alle.

 

Anita og Fredrik Feyling på hver sin Charge Cooker.

Anita og Fredrik Feyling på hver sin Charge Cooker.

 

Nede ved bussen på parkeringsplassen i Hasbergtjerndalen møter jeg en broket forsamling på ti andre fatbikere. Fellesnevneren er feite hjul. Der slutter likheten. Her er det rådyre, fjærlette konkurransemonstre av karbon. Treningsmaskiner i aluminium. Og en håndfull halvtunge sykler med stålrammer. Jeg hører til sistnevnte gruppe. Jeg kan ikke skilte med karbon, men har til gjengjeld bagasjebrett foran. Og kameraveske hengende på styret. For ikke å snakke om rammeveska. Egentlig ser det ut som om jeg skal på langtur. I hvert fall nesten. Jeg føler meg med andre ord forholdsvis sidrompa med en 17 kilos tjukkesykkel rigget til tursykling ved siden av 12 kilos konkurransesykler. Med nervøs mine avmonterer jeg forhjulet og setter sykkelen opp i tilhengeren. Det kunne jeg spart meg. Å være nervøs, altså. For på dette første Knuteløpet på fatbike noensinne skal vi sykle i samlet flokk. Uansett sykkel.

 

Morten Kongsgård klar for scooterløypa. KIF sykkel stilte med flere spreke karer i lycra.

Morten Kongsgård klar for scooterløypa. KIF sykkel stilte med flere spreke karer i lycra.

 

Jørn Thomas Hansen dro i gang det som skulle bli det første Knuteløpet på fatbike. Undertegnedes Surly Pugsley rigget for tur sees i bakgrunnen.

Jørn Thomas Hansen dro i gang det som skulle bli det første Knuteløpet på fatbike. Undertegnedes Surly Pugsley rigget for tur sees i bakgrunnen.

 

Jostein Nymoen i fin flyt på fatbiken Mammut fra Diamant.

Jostein Nymoen i fin flyt på fatbiken Mammut fra Diamant.

 

Vi busser opp til Brånabekk ved Meheia og hopper av i 350 meters høyde. Foran oss venter nesten 450 høydemeter over skaret nord for Jonsknuten, før vi kan proviantere på Knutehytta og slippe oss ned bakkene til alpinsenteret i Funkelia godt og vel et par mil unna.

 

Espen Sandengen på vei opp grusveien fra Brånabekk til Barmen ved Hengsvann på den snasne fatbiken Yampa fra Borealis.

Espen Sandengen på vei opp grusveien fra Brånabekk til Barmen ved Hengsvann på den snasne fatbiken Yampa fra Borealis.

 

De første seks og en halv kilometerne er i og for seg greie. Vi krabber oss oppover en grusvei til Barmen. Det er her moroa skal begynne. Snart hveser det fra sykkeldekk som tømmes for luft. Glem alt om hardpumpa dekk. På fatbike er det lavt dekktrykk som gjelder. Skikkelig lavt. Det øker nemlig sjansene for flyt betraktelig. Noe sier meg at jeg kan trenge det når jeg kikker opp bakken. Det ligger an til en alt annet enn bedagelig start. På halen av følget kan jeg konstatere at dette kan bli en lang dag: Bakhjulet spinner, sykkelen stopper. Det er bare å labbe oppover og kaste misunnelige blikk opp på lycragjengen som smyger seg elegant opp det smale scootersporet i bratthenget. Det samme gjentar seg i neste bakke. Og neste. Men så løsner det. For det handler ikke om at jeg har med for mye stæsj, at dekkene er for smale. At jeg ikke har klikkpedaler, eller at kondisen er for råtten. Det handler om å ikke gi seg. Når bakhjulet slipper, er føttene mine hele tiden instinktivt på vei ned i bakken. Bortsett fra nå: Bakhjulet slipper. Sykkelen stopper. Men denne gangen blir jeg sittende. Holder balansen. Tråkker så runde tråkk jeg nå bare kan. Og da skjer det. Bakhjulet får tak, sykkelen setter seg i bevegelse og krabber seg oppover. Jeg har knekt koden.

 

Feithjulinger.

Feithjulinger.

 

Vi blir innhentet av tåka. Anita Feyling triller sin snøhvite Charge Cooker opp en kneik.

Vi blir innhentet av tåka. Anita Feyling triller sin snøhvite Charge Cooker opp en kneik.

 

Mon tro om ikke dette er en Sram PG1195 10-42 tanns kassett som sitter på den florlette fatbiken Yampa fra Borealis. I hvert fall er den stor som en tallerken.

Mon tro om ikke dette er en Sram PG1195 10-42 tanns kassett som sitter på den florlette fatbiken Yampa fra Borealis. I hvert fall er den stor som en tallerken.

 

Fint driv på tjukkasene oppover mot Jonsknuten. Andrè Thorsdalen leder an på en Surly Moonlander.

Fint driv på tjukkasene oppover mot Jonsknuten. Andrè Thorsdalen leder an på en Surly Moonlander.

 

Nesten oppe. Nils-Erich Sommer Mathiesen på Borealis Yampa.

Nesten oppe. Nils-Erich Sommer Mathiesen på Borealis Yampa.

 

I de bratteste kneikene var det bare å hoppe av og trille fatbikene. Ola Tuko triller sin Surly Pugsley.

I de bratteste kneikene var det bare å hoppe av og trille fatbikene. Ola Tuko triller sin Surly Pugsley.

 

Det blir etterhvert så tåkete at det bare er å droppe filminga. Ikke at jeg hadde hatt tid uansett. Det tar lang nok tid å fotografere. I pausene drar jeg i forveien, rigger kamerautstyr, tar bilder av alle som passerer og håper på at jeg ikke havner for langt etter de andre mens jeg pakker ned utstyret igjen. Jeg havner for langt etter de andre. Heldigvis er det andre å vente på bak meg, så det er ingen grunn til å stresse. Slik går jeg som en jojo i løypa til vi når Knutehytta.

Med magene fulle av mat triller vi de siste kilometerne nedover til toppen av alpinbakkene. Noen har fått den ide at det hadde sett kult ut om vi syklet i samlet flokk ned alpinbakken. Det ser ut til å bli et nytt kapittel i Mikkel-gjør-ting-han-ikke-kan. Jeg er for gammel til dette. Jeg ser rundt meg. Nei, jeg er åpenbart ikke for gammel til dette. Jeg er bare en pyse. Har antakelig bodd for lenge i flate Danmark.

 

Samling i toppen.

Samling i toppen.

 

På toppen av alpinbakkene vekker det oppsikt når elleve tjukkesykler kommer trillende. Praktfullt. Da har jeg publikum når jeg tryner, tenker jeg. Heldigvis blir de som ønsker å sykle ned Eksperten nedstemt. Det for da holde med Turisten.

Vi setter utfor, og ja, jeg prøver virkelig å sykle i samlet flokk. Det er bare det at forhjulet mitt ikke vil rett ned, men helst litt til høyre. Og til venstre. Og til høyre igjen. I stadig raskere takt. I et heng går det nesten galt: Bakhjulet låser seg. Ingen panikk. Forhjulet sklir. Panikk. Til ære for publikum på snøbrett, twintipski og hva vet jeg lager jeg antakelig den lengste skrensesvingen noengang foretatt på sykkel i Kongsberg skisenter og blir stående skjelven med ett ben i bakken og ett på pedalen. Resten av turen ned i kram slush vil jeg bare glemme.

Etter gruppebildet i bånn av bakken triller jeg rolig hjemover. Det er så vidt jeg karrer meg opp bakkene og hjem. Det rare er at jeg er mer enn klar for å pakke sovepose, liggeunderlag og mat og dra på tur igjen. Jeg tror det kalles feit glede.

Jostein laget en fin film fra turen. Sjekk den her: Filmen Knuteløpet på fatbike.

6 Kommentarer

  1. Hanne Alstad sier

    Flotte bilder av en morsom tur! Virket ihvertfall som dere hadde hatt det gøy da dere kom i bånn av bakken 🙂

    • Mikkel Soya Bølstad sier

      Hei Hanne. Det var veldig gøy! Og bittelitt tungt, men det sier vi ikke til noen 🙂

      • Hanne Alstad sier

        Jeg skal ikke si noe jeg 🙂 Håper det var greit at jeg la en lenke til sykkelgruppas side?!

Legg gjerne igjen en kommentar