Hadde du spurt meg

En bregne. Hverken på vei til eller fra.

Hadde du spurt meg om hva jeg hadde gjort i helgen, kunne jeg svart at jeg hadde vært på familiebesøk. Jeg kunne sagt at det gjorde godt å se igjen kjente og kjære som jeg ikke hadde sett på lenge, for det er helt sant, det var gode dager.

Hadde du spurt meg om hva jeg hadde gjort i helgen, kunne jeg også fortalt deg noe annet. Jeg kunne fortalt deg at jeg hadde sett på en gressplen. En grønn gressplen. Og en bregne. En grønn bregne. Jeg var iført det man kan karakterisere som helt igjennom alminnelig tøy. Jeg var hverken på vei til eller fra. Det var et totalt fravær av elektronisk nærvær. Det var meg. Det var en plen. Det var en bregne.

Jeg stod en stund og bare kikket. Så gikk det opp for meg at dette var det lenge siden jeg hadde gjort. Altså bare kikket. Uten å være på vei til eller fra.

Hadde du etterpå spurt meg hvilke planer jeg har for framtida, for det er det jo ikke helt uvanlig å spørre om, da tror jeg at jeg ville svart deg at jeg vil bruke litt mer tid på å være på vei hverken til eller fra. Og kikke. Og lytte. Og lukte. Og bare være.

Debut

Leave a reply

I innoset har isen sluppet taket og gir plass til den vesle spinneren.

Det kan hende at vi ikke vil være like strålende fornøyd med en slik fisketur en gang utpå sommeren, tenker jeg, mens Siri åler seg over bekken på en trestamme og den stille forventningen av sommer sniker seg under huden på oss.

For det ble ikke fisk.

Men det blåveis i en grøftekant. Det ble en svarttrost som solstrålene akkurat streifet i toppen av en høy, mørk gran. Det ble gleden av å følge veiens meandersving gjennom vårskogen på sykkel. Og jeg lyver ikke hvis jeg sier at dette holdt, det var bra nok, det var en fin kveld:

Årets første fisketur.

Vi fanger litt gress, en iskant og greiner både på land og i vann, men fisken lar vente på seg.

Akkurat nå, på årets første fisketur, akkurat nå er det gøy nok å bare kaste med stanga og kjenne på forventningen om fisk.

Hvorfor hoppe over på steinene der bekken er smalest når det er mye vanskeligere å åle seg over en trestamme?

Bunyan Velo – Digital eskapisme på to hjul

Leave a reply

Den gode følelsen av å sykle innover på nye veier og stier.

Noen ganger blir det litt mindre tur enn man kunne ønske. Og når det ikke er nok å se framover på nye prosjekter som venter, da er det godt med litt eskapisme i hverdagen. Det nystartede digitale magasinet Bunyan Velo er en opplagt mulighet til å fyre opp under rullende dagdrømmer og egner seg godt som inspirasjon til sommerens sykkelturer. Anbefales!

Åtte gode grunner til å begynne med barneklatring

Leave a reply

GODT GREP. Det er mulig å prøve seg på både buldring og klatring i tau i Skrimhallen i Kongsberg.

Å ta med seg barna til en klatrevegg kan for noen kanskje høres ut som en mindre god idé. Men at det nettopp er en god idé, det fikk vi bekreftet da vi tok et kjærkomment gjensyn med klatreveggen i Skrimhallen for nylig. Etter noen år med barneklatring da jentene var små, tok interessene en dag en annen dreining, og klatringa ble erstattet med andre aktiviteter. For å gjøre en moderat lang historie kort, det så ikke ut som om jentene hadde holdt pause: De buldret og klatret i tau uten stopp i lang tid og fikk undertegnede til å føle seg like grasiøs som en skilpadde i et tre. Viktigst var kanskje at jentene gjenfant gleden ved å klatre.

Her får du åtte gode grunner til å begynne med barneklatring:

Det er gøy! De aller fleste barn liker å klatre, noen høyere enn andre
Det er noen ganger litt skummelt og noen ganger litt vanskelig. Å kunne utfordre seg selv litt etter litt gir masse rom for mestring
Det er billig! De fleste klatreklubber eller klatresentre har utstyr du kan låne eller leie i starten. Et par gymsokker eller sko med litt stiv såle er helt greit å starte opp med. Klatresele og taubrems kan du kjøpe seinere uten at det koster skjorta
Klatring er en fin familiaktivitet der alle kan delta, enten det er som klatrere oppe i veggen eller som sikrere nede på bakken
Klatring er det reneste Kinderegget for den motoriske utviklingen og utfordrer både balanse, smidighet og styrke
Klatring er en individuell aktivitet i et aktivt fellesskap. Her er det ingen risiko for å bli benkesliter, og klatrere på alle nivåer er velkomne
Klatring er en helårsaktivitet. Noen klatrer inne hele året, andre beveger seg ut i sommerhalvåret
Det er en aktivitet som selv de aller minste kan være med på – her er det bare veggen som setter begrensninger

Det kan være lurt at de voksne tar brattkort og dermed får nødvendig kompetanse til å sikre andre. Da er det flere som kan sikre barna, og det gir mer aktivitet til alle. I mange større byer er det nå klatrevegger og enkelte steder sågar klatresentre. Her er det ofte anledning til å få en prøvetur. Stikk innom, da vel.

OVERHENG. Sif gir seg i kast med overhenget i buldreveggen i Skrimhallen.

HØYT HENGER DE OG BLIDE ER DE. Ingen tvil om at klatring er gøy.

HØYT HENGER DE OG BLIDE ER DE. Ingen tvil om at barneklatring er gøy.

UTFORDRING. Den nye buldreveggen i Skrimhallen byr på utfordringer.

UTFORDRING. Den nye buldreveggen i Skrimhallen byr på skikkelige utfordringer.

The nifty-fifty – en liten kraftpakke

Leave a reply

Okay. Det var litt optimistisk: Å reise til Leirvassbu, midt mellom mektige fjell, midt i UTEcamp, med ett objektiv, et Nikon 35 mm f1,8 APS-C objektiv. Det svarer sånn omtrent til det man ville kalle et normalobjektiv i fullformat, det vil si det formatet man brukte i filmdagenes 35 mm-kameraer. Altså et 50 mm objektiv. Det ser verden omtrent slik øyet vårt opplever landskapet rundt oss. Ingen fancy fisheye-effekt. Ingen tele til å hente fjellene nærmere. Ingen vidvinkel til å omfavne en hel fjellkjede. Det høres sørgelig kjedelig ut, men det har sine fordeler også: Det er lite, det har en beskjeden vekt og du trenger aldri lure på om du skal zoome inn eller ut, for det kan du ikke. Og så har det et ess i ermet eller tre: Det har stor maksimal blenderåpning og dermed muligheten for kreativ kontroll av dybdeskarpheten, det finnes flere rasende rimelige utgaver og den optiske kvaliteten kan noen ganger matche det du normalt ville forvente av objektiver mange ganger dyrere.

Joda, jeg savnet både vidvinkel og teleobjektiv på Leirvassbu den korte tiden jeg hadde til å fotografere. Men likevel: Skal jeg anbefale ett objektiv til å supplere kit-objektivet som gjerne følger med når man anskaffer seg et digitalt speilreflekskamera, ja, så er det normalobjekivet:

The nifty fifty.

LINSELUS. Stiskiltet utenfor Leirvassbu er nok fotografert forholdsvis ofte. Kyrkja i bakgrunnen.

Å SPILLE TENNIS MED BADMINTONRACKET. Langrennsskiene mine med racingstøvler ble i skibagen da jeg så denne redskapen. Toppturski er saken her inne.

LEIRVASSBU. Hytta ligger som en oase midt i det øde, ville fjellandskapet i Jotunheimen. Vel, øde var det egentlig ikke, med topptursentusiaster på toppene bortigjennom.

TOPPTUR. Et lite turfølge har tatt avskjed med podene på Leirvassbu og styrer mot Kyrkja på toppturski.

BARNESKIRENN. Joda, det var et mangfold av skiglede rundt Leirvassbu på UTEcamp.

SCOOTERLEK. Et par av de mange barna så sitt snitt til å prøvesitte snøscooteren.

LYDPRØVE. Kevin Steinman underholdt med sin flotte stemme og fine gitarspill.

LYDPRØVE. Kevin Steinman underholdt med sin flotte stemme og sitt fine gitarspill.

FEIT MORO. Jeg skal innrømme at jeg var litt misunnelig på leketøyet til topptursentusiastene. Stehøe i bakgrunnen.

Justin Bieber, Stein P. og jeg

4 Replies

Nestoren blant norske eventyrere, Stein P. Aasheim, i gang med å holde foredrag på UTEcamp på Leirvassbu om året han og familien tilbragte i en fangshytte på Svalbard.

Jeg ser henne sitte der på bussen, en ung jente, antakelig fjortis og helt sikkert Justin Bieber-fan: Underarmene er prydet av navnet hans med feit, svart skrift. Bilder av hylende, skrikende ungjenter på konsert dukker opp i bakhodet, mens jeg smiler litt oppgitt over den nesegruse idoldyrkelsen.

Lomseggje tar imot bussen, et forvarsel om de ville fjellene som venter. En biltur inn i natta og et scooterbrøl seinere dukker Leirvassbu opp som en lysende oase mellom Jotunheimens øde, skarpe vinterfjell.

Jeg er på UTEcamp sammen med en fantastisk blanding mennesker: alt fra høyreiste topptursfantaster med ski breie som låvedører og isøkser de antakelig bruker som tannpirker når de da ikke hogger dem i snø og is, til småtasser med bleie i parkdressen og snørr på overleppa. Fellesnevneren er lek i snøen, noen brattere en andre.

Og når snøen og fjellene har fått sitt, venter god mat, musikk og foredrag. Rosinen i pølseenden i kveld er Stein P. Aasheims foredrag om et år med familien i en fangsthytte på Svalbard. Det er over tjue år siden jeg måtte takke nei til å være med på foredrag med ham da jeg gikk på videregående. Nå står han så endelig der framme og leverer varene for oss som sitter i Sikringsbua. Stødig, sikkert, innlevende. Det er ikke noe annet å si, han er blendende god: Det er lune, det er glimt i øyet, det er selvironi, det er klokskap. Det er akkurat som det skal være.

Så står jeg der som en fjortis etter foredraget, må bare ha et kjapt ord med ham, men det skal jeg ha, jeg hyler i det minste ikke. Om han hadde et tips til kunsten å holde foredrag? Og ja, Stein P. er akkurat så hyggelig som han ser ut som og deler villig vekk. Og nei, jeg spurte ikke om han ville skrive autografen sin på underarmen min.

Men det var like før.

(Na)turmedisin

2 Replies

Etter å ha pløyd meg gjennom rettebunkene, eller kanskje snarere rettebergene, i lang tid, har helgen bydd på en fin nostalgireise: Lørdag 20. april skal jeg holde foredrag på UTEcamp om barn og friluftsliv. Dermed har jeg fått enda en anledning til å dykke ned i bildearkivet. Det er i og for seg ingen dårlig ting nå som turabstinensene har meldt seg med fornyet styrke. Ja, egentlig kribler det enda mer nå.

Da er det godt å vite at det finnes medisin mot slikt.

(Na)turmedisin.