2014.04.06 Sykkeltur med Siri og Caroline langs Lågen0063

Vårklassiker

Vi triller ut av byen, Siris venninne, Siri og jeg, mens proffene er i gang med vårklassikeren Flandern rundt i Belgia. Sykkeltur.

Først triller vi bedagelig langs vestsiden av Lågen. Vi runder Labro en mil sør for byen. På østsiden tar vi inn på barnålstier på den store morenen langs elva. Jeg har hørt rykter om de fine stiene her i årevis. Det er her mange terrengsyklister i Kongsberg starter sesongen (om de ikke har syklet på snø hele vinteren, da). En slags vårklassiker, om du vil. Om jeg ikke tar feil har Barnas Turlag i den lokale avdelingen av Turistforeningen også vært på sykkeltur her.

Og det er sant nok, du finner ikke finere barnålstier i byen enn dette. Vi meandrerer mykt mellom grovbarkete furuer og høyreiste bjørker, slipper oss ned til elvekanten. Svinger nordover.

Det er da det skjer. Vi merker det ikke riktig i starten. En rot her og en rot der blir til røtter både her og der. Vi må av syklene og gå litt nå og da. Umerkelig går vi mer enn vi sykler. Til slutt går vi bare. Det er sleipe røtter tett i tett, det er bratt rett ned i Lågen på vår venstre side. Det er gjørmehull og små bekkefar som skjærer seg som dalfører i miniatyr på tvers gjennom stien vår. Vi krysser spinkle broer, ikke bredere enn en sko i størrelse 45. Barnas turlag på sykkeltur her? Det aner meg at vi er på bomtur. At vi har syklet for langt. Eller gått, om du vil. Vi når det punktet der vi like godt kan fortsette. Humøret kan ingen ta fra oss. Etter at bananen er spist er det i og for seg det eneste vi har igjen.

Til slutt når vi enden av stien og kan sette oss på syklene igjen. Neste søndag er det duket for sykkelløpet Paris–Roubaix. En vårdag i helvete. Vi står nok over den. Det for holde med én vårklassiker.

Humøret kan ingen ta fra oss.

Humøret kan ingen ta fra oss.

Kongsberg–Oslo på sykkel

En pyses bekjennelser

Jeg kan fortsatt se det for meg: Håkon og Bjørn Inge skrensende elegante ned den ene hårnålsvingen etter den andre ned gjennom Dammyrdalen mens latteren deres gir gjenlyd i skogen.

Selv synes jeg at jeg sykler farlig tett til grensa der bak, men må likevel se dem gli fra meg i skumringen på terrengsykkelturen vår fra Kongsberg til Oslo. Kanskje det skyldes morfaren min. Ja, han har i og for seg ikke gjort noe annet i denne henseende enn å være lam. Det var han til gjengjeld til gangs.

Det startet med litt lett murring i hender og føtter, kopper som falt ut av hånden, bilturer som ble vanskeligere og vanskeligere å gjennomføre. Helt til man skjønte at noe var alvorlig galt. Nervene i nakken var sammenklemt som følge av avleiringer der det ikke burde være avleiringer. Det ble operasjon.

Han skjønte det antakelig med én gang. At det ikke hadde gått bra. Fra han våknet den dagen etter operasjonen var han helt og holdent avhengig av andre. Tjuefiresju. Lam fra halsen og ned.

Jeg var bare en liten tass den gangen, husker vagt at vi besøkte ham i idylliske Hornbæk på det gamle strandhotellet i Nord-Sjælland. Strandgjestene var borte og hotellet var nå åsted for gjenopptrening etter lammelser. Morfars historie var nok i mindretall. Til gjengjeld var det litt for mange unge gutter der. Den klassiske stupeulykken og den slags.

Vi har alle hørt om dem. De nakkeskadde. Vi har også hørt dette:

«Man må regne med å få en trøkk en gang i blant. Live to the max» og alt det der.

Jeg tror likevel jeg velger å ikke kjøre helt til grensa, men spare den siste prosenten eller fem, hvis det innebærer at jeg har litt bedre margin den dagen steinen blokkerer forhjulet, dekkene mister grepet, eller greinen tar tak i styret og jeg tenker at nå, akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde litt bedre flaks. Så får heller de andre vente i bånn av bakken.

Jeg skylder på min morfar.

Brumle

Et mikroeventyr på sykkel med bismak

Jeg skulle egentlig vært på tur forrige helg. Eller var det helgen før der igjen? Det var i hvert fall helt sikkert ikke helgen før der igjen, for da hadde jeg planlagt en annen tur. Som det heller ikke ble noe av.

På bar bakke.

På bar bakke.

 

Men tilbake til denne helgen, for denne helgen skal jeg faktisk på tur. Sykkeltur. Bikepacking, som det heter på nymotens norsk. Hadde det ikke vært for den blytunge tjukkesykkelen og alt fotostæsjet på styret og i sekken, ja da kunne jeg ha sagt at jeg har pakket lett. Svært lett.

Rammeveska, hjertet i pakkesystemet til sykkelen.

Rammeveska, hjertet i pakkesystemet til sykkelen.

 

Denne turen skulle altså egentlig vært en annen gang, men den helgen ble det i stedet til at det meste ble pakket ut igjen og lagt i en liten haug i entreen. På vent. Min bedre halvdel er av typen som ikke liker hauger i entreen. Det gjør jeg i og for seg ikke selv heller, men dette var nå altså min haug, og de stiller det seg som oftest litt annerledes med. Detektivarbeidet bærer likevel frukt og jeg kan etterhvert beskue en fiks ferdig pakket sykkel.

 

Bare en dør.

Bare en dør.

 

Endelig bærer det ut i det svinnende dagslyset. Dette har jeg ventet på lenge: Å dra på overnattingstur med sykkel på vinteren. Greit nok, det er i og for seg vår, men det kan likevel ikke overskygge det faktum at det er et aldri så lite mikroeventyr som er i ferd med å realisere seg for undertegnede.

Framme ved parkeringsplassen ved starten av skiløypa slipper jeg ut litt luft fra dekkene og ruller optimistisk ut i den halvråtne traseen. Selv ikke dagens varmegrader har greid å ødelegge effekten av litt nattefrost, og snøen er mer eller mindre samarbeidsvillig. Et enslig skispor avslører at det har vært én på ski her siden vi gikk her i vinterferien for snart en evighet siden.

Ambisjonsnivået daler i takt med sola. Det blir mørkt. Det blir kaldt. Skisporet stopper ved seteren. Foran meg ligger nå jomfruelig, skitten vårsnø uten, eller i hvert fall nesten uten, synlige spor etter menneskelig ferdsel. Uansett er det lenge siden noen har vært her (når sant skal sies var det familien som var her sist). Å sykle videre nå er nesten som å bevege seg inn på ukjent territorium, inn på de hvite flekkene på kartet. Da holder det lenge å stoppe på den andre siden av myra, finne en liten øy av reinlav midt i det svinnende snøhavet. Rulle ut liggeunderlag og sovepose, krype inn i kokongen. Hilse på månen, nesten kulerund i kveld. Pakke ut den vesle spritbrenneren, vann i gryta, fram med middagen. Middagen? Middagen!?

Vel, det skal ikke legge en demper på stemningen – reservelunsjen bestående av couscous og en bit reinsdyrsnabb er greit det også.

 

Fortsatt uvitende om middagen som ligger igjen hjemme.

Fortsatt uvitende om middagen som ligger igjen hjemme.

 

Jeg synes jeg tar det ganske pent. Ingen infame ukvemsord eller roping brer seg mellom de spredte furuene eller utover myra da jeg oppdager at også skjeen ligger igjen hjemme. I stedet smiler jeg litt av meg selv, oppfinnsomme Mikkel, smarte Mikkel – jeg improviser da bare, tenker jeg og kaster blikket på plastlokket fra beholderen til den hjemmelagde spritbrenneren. Bingo! Jeg graver ut en stor munnfull couscous med lokket. Kort etter kjenner jeg den kvalme smaken av rødsprit bre seg i munnen.

 

Couscous med en dæsj denatureringsmiddel.

Couscous med en dæsj denatureringsmiddel.

 

Velkommen tilbake.

Velkommen tilbake.

 

Fatbike med stæsj.

Fatbike med stæsj.

 

Pakkeliste til en nokså lett sykkeltur på vårsnø

  • Skumplastunderlag, bivuakkpose, oppblåsbart liggunderlag og dunpose i en stor rull

  • Lett dunjakke

  • Lett regntøy

  • Lue

  • Mikrokjøkken (ultralett gryte med hjemmelaget spritbrenner av gammel brusboks. Ølboks går også bra)

  • Sovesokker

  • Det-aller-mest-nødvendige-av-toalettsaker (varierer fra person til person)

  • Mat (dropp gjerne middagen)

  • Bestikk (kan åpenbart også utelates)

  • Multiverktøy til sykkelen

  • Lappesaker med ekstra slange

  • Hodelykt

  • Drikkeflaske

  • Drikkesekk

  • Kart og eventuelt GPS om du er på ville veier

  • Fotoutstyr (kan i og for seg også utelates. Her er det åpenbart gode muligheter til å pakke en anelse lettere enn undertegnede)

 

Vårsol og snart mett syklist.

Vårsol og snart mett syklist.

 

Mikroeventyr luftmadrass

Årets sprøeste bokprosjekt innen friluftsliv?

Høsten 2013 sitter undertegnede smilende for seg selv og fikler med et nytt bokprosjekt om korte, miniekspedisjoner i nærområdene.

Samtidig, et sted inne i storbyjungelen i Oslo, jobber journalist, skribent og fotograf Marius Nergård Pettersen med samme tematikk. Antakelig også med et lurt smil om munnen. En dag oppdager vi at det faktisk er nøyaktig samme prosjekt vi jobber med på hver vår kant. Her kunne det vært duket for et brutalt oppgjør i en mørk avkrok av norsk friluftslitteratur.

I stedet velger vi å slå oss sammen.

Marius er en knakende god fotograf og skribent (stikk innom manepe.no og se selv) og aktuell med den nydelige boka Oslos nære villmark. I et halvt år har vi nå eltet og knadd, ruget på og pleiet prosjektet. Og gledet oss. Veldig. Nå er det endelig tid for å lansere det:

 

Steget til siden header3

 

Eventyrere. Vi ser dem overalt. I bøker, blader. På film. På de høyeste toppene, i de fjerneste land. Men vi. Vi er låst i hverdagen. Vi er foreldre. Vi er arbeidsmaur. Stort sett drømmer vi mer enn vi opplever. Men er det ikke mulig å finne eventyrene her og nå? I de små rommene som hverdagen gir oss? Jo, sier vi. Det er mulig å finne eventyr. Mikroeventyr.

Et mikroeventyr er en kort tur eller ekspedisjon på ett til tre døgns varighet, spesialtilpasset til å passe inn i en helg eller mellom to arbeidsdager. Skiller seg fra en vanlig tur ved å være basert på en konseptuell idé, og skal på tross av enkle midler og nærhet til hjemmet representere et solid steg vekk fra hverdagen.

Mikroeventyr som begrep ble først introdusert av briten og eventyreren Alastair Humphreys. Nå tar vi det inn i en norsk kontekst i bokprosjektet Steget til siden på Cappelen Dam forlag. De neste halvannet årene skal vi ut på tjue forskjellige mikroeventyr. Noen upretensiøse. Noen strabasiøse. Noen komiske. Og noen vi antakelig burde latt bli på tegnebrettet.

Mikroeventyrlogo_liten

På nettsiden Steget til siden vil du finne siste nytt om prosjektet. Her legger vi ut bilder, filmsnutter og annet stoff om mikroeventyrene gjennom hele prosjektperioden. På facebooksida Mikroeventyr finner du lenker til innlegg om turene. Facebooksida er også et forum vi håper du vil bruke til å dele dine egne mikroeventyr.

Bli med oss, da vel!

I dag eier vi skiløypene. I hvert fall det som er igjen av dem

Råtten sykkeltur

Vi skjønner det så snart vi triller vekk fra parkeringsplassen. Dette kommer til å bli en råtten tur.

Eldstejenta Sif har fått låne mammas fatbike. Du vet, tjukkesykkel eller feithjuling. Nå skal vi teste ut hva de er gode for. Med minnene om vinterferiens fine skitur i nærskogen i bakhodet styrer vi de brede dekkene inn i skiløypa. Det er over to uker siden de sist ble preparert. Nå ligger de før så stramme trikkeskinnene som forvrengte avrundede togskinner med solslyng. Dype hull etter støvler mellom sporene avslører i enda større grad at vårvarmen har gjort sitt. Feite hjul eller ikke, vi synker igjennom. Men ikke hele tiden. Det er håp.

I starten er Sif mest på tvers av løypa, eller stående med føttene dypt plantet i snøen.

– Bakhjulet bare spinner, sier hun oppgitt. Men så finner hun Tråkket. En merkelig hybrid mellom rå kraft og myk kattepote. Vi smyger oss gjennom snøen. Og i dag kan vi med god samvittighet sykle midt i skisporene. Sannsynligheten for å få en stav stukket inn i forhjulet av en amper skiløper er lik null. Så vi gjør det, lurer oss bortover sporene i det lave ettermiddagslyset, sykler på stram line, balanserer på vaklevorne snøbroer. Gliser. Praktfull, råtten moro.

 

Tråkket. Rå kraft og myk kattepote.

Tråkket. Rå kraft og myk kattepote.

 

Råttenskap.

Råttenskap.

 

– Ble du våt?

– Ble du våt?

 

Sykkelbro.

Sykkelbro.

2014.02.26–27 Vårlig overnattingstur på ski til Aspeseter0014

På tur med Cecilie

Vinterferie. Vi vil til fjells med Cecilie, men været er bare tåkete og trist. Det blir nærskogen.

Men først må jeg montere skibindinger. Det går. Nesten. Bra. Det lille hullet i sålen på undersiden av skien kan jeg lappe med litt epoksy ved anledning. Cecilie er heldigvis like blid.

 

Kanskje litt overdrevent med fjellski her, men de kommer til sin rett da vi skjærer ut av skiløypa og inn mellom trærne.

Kanskje litt overdrevent med fjellski her, men de kommer til sin rett da vi skjærer ut av skiløypa og inn mellom trærne.

 

Det er tåkete i nærskogen også. Universalklister sitter som spiker på den kramme nysnøen. En kilometer innover i skogen har en myr med overvann tatt en god jafs av skiløypa. Vi går rundt. Meter for meter åpenbarer nedsnødde skispor seg foran oss i lyskjeglen fra hodelyktene. Jentene synes det er kult å være på tur i mørket, humøret feiler ingenting. Og Cecilie, hun stråler i mot oss på vei innover.

Det går jevnt oppover. Litt etter seteren tar vi av fra løypa, sklir inn mellom furuene. Over en myr, over en kolle. Ned på enda en liten myr. Bekken går åpen og svart i sørenden, men midt utpå finner vi et fint leirsted. Pyramideteltet kommer raskt opp, liggeunderlagene kommer på plass, hvert vårt rom i vårt bittelille hus. Det blir kortspill. Det blir middag. Det blir natt. Cecilie synes åpenbart det er greit å vente utenfor, hun ser like blid ut som hun har gjort hele kvelden.

 

Tegnesaker er bra, også på tur.

Tegnesaker er bra, også på tur.

 

Neste morgen er det enda varmere. Vi har god tid. Vi tar oss god tid. Cecilie møter oss med et friskt smil da vi stikker hodene ut av teltåpningen.

 

Cecilie Skog. Alltid like blid.

Cecilie Skog. Alltid like blid.

 

Stor gryte er kjekt på vintertur.

Stor gryte er kjekt på vintertur.

 

GoLite Shangri-La 5 er favoritteltet på tur.

GoLite Shangri-La 5 er favoritteltet på tur.

 

Siri låner storesøsters skistøvler og får dermed plass til ekstra tjukke sokker.

Siri låner storesøsters skistøvler og får dermed plass til ekstra tjukke sokker.

 

Jeg vet ikke hva som er høydepunktet på turen hjem. Kanskje utforkjøringene ned fra seteren? Da Siri utfordrer skjebnen og går på ski over en svær dam med råtten snø? Eller å kjenne draget av vår i lufta, høre det sildre og klukke i småbekkene under snøen? Det er i hvert fall ikke noe å hente på å spørre Cecilie. Hun smiler jo hele tiden uansett.

 

Noen liker å utfordre skjebnen.

Noen liker å utfordre skjebnen.

 

– Jeg sa jo at det gikk!

– Jeg sa jo at det gikk!

 

Denne snøbroen får være i fred. Det får da være måte på.

Denne snøbroen får være i fred. Det får da være måte på.


 

– en blogg om natur, villmark og friluftsliv, om langturer og mikroeventyr

%d bloggere liker dette: