Alle innlegg tagget med: Terrengsykkel

Forbudt glede på to hjul

– Hæ, kan man ikke sykle her? Jeg kikker vanntro på kartet og vernebestemmelsene som lyser mot meg på skjermen: «Utenom eksisterende skogsbilveger er bruk av sykkel, hest og kjerre samt ridning forbudt». Den samme setningen. Igjen. For det er ikke første gang jeg møter på den og kommer i sterk konflikt med meg selv. Jeg er utdannet biolog og burde klappe i hendene hver gang jeg dumper over et naturreservat, en nasjonalpark eller et landskapsvernområde. Jeg gjør for det meste det. Vi trenger virkelig å ta vare på de stumpene av gammelskog vi har eller sørge for at Europas siste villreinstamme ikke forsvinner. Presset sjøfugl trenger ro i yngletida.  Sårbare planters siste levesteder må sikres. Det er like mange gode eksempler som det er beskyttede områder, og enda fler, for norsk natur er under hardt press. Derfor føles det litt som om jeg ikke burde skrive dette. Litt egoistisk. – Okay, greit nok, det er sikkert en god grunn til at det ikke er lov å sykle i dette naturreservatet, tenker jeg og leter …

Tapas og terrengsykling

Terrengsykling. Adrenalinsusende utforkjøringer, stupbratte klatringer, kronglete steinrøyser, blodsmak, knastedekk og gjørme? Ja, det kan det absolutt være. Men på en overnattingstur på terrengsykkel gjennom Nordmarka med Stian, Christian og Sverre i mai ble det åpenbart at terrengsykling også kan være mer: – Har noen sett slikkepotten? Stian gjør klar til å bake bannock, et rundt, flatt brød med aner tilbake til Nord-England, Skottland og Irland. – Akkurat det der har det ikke blitt sagt mange ganger i Nordmarka! Utbryter Christian. Antakelig har han helt rett. Slikkepott hører neppe til standardutrustningen til vanlige turfolk. Så er da heller ikke Christian, Stian og Sverre helt vanlige turfolk. Fram fra bittesmå sekker og rammevesker dukker det opp pølser av flere slag, hjemmelagede kjøttkaker i brun saus, spekemat, mel, et par bokser øl til middagen, olivenolje, oliven, svisker, Rørossmør og ost. Masse ost. Jeg mister oversikten et sted etter ost nummer fem. Hele opptrinnet minner litt om når tryllekunstnere drar den ene hvite duen ut av ermet etter den andre. Ikke lenge etter sitter vi rundt bålet i vårnatta …

Nytt terrengsykkelprosjekt på gang

Ved siden av mikroeventyrprosjektet Marius Nergård Pettersen og jeg samarbeider om, har et annet prosjekt sakte, men sikkert, begynt å røre på seg: Et prosjekt om tursykling i Norge. Eller bikepacking, som det heter på nynorsk. Jeg har likegodt opprettet et nytt nettsted for prosjektet. I disse internasjonale tider har jeg valgt å la teksten være på engelsk, men bildene vil fortsatt være på norsk, om du skjønner: Jeg hadde blitt superglad om du stakk innom.

Buskbasking med sykkel og packraft over Hemmeligfjellet

Vi er midt i overgangen mellom natt og dag. Stien forsvinner i skumringen foran oss. Normalt ville det vært krise og foranlediget intense diskusjoner om høyre eller venstre. Om vi skal dra tilbake dit vi tror vi mistet stien. Eller ikke. Men vi gir blaffen, Håkon og jeg, tronende på hver vår tjukkesykkel. Eller traktorsykkel, om du vil. For det er det det handler om: Traksjon og flyt i bøtter og spann. Og sva. For mistanken er bekreftet: Vi har havnet i et jomfruelig, digert område med sva. Nakent fjell som striper gjennom den tørre lyngen i den åpne furuskogen. Små, myke veier over runde berg. Ikke et sykkelspor å se noe sted. – Kan det være mulig? I stisykkelbyen Kongsberg? Vi får servert et mangfold av naturskapte stier fra øverste hylle og blir enige om å holde oppdagelsen for oss selv. Hemmeligfjellet.     Tanken om å nå vassdraget før kvelden fordufter i den fuktige tordenlufta. Vi tar imot regnet med presenningene våres og myggen med bar hud. Regn er bra. Det gir forhåpentlig …

Mikroeventyr – topptur på sykkel

Idéen er like knakende god og sprø som det vi har ventet på lenge. Skare. Endelig er den her. Det er jo topp, bortsett fra at tiden ikke er der. Eller, selvsagt er tiden der. Men den må brukes på andre og viktigere ting enn lek på skaren. Og dermed ser det  ut til at det ikke går. At vi er for sent ute. At vi ikke rekker det før sola får overtaket. Men så: Frelsende kuldegrader de siste nettene gir snøen og oss en ny sjanse. Endelig blir det vår tur. Vi er på vei. Håkon og jeg. Vi skal på topptur. På sykkel.                     Og der kunne dette lille blogginnlegget sluttet, hvis det da ikke var for at kulda kommer tilbake igjen uka etter. Om det skyldes dårlig hukommelse eller bare korttenkt naivitet, vet jeg ikke, men jeg klarer ikke la være å gi toppturen en sjanse til. Tanken på å måtte vente ett år til kan jo også være en forklaring.      

Telt, tarp eller bivuak på sykkeltur med lett oppakning?

Jeg har ikke noe religiøst forhold til noen av delene, enten det er telt, tarp, eller bivuak (på godt norsk rett og slett soveposeovertrekk). De har alle sine fordeler og ulemper. Og det har vært lett å velge det ene framfor det andre til ulike turer. Inntil nå. For på overnattingstur med terrengsykkel blir vekt, og ikke minst volum, helt avgjørende. Det er rett og slett grenser for hva det er praktisk mulig å ha med seg på sykkelen dersom den skal kunne håndtere terreng. Minst og lettest blir plutselig mye viktigere enn før, der et kilo fra eller til ikke var så avgjørende på fottur, skitur, i kano eller packraft. Samtidig stiller ulike årstider og vind og vær fortsatt sine krav. I tabellen under har jeg listet opp noen punkter til sammenlikning. Jeg må straks ile til og innrømme at min erfaring med tarp begrenser seg til svære presenninger fra byggevarekjeder. De er velegnet til båltur, men ikke til sykkeltur med lett oppakning, også kalt bikepacking, om vi skal være litt internasjonale (om du har …

Vårklassiker

Vi triller ut av byen, Siris venninne, Siri og jeg, mens proffene er i gang med vårklassikeren Flandern rundt i Belgia. Sykkeltur. Først triller vi bedagelig langs vestsiden av Lågen. Vi runder Labro en mil sør for byen. På østsiden tar vi inn på barnålstier på den store morenen langs elva. Jeg har hørt rykter om de fine stiene her i årevis. Det er her mange terrengsyklister i Kongsberg starter sesongen (om de ikke har syklet på snø hele vinteren, da). En slags vårklassiker, om du vil. Om jeg ikke tar feil har Barnas Turlag i den lokale avdelingen av Turistforeningen også vært på sykkeltur her. Og det er sant nok, du finner ikke finere barnålstier i byen enn dette. Vi meandrerer mykt mellom grovbarkete furuer og høyreiste bjørker, slipper oss ned til elvekanten. Svinger nordover. Det er da det skjer. Vi merker det ikke riktig i starten. En rot her og en rot der blir til røtter både her og der. Vi må av syklene og gå litt nå og da. Umerkelig går vi …

En pyses bekjennelser

Jeg kan fortsatt se det for meg: Håkon og Bjørn Inge skrensende elegante ned den ene hårnålsvingen etter den andre ned gjennom Dammyrdalen mens latteren deres gir gjenlyd i skogen. Selv synes jeg at jeg sykler farlig tett til grensa der bak, men må likevel se dem gli fra meg i skumringen på terrengsykkelturen vår fra Kongsberg til Oslo. Kanskje det skyldes morfaren min. Ja, han har i og for seg ikke gjort noe annet i denne henseende enn å være lam. Det var han til gjengjeld til gangs. Det startet med litt lett murring i hender og føtter, kopper som falt ut av hånden, bilturer som ble vanskeligere og vanskeligere å gjennomføre. Helt til man skjønte at noe var alvorlig galt. Nervene i nakken var sammenklemt som følge av avleiringer der det ikke burde være avleiringer. Det ble operasjon. Han skjønte det antakelig med én gang. At det ikke hadde gått bra. Fra han våknet den dagen etter operasjonen var han helt og holdent avhengig av andre. Tjuefiresju. Lam fra halsen og ned. Jeg …