Alle innlegg tagget med: Natur

Drømmen om Tasmania

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Altså, jeg vet når det begynte: For 23 år siden, da jeg møtte Becky i Danmark. Halvt britisk, halvt australsk. Nærmere bestemt tasmansk. Jeg har ikke tall på alle gangene vi sammen har drømt om å reise tilbake til hennes barndoms eventyrøy, men det har alltid blitt utsatt. Inntil desember i fjor. Da gjorde vi alvor av det. I fire uker. – Fire uker er lenge, sa folk. Skal dere også til fastlands-Australia? – Nei, sa vi. Tasmania holder lenge. Og det gjorde det. En måned kjentes bare som en liten smakebit. Og likevel så grenseløst overveldende. Så derfor blir det foreløpig bare dette. En liten smakebit. Tasmania er: Skumle dyr …   … og søte dyr.   Tasmania er kalde netter i fjellene …   … og varme dager i lavlandet.   Tasmania er langbeinte skapninger …   … og kortbeinte skapninger.   Tasmania er noen ganger litt vel mye vann …   … og noen ganger helt ok med vann.   Tasmania er frodige regnskoger …   … …

Om mekregauker, stjernehimler, barn og friluftsliv

Teksten under er et utdrag av forordet jeg skrev til boka Vill glede, friluftsliv med barn året rundt. Jeg tror jeg prøvde å si noe om at man ikke trenger å dra langt avgårde for å oppleve eventyret med barn. Opplevelsene ligger og venter rett foran tuppen på den vesle gummistøvelen: Jeg vet det ikke, men jeg gjetter på at du har det litt som meg. At du har en helt spesiell opplevelse fra friluftsliv i barndommen. En opplevelse som du har båret med deg hele livet, og som gjorde at nettopp du fikk et varmt hjerte for friluftsliv. Selv tenker jeg tilbake på en sommerkveld ved Spålselva i Nordmarka for mange år siden. Pappa og jeg ligger i teltet. Egentlig burde vi sovet begge to, men den lyse natta er full av lyder utenfor, og jeg ligger med øynene så vidt åpne og lytter. Måltrosten synger litt vemodig et sted der inne i skogen, og det kommer et stille brus fra elva. Og så, en rar lyd oppe fra kveldshimmelen, nærmest som mekring. – Det …

Årets sprøeste bokprosjekt innen friluftsliv?

Høsten 2013 sitter undertegnede smilende for seg selv og fikler med et nytt bokprosjekt om korte, miniekspedisjoner i nærområdene. Samtidig, et sted inne i storbyjungelen i Oslo, jobber journalist, skribent og fotograf Marius Nergård Pettersen med samme tematikk. Antakelig også med et lurt smil om munnen. En dag oppdager vi at det faktisk er nøyaktig samme prosjekt vi jobber med på hver vår kant. Her kunne det vært duket for et brutalt oppgjør i en mørk avkrok av norsk friluftslitteratur. I stedet velger vi å slå oss sammen. Marius er en knakende god fotograf og skribent (stikk innom manepe.no og se selv) og aktuell med den nydelige boka Oslos nære villmark. I et halvt år har vi nå eltet og knadd, ruget på og pleiet prosjektet. Og gledet oss. Veldig. Nå er det endelig tid for å lansere det:     Eventyrere. Vi ser dem overalt. I bøker, blader. På film. På de høyeste toppene, i de fjerneste land. Men vi. Vi er låst i hverdagen. Vi er foreldre. Vi er arbeidsmaur. Stort sett drømmer vi …

Tretten dårlige tips til tur med barn

Her er vår politisk ukorrekte liste over dårlige tips til turer med barn. De er ikke framkommet gjennom dyptpløyende vitenskapelig arbeid, men likevel har de antakelig godt potensial til å forsure enhver tur med barn. Vi skal ikke skryte på oss at vi har prøvd alle tipsene selv, men vi har selvsagt i lettere ubetenksomme øyeblikk vært innom et tips eller to gjennom årene: Gå langt og hardt Dropp alt som heter pauser Det er en selvfølge at barna bærer blytung sekk Ikke stopp og kikk på ting dere kommer over Det skal være stille i naturen – sang og plystring hører hjemme i musikktimen på skolen eller i Melodi Grand Prix, ikke på tur Bade kan man gjøre hjemme når det er barne-TV Glem tursjokoladen – det får holde med grovbrødskiver Litt vann har aldri skadet noen, regntøy er for pyser Sørg for at skoene gnager, og legg igjen den varme genseren hjemme Fortell aldri hvor dere skal, og si alltid at det er langt igjen dersom barna spør Skismøring er oppskrytt Gå alltid …

Å skrive seg ut

En tiltagende rastløshet har bitt meg i helene den siste tida. Jeg tror jeg vet hva det er. Et mylder av ideer og planer: planer som forkastes, planer som settes på vent. Planer som materialiseres i håndfaste prosjekter, et håndtrykk med en makker, et håndtrykk med en redaktør, et håndtrykk med enda en redaktør. Og likevel denne rastløsheten. Uventede og ventede reiser. For lite hverdag. Og likevel for mye hverdag. Hva er egentlig min hverdag? Jeg tror jeg vet hva det er. Rastløsheten. Jeg trenger til å skrive. Jeg trenger til å hente dagboka. Legge hendene på tastaturet. La fingrene forsiktig bølge over tastene mens jeg skriver et tre. Jeg vil skrive en skog. Jeg vil skrive en elv, et fjell, et vann. Jeg vil skrive meg ut.

Hadde du spurt meg

Hadde du spurt meg om hva jeg hadde gjort i helgen, kunne jeg svart at jeg hadde vært på familiebesøk. Jeg kunne sagt at det gjorde godt å se igjen kjente og kjære som jeg ikke hadde sett på lenge, for det er helt sant, det var gode dager. Hadde du spurt meg om hva jeg hadde gjort i helgen, kunne jeg også fortalt deg noe annet. Jeg kunne fortalt deg at jeg hadde sett på en gressplen. En grønn gressplen. Og en bregne. En grønn bregne. Jeg var iført det man kan karakterisere som helt igjennom alminnelig tøy. Jeg var hverken på vei til eller fra. Det var et totalt fravær av elektronisk nærvær. Det var meg. Det var en plen. Det var en bregne. Jeg stod en stund og bare kikket. Så gikk det opp for meg at dette var det lenge siden jeg hadde gjort. Altså bare kikket. Uten å være på vei til eller fra. Hadde du etterpå spurt meg hvilke planer jeg har for framtida, for det er det jo …

Turåret 2012 – et tilbakeblikk

Da er det på tide å følge opp blogginnlegget for ett år siden og ta et tilbakeblikk på turåret 2012. En av de første fine opplevelsene var ikke noen overnattingstur, men kveldsturen på ski med Herr Kamikaze og kompani ble en minneverdig tur på racingski i puddersnø rundt Jonsknuten på Knutefjell. Årets første overnattingstur var heller beskjeden. Vi ville teste ut vårt nye GoLite Shangri-La 5 telt før vinterferien og dro likegodt på overnattingstur i hagen. I vinterferien dro vi på reportasjeoppdrag i Rondane. Det ble til seks dager på ski i hytte og telt ved foten av Rondane. Den fine turen til Rondane ble fulgt opp litt senere med en liten overnattingstur med pilking på Knutefjellet før vinteren rant vekk. Ikke lenge etter var det duket for en årets fineste overnattingsturer, attpåtil under åpen himmel: I påsken fikk vi hyggelig besøk av gode venner fra Danmark og dermed vanket det lavvotur med håp om orrfuglleik:   Da vårflommen var på retur fikk Håkon og jeg endelig tatt en etterlengtet tur i packraft. Det ble …

Ting jeg fant ut i sommer

Det er sikkert mange frysere rundt om i landet fylt til randen med blåbær og tyttebær. I kjellere står det glass på glass med syltede herligheter side om side med flasker med presset saft. Alt sammen godt å hente fram nå som sola bare så vidt orker å slepe seg over jordranden i sør, ja, noen steder har den ikke ork til å vise seg i det hele tatt, og sommeren er bare et vagt minne. Vi har ikke noen syltede eller pressede godsaker i kjelleren som kan bringe minner om sola fram i novembermørket. Ikke har vi noe videre med bær liggende i fryseren heller. Men vi har noe annet. Vi har Siris naturforskerbok. Den ser ganske anonym ut og er ikke umiddelbart noe som lyser opp her på tampen av høsten med sitt kullsvarte omslag. Men allerede på første side vekkes sommeren til live når jeg leser i en sirlig opptegnet tabell at hun akkurat denne dagen så en flaggspett på klokkeslettet kvart over elleve. Stedet var et tre, værtypen var sol, og …